Mine to barn er norsk - vietnamesisk/kinesisk i genene.
De kjenner i grunn svært lite av sin vietnamesiske/kinesiske del, og kanskje er dem ennå for små til å forstå. 2år og snart 4år.
Mannen min er født i norge, mens hans foreldre er kinesisk og vietnamesisk, og bærer med seg kulturen og forventningene gjennom hans oppvekst, som har formet han til den han er. Han er likevel for norsk rundt meg, men jeg oppdager samtidig at det er mye jeg ikke forstår rundt dette med en kultur som vi aldri heller snakker om.
Mannen min er utrolig kjærlig rundt barna vår. Men har fortått at han har hatt lite kjærlighet på den «vanlige» måten rundt sine foreldre, da det ikke er vanlig å si jeg er glad i deg, og gi klemmer. Men en forventning om å være best i klassen.
Han ønsker ikke å lære barna hverken språk eller snakke om opphav per nå. Men jeg selv savner dette, savner å være rundt en kultur som tilhører barna mine.
Kjente veldig på dette når eldste gutt i barnehagen kom hjem å sa, jeg liker alle barna i barnehagen, borstett fra…..han er brun. Jeg ble helt sjokkert, og skjønte at barnet mitt ikke ser seg selv som en del av noe mer. «Han var hvit, pappa er hvit» han trodde også at alle hadde blå øyne.
Familiene våre bor langt unna oss, og av språkbarierer har jeg heller ikke noen relasjon med mine svigerforeldre. Etter svigermor døde i fjor, ble også det enda vanskeligere å ha et forhold til svigerfar. Og min mann opplever nok også det tøft ved at kulturen om forventningen ikke sammenfaller med hvordan vi lever.
Jeg ønsker meg en utvidet familie med kultur, åpenhet og tradisjoner som barna mine kan lære mer om av deres opphav. Jeg ønsker å lære og forstå mer selv.
Finnes det noen familier her med vår bakgrunnsom ønsker å knytte bekjentskap til min?
Vi bor i Oslo.
De kjenner i grunn svært lite av sin vietnamesiske/kinesiske del, og kanskje er dem ennå for små til å forstå. 2år og snart 4år.
Mannen min er født i norge, mens hans foreldre er kinesisk og vietnamesisk, og bærer med seg kulturen og forventningene gjennom hans oppvekst, som har formet han til den han er. Han er likevel for norsk rundt meg, men jeg oppdager samtidig at det er mye jeg ikke forstår rundt dette med en kultur som vi aldri heller snakker om.
Mannen min er utrolig kjærlig rundt barna vår. Men har fortått at han har hatt lite kjærlighet på den «vanlige» måten rundt sine foreldre, da det ikke er vanlig å si jeg er glad i deg, og gi klemmer. Men en forventning om å være best i klassen.
Han ønsker ikke å lære barna hverken språk eller snakke om opphav per nå. Men jeg selv savner dette, savner å være rundt en kultur som tilhører barna mine.
Kjente veldig på dette når eldste gutt i barnehagen kom hjem å sa, jeg liker alle barna i barnehagen, borstett fra…..han er brun. Jeg ble helt sjokkert, og skjønte at barnet mitt ikke ser seg selv som en del av noe mer. «Han var hvit, pappa er hvit» han trodde også at alle hadde blå øyne.
Familiene våre bor langt unna oss, og av språkbarierer har jeg heller ikke noen relasjon med mine svigerforeldre. Etter svigermor døde i fjor, ble også det enda vanskeligere å ha et forhold til svigerfar. Og min mann opplever nok også det tøft ved at kulturen om forventningen ikke sammenfaller med hvordan vi lever.
Jeg ønsker meg en utvidet familie med kultur, åpenhet og tradisjoner som barna mine kan lære mer om av deres opphav. Jeg ønsker å lære og forstå mer selv.
Finnes det noen familier her med vår bakgrunnsom ønsker å knytte bekjentskap til min?
Vi bor i Oslo.