Jeg kom til min første kontroll hos jordmor i uke 14.
Da hadde jeg sluttet å snuse og jeg hadde også vært utrolig sliten de siste ukene før kontrollen.
Jeg var fra før av lett overvektig (165 høy og 72 kg).
Jeg trente daglig, mosjonerte med hundene, har avtjent militærtjeneste og i det hele følt meg ganske sprek til tross for "ekstraene".
Hadde gått opp noen kg på de 14 ukene (naturlig nok) og umiddelbart på samme kontroll ble det snakket noe voldsomt om vekt og kosthold og ikke minst svangerskapssykdommer. Jeg følte meg litt såret - familien har ingen sykehistorie og det hadde ikke jeg heller, men her sitter et menneske å skal prakke på meg sykdommer fordi jeg er litt "rund"?
Kontrollene kom og gikk og jeg gikk mer opp i vekt enn gjennomsnittet men hadde ingen symptomer annet enn at jeg hadde perioder hvor jeg var dødsens sliten og lå mye og hvilte.
Oul uke 18+4 viste en frisk liten gutt
Da jeg rundt uke 25 var gått opp 15 kg prøvde jordmor fortvilt å prakke på meg en svangerskapssykdom - glukosebelastning neste!! Den var helt fin.
Da jeg var til lege 38+2 lå barnet i hodeleie men var ikke festet og jeg hadde et ganske høyt bt pga dårlig hvile. 2 dager senere skulle jeg til kontroll hos jordmor hvor hun bekreftet at han hadde festet seg. og blodtrykket var blitt lavere.
Jeg sa at da må han ha gjort det i løpet av de siste dagene fordi nå syns jeg han er roligere. "Mindre liv????" utbrøt hun!
Ja? For meg virker det logisk etter festing?
Spurte også om jeg hadde hatt synsforstyrrelser og sa at tja, hadde vel sett noen stjerner men trodde mest det var fordi jeg absolutt ikke fikk hvile pga en helt grusom halsbrann som frarøvet meg søvn og hvile både natt og dag.
Hadde på det tidspunktet (38+4) fått mer ødemer i armer og føttene..
Jordmor ringte til føden og blåste det hele opp til å være en faretruende preeklampsi, jeg hadde massive ødemer, veide så og så mye med et skyhøyt bt og fosteret var ikke til å kjenne!
Inn på kontroll samme dag. Brukte 6 timer på føden med alle mulige kontroller som var helt perfekte iflg legen der og jeg kunne fint tusle hjem.
Føler meg veldig satt i bås av jordmor, føler at hun har prøvd hele veien å prakke på meg en svangerskapssykdom siden jeg fra starten har vært litt overvektig.
Hun har ikke vært omtenksom, mere mistenksom til hele svangerskapet mitt.
Er det vanlig praksis å behandle overvektige gravide på den måten? Hun har frarøvet meg mange gleder i svangerskapet med konstant mas om vekt og kosthold og at barnet blir tjukt osv. (over gj.snittet på symfysemålet)
Han veier forøvrig 100 gr mer enn han skal for alderen sin....
Jeg skjønner at visse symptomer skal man ta på alvor og så godt testet som jeg har blitt disse snart 9 mnd har jeg vel aldri blitt før i hele mitt liv. Men jeg syns fremgangsmåten har blitt helt feil og har ikke gitt meg noen god opplevelse av å være gravid.
Jeg er nå i siste uke av mitt svangerskap og gleder meg masse til å se min lille gutt og jeg har enda ikke hatt noen plager annet enn halsbrannen.
Da hadde jeg sluttet å snuse og jeg hadde også vært utrolig sliten de siste ukene før kontrollen.
Jeg var fra før av lett overvektig (165 høy og 72 kg).
Jeg trente daglig, mosjonerte med hundene, har avtjent militærtjeneste og i det hele følt meg ganske sprek til tross for "ekstraene".
Hadde gått opp noen kg på de 14 ukene (naturlig nok) og umiddelbart på samme kontroll ble det snakket noe voldsomt om vekt og kosthold og ikke minst svangerskapssykdommer. Jeg følte meg litt såret - familien har ingen sykehistorie og det hadde ikke jeg heller, men her sitter et menneske å skal prakke på meg sykdommer fordi jeg er litt "rund"?
Kontrollene kom og gikk og jeg gikk mer opp i vekt enn gjennomsnittet men hadde ingen symptomer annet enn at jeg hadde perioder hvor jeg var dødsens sliten og lå mye og hvilte.
Oul uke 18+4 viste en frisk liten gutt
Da jeg rundt uke 25 var gått opp 15 kg prøvde jordmor fortvilt å prakke på meg en svangerskapssykdom - glukosebelastning neste!! Den var helt fin.
Da jeg var til lege 38+2 lå barnet i hodeleie men var ikke festet og jeg hadde et ganske høyt bt pga dårlig hvile. 2 dager senere skulle jeg til kontroll hos jordmor hvor hun bekreftet at han hadde festet seg. og blodtrykket var blitt lavere.
Jeg sa at da må han ha gjort det i løpet av de siste dagene fordi nå syns jeg han er roligere. "Mindre liv????" utbrøt hun!
Ja? For meg virker det logisk etter festing?
Spurte også om jeg hadde hatt synsforstyrrelser og sa at tja, hadde vel sett noen stjerner men trodde mest det var fordi jeg absolutt ikke fikk hvile pga en helt grusom halsbrann som frarøvet meg søvn og hvile både natt og dag.
Hadde på det tidspunktet (38+4) fått mer ødemer i armer og føttene..
Jordmor ringte til føden og blåste det hele opp til å være en faretruende preeklampsi, jeg hadde massive ødemer, veide så og så mye med et skyhøyt bt og fosteret var ikke til å kjenne!
Inn på kontroll samme dag. Brukte 6 timer på føden med alle mulige kontroller som var helt perfekte iflg legen der og jeg kunne fint tusle hjem.
Føler meg veldig satt i bås av jordmor, føler at hun har prøvd hele veien å prakke på meg en svangerskapssykdom siden jeg fra starten har vært litt overvektig.
Hun har ikke vært omtenksom, mere mistenksom til hele svangerskapet mitt.
Er det vanlig praksis å behandle overvektige gravide på den måten? Hun har frarøvet meg mange gleder i svangerskapet med konstant mas om vekt og kosthold og at barnet blir tjukt osv. (over gj.snittet på symfysemålet)
Han veier forøvrig 100 gr mer enn han skal for alderen sin....
Jeg skjønner at visse symptomer skal man ta på alvor og så godt testet som jeg har blitt disse snart 9 mnd har jeg vel aldri blitt før i hele mitt liv. Men jeg syns fremgangsmåten har blitt helt feil og har ikke gitt meg noen god opplevelse av å være gravid.
Jeg er nå i siste uke av mitt svangerskap og gleder meg masse til å se min lille gutt og jeg har enda ikke hatt noen plager annet enn halsbrannen.
