Mammafrøken90
Flørter med forumet
I går var eg og min kone på for samtale til ivf ved sjukehuset i Haugesund. Eg har pcos, å vi har 3 negative forsøk bak oss hos klinikk Hausken. Eg har gått ned 15 kg sida mars men har sete litt fast på desse kg. Derfor er eg 1.8 kg over bmi grensa, men sida det står på sjukehuset at ein bør ha bmi under så og så mykje så hadde eg litt trua. Kan tilføye at eg generelt ikkje ser så tung ut so eg faktisk er, blitt påpeikt av td fastlegen.
Samtalen i går skulle vi gå gjennom papira å det aller første eg måtte sei var at eg hadde gått opp 3 kg sida eg sendte søknaden. Fekk då umiddelbart beskjed om at då fekk eg ingen behandling. Dette kom som et stort sjokk, eg var absolutt ikkje forberedt på det svaret å kjente tårene pressa på. Fekk då beskjed av legen at eg kunne gå ut av rommet å finne meg noke vatn. Det gjorde eg, då eg kom inn igjen hadde ho sagt til mi kone at eg mest trulig hadde dårlig psyke, at denne prosessen kom eg ikkje til å klare stå i, å at ho burde bere fram. Litt gråtkvalt prøvde eg å forklare at sida mi kone har 3 barn fra før å er ein god del eldre enn meg er det 1 unge ho har gått med på. Å sida ho har 3 er det noke vi begge ønsker at eg skal få bære fram og. Men då avfeide legen å sa at eg kunne neste gong. Eg prøvde forklare at det blir ingen neste gang, dette blir det eine barnet vi skal ha. Men legen stod på sitt at vi eventuelt kunne søke søskenforsøk for eg burde kanskje ta meg ein tur til psykolog eller psykiatrisk sykepleier. Det var nok litt språkproblem for eg fekk ikkje fram noke so helst.
Eg følte denne timen var ein skikkelig motivasjonsknekk. Uten å kjenne meg, eller vete noke so helst om vår situasjon drog ho store slutninger for oss. Eg kjenne meg heilt knust å virkelig tappa for motivasjon videre.
Samtalen i går skulle vi gå gjennom papira å det aller første eg måtte sei var at eg hadde gått opp 3 kg sida eg sendte søknaden. Fekk då umiddelbart beskjed om at då fekk eg ingen behandling. Dette kom som et stort sjokk, eg var absolutt ikkje forberedt på det svaret å kjente tårene pressa på. Fekk då beskjed av legen at eg kunne gå ut av rommet å finne meg noke vatn. Det gjorde eg, då eg kom inn igjen hadde ho sagt til mi kone at eg mest trulig hadde dårlig psyke, at denne prosessen kom eg ikkje til å klare stå i, å at ho burde bere fram. Litt gråtkvalt prøvde eg å forklare at sida mi kone har 3 barn fra før å er ein god del eldre enn meg er det 1 unge ho har gått med på. Å sida ho har 3 er det noke vi begge ønsker at eg skal få bære fram og. Men då avfeide legen å sa at eg kunne neste gong. Eg prøvde forklare at det blir ingen neste gang, dette blir det eine barnet vi skal ha. Men legen stod på sitt at vi eventuelt kunne søke søskenforsøk for eg burde kanskje ta meg ein tur til psykolog eller psykiatrisk sykepleier. Det var nok litt språkproblem for eg fekk ikkje fram noke so helst.
Eg følte denne timen var ein skikkelig motivasjonsknekk. Uten å kjenne meg, eller vete noke so helst om vår situasjon drog ho store slutninger for oss. Eg kjenne meg heilt knust å virkelig tappa for motivasjon videre.






