Tenker uansett at vi historisk kommer fra en tradisjon hvor vi anså det som riktig med skrikekur på babyene, på 50-60tallet og en god stund etter var dette det absolutt vanligste. Holdningen om at babyene kunne skjemmes bort med nærhet og trøst sto sterkt i samfunnet, samtidig som mange mødre ref. Lite/ingen prevensjon og få abort muligheter hadde veldig mange barn i forhold til den arbeidsmengden de hadde å utføre hver dag. Dermed "trengte" samfunnet en quickfix, som skrikekur er.
Det er her jeg mener at påstander om at det er så viktig at babyene "lærer" seg å sovne selv og uten hjelp fortest mulig kommer fra og at den forelderen som ikke mestrer dette raskt i babytida - den har selv ødelagt for babyen sin ved ikke å lære den å sovne.
Dette er satt på spissen - men det er også her disse påstandene og holdningene kommer fra. Og hvem har vel ikke en mor eller bestemor som kommer med følgende mens en svett mor prøver å roe babyen med pupp eller byssing:
"Nå må du ikke skjemme hen bort så mye"
"I min tid lot vi dem bare gråte, de har ikke vondt av det"
"du må ikke gi babyen oppmerksomhet hver gang den gråter, da har du det gående"
"du må ikke bysse babyen, da kommer den aldri til å sovne for seg selv"
"åh, den lille gråter nok bare fordi du alltid reagerer for raskt på den minste lille lyd"
Kunne ha kommet med mange eksempler her
Men betyr dette at man ikke skal øve på å hjelpe/støtte babyen mindre litt og litt? Nei! Og sier jeg noen gang at man bare skal gi opp å gi mindre støtte eller legge babyen på en annen måte? Nei!
Så du ser ikke helt nyansene i innlegget mitt. Jeg mener bestemt at man kan forsøke mindre stimuli, at man kan forsøke å bysse gradvis mindre, vende gradvis til å sovne i egen seng eller gradvis amme mindre i søvn om man vil det. Men funker det ikke etter 1 uke eller innen babyens 6 måneder - ja, så er det ikke fordi man går "feil" frem rent metodisk og ikke får det til. Det er bare fordi babyer er forskjellige og lytter man til babyens små signaler så vil man raskere komme til målet med å vende babyen til mindre nærhet. Og hver baby har sin egen progresjon. Hvorfor har min baby aldri trengt å sove oppå meg på dagtid som nyfødt? Hvorfor trengte jeg ikke å trille konstant for at han skulle sove eller bysse og bære, slik andre må for å roe sitt barn? Var det fordi jeg hadde gjort noe riktig? Nei, det var fordi babyen var født sånn
Så poenget mitt er at man ikke skal kjenne seg mislykket fordi man må sitte og bysse den 7 måneder gamle babyen forsiktig i søvn hver kveld - for det er det akkurat den babyen trenger. Man kan fortsatt prøve å bysse litt og litt mindre, og til slutt vil man ikke behøve å gjøre det mer men det tar tid. For noen et par uker, for andre funker det først etter et par måneder.
Det er poenget mitt.
Og videre tror jeg absolutt at en del som omtaler seg selv søvneksperter ønsker å hjelpe, en del har selvfølgelig kommersielle hensikter, men de ønsker nok å hjelpe. Jeg tenker man likevel kan være kritisk til om det finnes en modell som vil passe for alle barn. Jeg mener at det er feil, men at det likevel finnes ulike ting man kan forsøke for å trygge barnet med mindre nærhet og støtte i innsovningsprosessen. Men man skal ikke la seg stresse av det. Du har eksempler som Lilleminis som er fantastiske verktøy for mor og barn - til barnets beste og med utgangspunkt i hvert enkelt barn, hvordan man kan lese barnets signaler og hvordan man kan finne riktig vei for akkurat sitt unike barn. Også har du Sove-Karin som mener man skal kutte ut amming om morgenen for at barnet ikke skal belønnes, som hun selv sier, med å våkne. Trenger jeg å nevne hvilken av de to jeg foretrekker?
Jeg er helt enig med deg i at man skal finne den løsningen som passer familien og har man et barn som ikke trenger å ammes/flaskes/bysses/bæres i søvn - FLOTT.
Og har man en baby som trenger masse nærhet og hjelp til innsovning. Vel så har man en baby som behøver mer tid før den er klar for å være selvstendig i innsovningsprosessen. Og da trenger man ikke tenke at det er de med babyen som kan forlates våken i sprinkelsenga på soverommet og som sover der, som har gjort alt rett - mens en selv har gjort feil. Tror nok egentlig ikke at vi er så uenige og at du tolket innlegget mitt dit hen at man ikke skal forsøke å vende babyen til å sovne med mindre støtte og hjelp - for det mener jeg ikke. Jeg tenker bare at man ikke skal bli fortvila om man har en baby som trenger å ta det hele med ekstra små babyskritt