Samsoving

Utolmodig.no

Andre møte med forumet
Er det andre som samsover med babyen sin? Snuppa her er nå 4.5 mnd og vi har til en viss grad en leggerutine. Men det blir jo at vi legger oss med henne eller at hun sovner på oss i stua. Hvordan gjør dere andre det ifht. Leggerutiner? Vi prøver venne henne til sin egen seng, men det er ikke bare bare hu hater sin nye dyre seng :hilarious: Føler hu er så lita enda og enn at vi skal bare stue hu på soverommet helt alene.
 
Vi samsover delvis. Legger mini i egen seng inne på vårt rom (ammer i søvn i fanget først), kveldstrøtt i 18-tiden. Må inn dit og bysse eller amme alt fra 1 til 10 ganger i løpet av kvelden, men stort sett er det 3-4 ganger. Flyttes over til vår seng når hun våkner for amming midt på natta, så sover vi videre sammen.
Hun har enda ikke sovnet selv uten amming eller byssing en eneste gang, men det fungerer for oss, siden hun stort sett sovner fort. :)
Samsov med første også, synes det er helt flott. Det var/er sånn alle fikk best og mest søvn, som tross alt er det viktigste, i alle fall for oss. :)
 
Vi samsover delvis. Legger mini i egen seng inne på vårt rom (ammer i søvn i fanget først), kveldstrøtt i 18-tiden. Må inn dit og bysse eller amme alt fra 1 til 10 ganger i løpet av kvelden, men stort sett er det 3-4 ganger. Flyttes over til vår seng når hun våkner for amming midt på natta, så sover vi videre sammen.
Hun har enda ikke sovnet selv uten amming eller byssing en eneste gang, men det fungerer for oss, siden hun stort sett sovner fort. :)
Samsov med første også, synes det er helt flott. Det var/er sånn alle fikk best og mest søvn, som tross alt er det viktigste, i alle fall for oss. :)


Vi har prøvd amme I søvn og så flytte over, men hu merker med engang at jo legger henne fra oss. Så da våkner jo hu med engang o_O

Enig at jeg synes samsoving funker supert. Søvn er viktig for oss og føler vi sover best slik. Ellers blir det veldig uavbrutt og hver gang vi ammer så ville jeg våknet veldig opp om hu skulle tilbake i senga si.

Eneste jeg stresser med nå er at de skal lære seg sovne selv. Og der sliter vi, her går det i byssing og bæring/amming. Samme om natta så ammer jeg når hu våkner og ligget kaver. Gir jeg ikke pupp så begynner hun gråte.
 
Vi har hatt faste rutiner fra ca 3 mnd, legger henne i sin egen seng, får mat 1-2 ganger gjennom natten, så legges hun tilbake i sin egen seng. Vi har øvd på dette lenge, kan legge henne ned med bamsen sin så sovner hun av seg selv. Legger henne rundt 19:30-20:30 hun våkner rundt en gang, mellom 01 og 06 sover videre til rundt 08/09. Hun kan bli litt grinete om hun blir overtrøtt.
Jeg føler at det med samsoving og hyppige oppvåkninger går igjen på alle ammegruppene på facebook. Selv om det sikkert er kjempe praktisk og garantert veldig koselig så lager man problemer for både seg selv og barnet senere. De må lære at de skal sove i egen seng på et tidspunkt, så spørsmålet er skal man ta det når de ikke helt forstår hva som er hva eller skal man vente til de har blitt knyttet og vant til den sovemåten? Det er selvfølgelig opp til hver enkel familie å bestemme hva som passer best for seg, men dette er hva jeg tenker :)
 
Vi har prøvd amme I søvn og så flytte over, men hu merker med engang at jo legger henne fra oss. Så da våkner jo hu med engang o_O

Enig at jeg synes samsoving funker supert. Søvn er viktig for oss og føler vi sover best slik. Ellers blir det veldig uavbrutt og hver gang vi ammer så ville jeg våknet veldig opp om hu skulle tilbake i senga si.

Eneste jeg stresser med nå er at de skal lære seg sovne selv. Og der sliter vi, her går det i byssing og bæring/amming. Samme om natta så ammer jeg når hu våkner og ligget kaver. Gir jeg ikke pupp så begynner hun gråte.

Første her var sånn, å legge henne ned etter amming var omtrent som å sette på en alarm - hun våknet hver gang! Derfor endte vi da med å samsove. Stort sett ikke så mye uro om natta heller. Hun snudde seg rundt, kjente at vi var der, og sov videre. Selvfølgelig ikke like knirkefritt hver eneste natt, men det var som sagt det beste her.
Prøv å ikke stresse med at babyen skal lære seg å sovne selv. Eller, vil vel egentlig si, prøv og ikke stress. Babyer er forskjellige, noen sovner selv helt fra de er nyfødte, mens andre trenger mer nærhet/hjelp/støtte for å sovne.
Her er vi innenfor den siste kategorien, og det må gjerne bysses eller helst ammes for at det skal bli natt. Men jeg har slått meg til ro med at sånn er det nå, og føler ikke det er noe vi "sliter med". Gir også pupp når hun våkner om natta. Har prøvd å la henne ligge for å roe seg selv, men ender med veldig våken baby og lang tid før vi får sove igjen.

Skjønner godt at du ønsker at babyen skal sovne selv, det kunne jeg tenkt meg også. Sånn fungerer det ikke hos oss enda, men det blir etter hvert. Om det så er et par måneder eller et par år til :D
 
Vi har prøvd amme I søvn og så flytte over, men hu merker med engang at jo legger henne fra oss. Så da våkner jo hu med engang o_O

Enig at jeg synes samsoving funker supert. Søvn er viktig for oss og føler vi sover best slik. Ellers blir det veldig uavbrutt og hver gang vi ammer så ville jeg våknet veldig opp om hu skulle tilbake i senga si.

Eneste jeg stresser med nå er at de skal lære seg sovne selv. Og der sliter vi, her går det i byssing og bæring/amming. Samme om natta så ammer jeg når hu våkner og ligget kaver. Gir jeg ikke pupp så begynner hun gråte.

Sniker
Dette med at de skal lære seg å sovne selv uten hjelp i egen seng, er en ide samfunnet har konstruert egentlig mest for at det raskere skal bli behgelig for oss voksne. Og til slutt så snakker jo "alle" så mye om det at man føler seg mislykket om babyen ikke sovner selv i egen seng ved 6 mnd. Men dette kommer barnet til å få til helt fint når det er klar for det. Man kan alltid prøve å støtte litt mindre ved innsovning, og funker det ikke, ja så er det bare litt for tidlig for akkurat din baby. De må ta nye ting i sitt eget tempo ❤️
Her samsov vi lenge, og barnet på snart 3 år sovner i armkroken min i vår seng hver kveld. Så bærer vi han over i egen seng og han sover natta gjennom der. Noen kvelder sier han selv at han skal legge seg i senga si, også sovner han alene på rommet. Men som regel ikke. Og det funker fint for oss likevel :)
 
Jeg tenker det er viktig å føle hva dere føler funker. Vi samsover ikke, men her har det heller aldri vært noen behov ettersom frøkna sover godt i egen sprinkelseng :happy: men vi var veldig enige om at vis nettene ble styrete så fikk hundene og sambo flytte inn på gjesterommet og hun kom over i senga til oss. Ditt kom vi aldri. I tillegg med dette med å trene på å sove på egenhånd, ble det en dyd av nødvendighet. Hun ville ikke alltid sovne på puppen når vi la oss, og jeg har ikke rygg til å stå å bysse henne i lang tid, så da var det heller å legge henne, og eventuelt ta henne opp igjen for en påtår.
 
Sniker
Dette med at de skal lære seg å sovne selv uten hjelp i egen seng, er en ide samfunnet har konstruert egentlig mest for at det raskere skal bli behgelig for oss voksne. Og til slutt så snakker jo "alle" så mye om det at man føler seg mislykket om babyen ikke sovner selv i egen seng ved 6 mnd. Men dette kommer barnet til å få til helt fint når det er klar for det. Man kan alltid prøve å støtte litt mindre ved innsovning, og funker det ikke, ja så er det bare litt for tidlig for akkurat din baby. De må ta nye ting i sitt eget tempo ❤️
Her samsov vi lenge, og barnet på snart 3 år sovner i armkroken min i vår seng hver kveld. Så bærer vi han over i egen seng og han sover natta gjennom der. Noen kvelder sier han selv at han skal legge seg i senga si, også sovner han alene på rommet. Men som regel ikke. Og det funker fint for oss likevel :)
Jeg tror ikke søvnekspertene har konstruert dette bare for å hjelpe voksne, de er ute etter å hjelpe både barn og voksne som har problemer. Det er kun et tips som er valgfritt å følge.
Jenta vår sov ikke alene de første 2,5 mnd, hun sov kun oppå meg og måtte bysses til tusen. Det var fordi hun hadde vondt fordi hun hadde melkeprotein og soya allergi. Når vi først kuttet ut det fikk vi en baby som plutselig sov selv, kunne fortsette å sove om jeg la henne ned og kunne sove i sin egen seng og i vogna. Så all som har problemer med søvn så er det ikke en selvfølge at det er søvnen som er problemet.

Vi har en bedside crib, så hun sover rett ved siden av meg uansett. Med søvntrening så er det ikke sånn at hun legges i sengen så er det natta og grine seg selv i søvn. Vi har en leggerutine, starter rundt 19:00 steller henne og tar på pysj, går in i sengen og sitter der med dempet belysning, så spiser hun litt og raper, så sitter vi å snakker litt, leser kanskje en bok og synger en sang, så legger jeg henne i sengen, legger bamsen i hånda hennes, stryker henne litt på pannen og slukker lyset. Da sovner hun somregel momentant eller innen 10 minutter. Noen ganger må vi inn om hun blir urolig og stryke mer på pannen og snakke litt, andre ganger hjelper det bare å sitte der. Griner hun så er jeg tilbake på 2 sekunder og går ikke før hun har roet seg. Så jeg vil virkelig ikke si det er enklere enn å mate eller bysse i søvn, forskjellen er at søvntrening gir et bedre grunnlag for på sove alene og finne søvnen selv. Men som sagt det er opp til hver enkel familie å finne ut hva som passer for seg :)
 
Jeg tror ikke søvnekspertene har konstruert dette bare for å hjelpe voksne, de er ute etter å hjelpe både barn og voksne som har problemer. Det er kun et tips som er valgfritt å følge.
Jenta vår sov ikke alene de første 2,5 mnd, hun sov kun oppå meg og måtte bysses til tusen. Det var fordi hun hadde vondt fordi hun hadde melkeprotein og soya allergi. Når vi først kuttet ut det fikk vi en baby som plutselig sov selv, kunne fortsette å sove om jeg la henne ned og kunne sove i sin egen seng og i vogna. Så all som har problemer med søvn så er det ikke en selvfølge at det er søvnen som er problemet.

Vi har en bedside crib, så hun sover rett ved siden av meg uansett. Med søvntrening så er det ikke sånn at hun legges i sengen så er det natta og grine seg selv i søvn. Vi har en leggerutine, starter rundt 19:00 steller henne og tar på pysj, går in i sengen og sitter der med dempet belysning, så spiser hun litt og raper, så sitter vi å snakker litt, leser kanskje en bok og synger en sang, så legger jeg henne i sengen, legger bamsen i hånda hennes, stryker henne litt på pannen og slukker lyset. Da sovner hun somregel momentant eller innen 10 minutter. Noen ganger må vi inn om hun blir urolig og stryke mer på pannen og snakke litt, andre ganger hjelper det bare å sitte der. Griner hun så er jeg tilbake på 2 sekunder og går ikke før hun har roet seg. Så jeg vil virkelig ikke si det er enklere enn å mate eller bysse i søvn, forskjellen er at søvntrening gir et bedre grunnlag for på sove alene og finne søvnen selv. Men som sagt det er opp til hver enkel familie å finne ut hva som passer for seg :)

Tenker uansett at vi historisk kommer fra en tradisjon hvor vi anså det som riktig med skrikekur på babyene, på 50-60tallet og en god stund etter var dette det absolutt vanligste. Holdningen om at babyene kunne skjemmes bort med nærhet og trøst sto sterkt i samfunnet, samtidig som mange mødre ref. Lite/ingen prevensjon og få abort muligheter hadde veldig mange barn i forhold til den arbeidsmengden de hadde å utføre hver dag. Dermed "trengte" samfunnet en quickfix, som skrikekur er.
Det er her jeg mener at påstander om at det er så viktig at babyene "lærer" seg å sovne selv og uten hjelp fortest mulig kommer fra og at den forelderen som ikke mestrer dette raskt i babytida - den har selv ødelagt for babyen sin ved ikke å lære den å sovne.
Dette er satt på spissen - men det er også her disse påstandene og holdningene kommer fra. Og hvem har vel ikke en mor eller bestemor som kommer med følgende mens en svett mor prøver å roe babyen med pupp eller byssing:
"Nå må du ikke skjemme hen bort så mye"
"I min tid lot vi dem bare gråte, de har ikke vondt av det"
"du må ikke gi babyen oppmerksomhet hver gang den gråter, da har du det gående"
"du må ikke bysse babyen, da kommer den aldri til å sovne for seg selv"
"åh, den lille gråter nok bare fordi du alltid reagerer for raskt på den minste lille lyd"
Kunne ha kommet med mange eksempler her :hilarious:

Men betyr dette at man ikke skal øve på å hjelpe/støtte babyen mindre litt og litt? Nei! Og sier jeg noen gang at man bare skal gi opp å gi mindre støtte eller legge babyen på en annen måte? Nei!
Så du ser ikke helt nyansene i innlegget mitt. Jeg mener bestemt at man kan forsøke mindre stimuli, at man kan forsøke å bysse gradvis mindre, vende gradvis til å sovne i egen seng eller gradvis amme mindre i søvn om man vil det. Men funker det ikke etter 1 uke eller innen babyens 6 måneder - ja, så er det ikke fordi man går "feil" frem rent metodisk og ikke får det til. Det er bare fordi babyer er forskjellige og lytter man til babyens små signaler så vil man raskere komme til målet med å vende babyen til mindre nærhet. Og hver baby har sin egen progresjon. Hvorfor har min baby aldri trengt å sove oppå meg på dagtid som nyfødt? Hvorfor trengte jeg ikke å trille konstant for at han skulle sove eller bysse og bære, slik andre må for å roe sitt barn? Var det fordi jeg hadde gjort noe riktig? Nei, det var fordi babyen var født sånn :) Så poenget mitt er at man ikke skal kjenne seg mislykket fordi man må sitte og bysse den 7 måneder gamle babyen forsiktig i søvn hver kveld - for det er det akkurat den babyen trenger. Man kan fortsatt prøve å bysse litt og litt mindre, og til slutt vil man ikke behøve å gjøre det mer men det tar tid. For noen et par uker, for andre funker det først etter et par måneder. Det er poenget mitt.

Og videre tror jeg absolutt at en del som omtaler seg selv søvneksperter ønsker å hjelpe, en del har selvfølgelig kommersielle hensikter, men de ønsker nok å hjelpe. Jeg tenker man likevel kan være kritisk til om det finnes en modell som vil passe for alle barn. Jeg mener at det er feil, men at det likevel finnes ulike ting man kan forsøke for å trygge barnet med mindre nærhet og støtte i innsovningsprosessen. Men man skal ikke la seg stresse av det. Du har eksempler som Lilleminis som er fantastiske verktøy for mor og barn - til barnets beste og med utgangspunkt i hvert enkelt barn, hvordan man kan lese barnets signaler og hvordan man kan finne riktig vei for akkurat sitt unike barn. Også har du Sove-Karin som mener man skal kutte ut amming om morgenen for at barnet ikke skal belønnes, som hun selv sier, med å våkne. Trenger jeg å nevne hvilken av de to jeg foretrekker? ;) :p

Jeg er helt enig med deg i at man skal finne den løsningen som passer familien og har man et barn som ikke trenger å ammes/flaskes/bysses/bæres i søvn - FLOTT. :)
Og har man en baby som trenger masse nærhet og hjelp til innsovning. Vel så har man en baby som behøver mer tid før den er klar for å være selvstendig i innsovningsprosessen. Og da trenger man ikke tenke at det er de med babyen som kan forlates våken i sprinkelsenga på soverommet og som sover der, som har gjort alt rett - mens en selv har gjort feil. Tror nok egentlig ikke at vi er så uenige og at du tolket innlegget mitt dit hen at man ikke skal forsøke å vende babyen til å sovne med mindre støtte og hjelp - for det mener jeg ikke. Jeg tenker bare at man ikke skal bli fortvila om man har en baby som trenger å ta det hele med ekstra små babyskritt ❤️
 
Tenker uansett at vi historisk kommer fra en tradisjon hvor vi anså det som riktig med skrikekur på babyene, på 50-60tallet og en god stund etter var dette det absolutt vanligste. Holdningen om at babyene kunne skjemmes bort med nærhet og trøst sto sterkt i samfunnet, samtidig som mange mødre ref. Lite/ingen prevensjon og få abort muligheter hadde veldig mange barn i forhold til den arbeidsmengden de hadde å utføre hver dag. Dermed "trengte" samfunnet en quickfix, som skrikekur er.
Det er her jeg mener at påstander om at det er så viktig at babyene "lærer" seg å sovne selv og uten hjelp fortest mulig kommer fra og at den forelderen som ikke mestrer dette raskt i babytida - den har selv ødelagt for babyen sin ved ikke å lære den å sovne.
Dette er satt på spissen - men det er også her disse påstandene og holdningene kommer fra. Og hvem har vel ikke en mor eller bestemor som kommer med følgende mens en svett mor prøver å roe babyen med pupp eller byssing:
"Nå må du ikke skjemme hen bort så mye"
"I min tid lot vi dem bare gråte, de har ikke vondt av det"
"du må ikke gi babyen oppmerksomhet hver gang den gråter, da har du det gående"
"du må ikke bysse babyen, da kommer den aldri til å sovne for seg selv"
"åh, den lille gråter nok bare fordi du alltid reagerer for raskt på den minste lille lyd"
Kunne ha kommet med mange eksempler her :hilarious:

Men betyr dette at man ikke skal øve på å hjelpe/støtte babyen mindre litt og litt? Nei! Og sier jeg noen gang at man bare skal gi opp å gi mindre støtte eller legge babyen på en annen måte? Nei!
Så du ser ikke helt nyansene i innlegget mitt. Jeg mener bestemt at man kan forsøke mindre stimuli, at man kan forsøke å bysse gradvis mindre, vende gradvis til å sovne i egen seng eller gradvis amme mindre i søvn om man vil det. Men funker det ikke etter 1 uke eller innen babyens 6 måneder - ja, så er det ikke fordi man går "feil" frem rent metodisk og ikke får det til. Det er bare fordi babyer er forskjellige og lytter man til babyens små signaler så vil man raskere komme til målet med å vende babyen til mindre nærhet. Og hver baby har sin egen progresjon. Hvorfor har min baby aldri trengt å sove oppå meg på dagtid som nyfødt? Hvorfor trengte jeg ikke å trille konstant for at han skulle sove eller bysse og bære, slik andre må for å roe sitt barn? Var det fordi jeg hadde gjort noe riktig? Nei, det var fordi babyen var født sånn :) Så poenget mitt er at man ikke skal kjenne seg mislykket fordi man må sitte og bysse den 7 måneder gamle babyen forsiktig i søvn hver kveld - for det er det akkurat den babyen trenger. Man kan fortsatt prøve å bysse litt og litt mindre, og til slutt vil man ikke behøve å gjøre det mer men det tar tid. For noen et par uker, for andre funker det først etter et par måneder. Det er poenget mitt.

Og videre tror jeg absolutt at en del som omtaler seg selv søvneksperter ønsker å hjelpe, en del har selvfølgelig kommersielle hensikter, men de ønsker nok å hjelpe. Jeg tenker man likevel kan være kritisk til om det finnes en modell som vil passe for alle barn. Jeg mener at det er feil, men at det likevel finnes ulike ting man kan forsøke for å trygge barnet med mindre nærhet og støtte i innsovningsprosessen. Men man skal ikke la seg stresse av det. Du har eksempler som Lilleminis som er fantastiske verktøy for mor og barn - til barnets beste og med utgangspunkt i hvert enkelt barn, hvordan man kan lese barnets signaler og hvordan man kan finne riktig vei for akkurat sitt unike barn. Også har du Sove-Karin som mener man skal kutte ut amming om morgenen for at barnet ikke skal belønnes, som hun selv sier, med å våkne. Trenger jeg å nevne hvilken av de to jeg foretrekker? ;) :p

Jeg er helt enig med deg i at man skal finne den løsningen som passer familien og har man et barn som ikke trenger å ammes/flaskes/bysses/bæres i søvn - FLOTT. :)
Og har man en baby som trenger masse nærhet og hjelp til innsovning. Vel så har man en baby som behøver mer tid før den er klar for å være selvstendig i innsovningsprosessen. Og da trenger man ikke tenke at det er de med babyen som kan forlates våken i sprinkelsenga på soverommet og som sover der, som har gjort alt rett - mens en selv har gjort feil. Tror nok egentlig ikke at vi er så uenige og at du tolket innlegget mitt dit hen at man ikke skal forsøke å vende babyen til å sovne med mindre støtte og hjelp - for det mener jeg ikke. Jeg tenker bare at man ikke skal bli fortvila om man har en baby som trenger å ta det hele med ekstra små babyskritt ❤️
Ja her har jeg missforstått deg grovt dessverre, er helt enig i det du skriver nå! :happy: Et barn skal ikke gråte seg i søvn. Forskning har vist at barn som ikke får den omsorgen og oppmerksomheten de skal kan slite med å knytte relasjoner senere. Jeg plukker opp mitt barn sekundet hun viser at hun trenger meg uten å ha dårlig samvittighet for det! Hadde min mor eller bestemor sagt at de hadde godt av å gråte litt hadde jeg nok blitt provosert. Ingen søvntrening hjelper for et barn som ikke har alt tilrette for at det skal funke. Ser nå at mitt innlegg kan komme frem som «det er veldig enkelt, alle må gjøre det» men det har faktisk tatt en god del tid og tålmodighet og har ikke kommet av seg selv, og vi er heldige som har fått det til!
 
Ja her har jeg missforstått deg grovt dessverre, er helt enig i det du skriver nå! :happy: Et barn skal ikke gråte seg i søvn. Forskning har vist at barn som ikke får den omsorgen og oppmerksomheten de skal kan slite med å knytte relasjoner senere. Jeg plukker opp mitt barn sekundet hun viser at hun trenger meg uten å ha dårlig samvittighet for det! Hadde min mor eller bestemor sagt at de hadde godt av å gråte litt hadde jeg nok blitt provosert. Ingen søvntrening hjelper for et barn som ikke har alt tilrette for at det skal funke. Ser nå at mitt innlegg kan komme frem som «det er veldig enkelt, alle må gjøre det» men det har faktisk tatt en god del tid og tålmodighet og har ikke kommet av seg selv, og vi er heldige som har fått det til!

Det er fort gjort, særlig på forum - hadde nok ikke skjedd om vi snakket sammen i virkeligheten :p
Synes det virker som dere gjør det som passer både dere og babyen best, med utgangspunkt i hva babyen behøver underveis❤️ og det er jo flott! :)
 
Vår er 5,5 mnd. Vi skrur ned lyset i huset rundt kl 18. Tar på henne pysj i halv sju tiden når vi legger storebror. Ammer i sofaen og så bærer jeg henne i sjal eller så bysser pappaen henne til hun sovner. Så sover hun i fanget vårt en stund mens vi ser på TV så hun er godt inni søvnen før vi legger henne i vår seng oppå et mykt teppe (legger vi henne rett på madrassen så våkner hun fordi det blir kaldt). Har på babycall. Stort sett sover hun da til jeg legger meg 2230, da ammer jeg igjen, uansett om hun våkner eller ikke, så det er lengst mulig til neste gang. Samsover så lenge vi trives med det. Har aldri stresset med at de skal sovne selv, det går seg til etterhvert uansett. Storebror holdt vi i hånden til han sovnet leeenge, men nå (snart 2,5 år) sovner han selv med lydbok på («Den lille kaninen som så gjerne ville sove»). Så lenge det ikke føles som et voldsomt stress å bysse eller holde hånd, så er det vel ikke noe i veien for å gjøre det. Det viktigste er at barna føler seg trygge, så kommer det andre av seg selv etterhvert. Om/når det blir et stress, eller man merker at det tydelig forlenger leggingen, kan man prøve andre ting. F.eks storebror samsov med oss til han var cirka 7-8 mnd, da begynte han å klore meg sånn på ryggen om natta at vi flyttet han på eget rom :hilarious: Nå vil han ikke sove med oss om vi ber han engang. Så ting endrer seg hele tiden, må bare finne og holde på det som funker akkurat nå, og være klar til å endre planene etterhvert. Lykke til :)
 
Først og fremst så har jeg en baby som svært sjelden vil sove inntil/oppå meg - hverken på dagtid eller natt. Dette gjør jo hele denne "sove alene"-biten enklere. Det er bare sånn han er, og storebroren var helt lik.
Her begynner vi med leggerutiner kl 18-19 en gang, alt ettersom når siste dupp var. Pusser tenner (han har fått to! :woot:), vasker ansikt og hender, bytter bleie og tar på pysj. Går på soverommet, hvor han sover i bedside crib. Legger han i senga si mens jeg legger meg i min egen seng ved siden av han. Stort sett har han drukket siste flaske før vi går ned, hvis ikke får han denne på soverommet. Synger nattasang og skrur av lyset. Ligger så ved siden av han til han sovner - minst mulig stimuli, men hjelper til med å finne smokken, retter på dyna hvis nødvendig, noen ganger må jeg holde hånda hans, andre ganger holde en hånd på brystet/magen hans. Når han har sovnet (kan ta alt fra 5 min til 1 time), så ninja-lister jeg meg ut av soverommet :hilarious:

Sånn som dette har vi hatt det siden han var 3 mnd-ish, men han regulerte det selv. Han ble nemlig helt umulig å få til å sovne i stua på kvelden, slo seg heeeelt vrang og nektet. Så fort vi tok han med til soverommet så sloknet han nesten med en gang han ble lagt på madrassen sin :p
 
Babyen her har laken skrekk :dummy::nailbiting: sover lite på dagtid og det går bort mye tid på få baby til å sovne både dag og natt men når hun først sovner for natta da sover hun lenge som regel. Hun er 5 mnd nå. Blir vel ei sta lita frøken ditte her. Prøver å ha kveldsrutine hvor vi er oppe i sengen senest kl 20 helst kl 19. Men babyen her er heller ikke kveldstrøtt før tidligst kl 22
 
Det med soving går seg til med alderen til barnet, det er ingen grunn for at de skal/må lære seg å sove selv ❤️ trives dere med samsoving så gjør det, så lenge alle har det bra og det gagner dere med nok søvn så er det helt supert! ☺️ Deres barn og deres liv, og dere må gjøre det som er det beste for dere.

Jeg ville gjerne ha lillesøster tett på meg, men hun fant ikke roen i stua på kveld og sovnet best selv i senga. Så hun har blitt lagt på rommet og hatt rutiner siden hun var 3 mnd (er 6 mnd straks). Nå har hun storesøster så da faller det seg litt naturlig med rutiner tidlig, samtidig som jeg tolker henne som en baby med behov for tydelige rutiner (noe de flesge barn har behov for etterhvert, men det er så forskjell på når)
Hun får flaske, så holder jeg i hånda og koser med håret til hun sovner i senga si. Har babycall med video på henne så følger godt med ☺️

Storesøster derimot bysset vi. Lenge! Når det ble mindre og mindre byssing (rundt 1 år) gikk vi over til å kose med håret og stryke på pannen. Så ble det etter denne fasen å sitte inne på rommet til hun sovnet (rundt 2-3 års alderen). Nå er hun 5 år og sovner selv etter nattasang og historie. Grunnen til at jeg nevner dette er fordi jeg ønsker å gi en personlig erfaring/ett eksempel på at alt er faser og at barna er forskjellige. Derfor trenger man ikke å stresse med at de skal lære seg å sovne selv, spesielt om de ikke går/vil det selv, det kommer en tid hvor det faller seg mer naturlig ☺️ Det er lett å la seg rive med av det man leser på nett. Jeg trodde en periode at jeg kom til å bysse storesøster til hun ble konfirmant, haha.

Ellers er jeg såååå enig i alt Veivalsa skriver over her! ❤️❤️
 
Jeg startet med å prøve å få inn sove/spiserutiner veldig tidlig.. Den uka/ukene det tok å «lære» henne å sovne selv til omtrent samme tid hver kveld var absolutt verdt det.. Alle mine fire barn har vært forholdsvis enkle ifht å få inn i gode rutiner, så jeg har kanskje vært heldig der :)
Det å ønske å etablere gode rutiner har vært viktig for meg, og har fungert kjempebra for oss :D
Syns det ofte blir vinklet i retningen at små babyer ikke kan styres i det hele tatt, og at det ikke kan innarbeides vaner og rutiner før de er over 6mnd, eller opptil et år..
 
Min lille prins må vugges eller ammes i søvn. Han sovner ikke av seg selv. Han sover i min seng sammen med meg.
 
Back
Topp