*Dette innlegget er også publisert i termingruppen juli 22*
I dag er det 11 uker siden mini ble født. Hun er min førstefødte. Foruten om at hun ble tatt med sugekopp, gikk fødselen fint mtp underliv, rifter etc. Jeg fikk bare et par pyntesting, og underlivet sånn sett føles normalt ut.
Helt til det kommer til samleie. Det er som at tissen min frastøter mannen min sin. Alt føles vanlig ut for mannen min, men for min del føles det vanvittig trangt ut. Vi bruker god tid, bruker mye glidemiddel - men det er bare ikke sjanse. For meg blir bare hele opplevelsen totalt intetsigende og ekstremt udigg. Det er trangt, tørt, vondt og som at det bare er totalt fysisk umulig hva vi prøver på.
Med en liten baby er det heller ikke slik at sexlysten er kjempe stor. Så når den først er det, er det vanvittig sårt at jeg ikke får det til? Mannen min og jeg har aldri vært helt de store på foreplay før samleie heller. Å skulle begynne med det nå, er bare heller ikke noe som motiverer meg så veldig. Hvor i all verden skal jeg uansett hente tid, lyst og motivasjon til det når jeg vet at det hele stopper opp i det han skal inn i meg?
Hvordan opplever dere det?
I dag er det 11 uker siden mini ble født. Hun er min førstefødte. Foruten om at hun ble tatt med sugekopp, gikk fødselen fint mtp underliv, rifter etc. Jeg fikk bare et par pyntesting, og underlivet sånn sett føles normalt ut.
Helt til det kommer til samleie. Det er som at tissen min frastøter mannen min sin. Alt føles vanlig ut for mannen min, men for min del føles det vanvittig trangt ut. Vi bruker god tid, bruker mye glidemiddel - men det er bare ikke sjanse. For meg blir bare hele opplevelsen totalt intetsigende og ekstremt udigg. Det er trangt, tørt, vondt og som at det bare er totalt fysisk umulig hva vi prøver på.
Med en liten baby er det heller ikke slik at sexlysten er kjempe stor. Så når den først er det, er det vanvittig sårt at jeg ikke får det til? Mannen min og jeg har aldri vært helt de store på foreplay før samleie heller. Å skulle begynne med det nå, er bare heller ikke noe som motiverer meg så veldig. Hvor i all verden skal jeg uansett hente tid, lyst og motivasjon til det når jeg vet at det hele stopper opp i det han skal inn i meg?
Hvordan opplever dere det?