Samboer som er spilleavhengig

[Følermegsviktet]

Jeg og samboeren har vært sammen i snart 5 år, bodd sammen i 4,5 år.
Før vi ble sammen hadde han havnet i økonomisk uføre grunnet spilleavhengighet, og dette var han helt åpen om da vi møttes.

Så siden vi ble samboere har han hatt gjeldsordning, og det er klart at det har vært noe trangt økonomisk grunnet dette. Jeg har dratt mye av lasset for å si det slik.
Vi har et barn sammen og venter nummer 2.

Han har tidligere hatt noen tilbakefall ifht spillingen, men vi har jobbet oss gjennom det.

Nå har jeg nettopp vært borte i noen uker, kommer hjem og finner ut at han har spilt bort 2000kr mens jeg var borte. Greit nok, det er ikke den store summen, og det er ikke det økonomiske i det hele jeg tenker på. Men jeg føler meg så forrådt og sveket.

Usikker på hva jeg skal gjøre, for jeg vet at når jeg tar dette opp med han senere i kveld (når barnet vårt er lagt) så vil helvette bryte løs fra min side, mens han vil legge seg helt flat og beklage (som de andre gangene han har hatt tilbakefall).
Men jeg er kommet til det punktet i forhold til akkurat dette at jeg ikke vet om jeg tolererer BARE en unnskyldning, også skal det være glemt igjen.

Vi har en liten til på tur, gjeldsordninga vil ikke være ferdig før dette barnet kommer, og vi trenger alle økonomiske midler vi kan få frem til den tid...

Noen som har noen tanker eller innspill?

Beklager litt rotete innlegg...

 

[Kjennerigj]

Det er nok ikke pengene det er snakk om som du sier, men sviket man føler og det at man føler man igjen ble ført bak lyset.

Kunne sagt så mye men jeg tenker jeg gjør det kort. Kjenner til nettopp et forhold som gikk i 1000 knas og barnefamilie som ble splittet pga feil pengebruk + et annet misbruk. Det er ikke gøy å eller greit å måtte gå rundt og "lete" etter når partneren eventuelt svikter igjen.

Eneste måten bli vel på den harde måten, der du har kontroll over alt det økonomiske og han kan få så mye "lommepenger" som han trenger av deg hver mnd, altså en fast sum. Problemet han har er ikke lite og unnskyldningene ingen garanti for at ting videre ikke skal skje og når man har barn er man nødt til å slike ting på alvor. Å være lei seg i øyeblikket er forståelig men bruk anledningen til å få i stand en avtale mellom dere to om at du skal styre økonomien heretter, før du bli helt utslitt eller at familien blir splittet fordi du går lei. Ikke vær sint (det han har er tross alt en sykdom), si at du forstår at han kan få tilbakefall men at du nå krever en klar handlingsplan videre for slik går det ikke lenger og det er ikke greit for deg å vente på når du vil oppdage nye svikt!.


I tillegg fins forskjellige behandlingsopplegg for de med spillavhengighet, anbefaler på det sterkeste å få han inn på det også så har du med en nøytral tredjepart inn i bildet, noe som kan hjelpe veldig spesielt når dette ikke kan ses på som en frivillig handling men heller som en sykdom.

 

[Kitty]

Har ikke egen erfaring med spillavhengighet, men har erfaring fra arbeid som sykepleier med mange andre typer avhengighet. Og kjenner på følelsen jeg ville hatt som pårørende oppi dette.

Du har to barn (snart) å ta vare på, men også en samboer som er syk. Du skriver ikke hva slags behandling han er i, men det finnes vel noe lignende for spillavhengige som Anonyme Alkoholikere. Det kan være til hjelp. Blå kors har også mye erfaring med behandling av avhengigheter.

Pr nå tror jeg at det kanskje kan være greit å få han med på en avtale om at han ikke disponerer egen økonomi, siden han tydeligvis pr nå er for syk for det ansvaret. Når han har bevist at han er blitt bedre, så kan det heller diskuteres igjen. På mange måter får du ett ekstra barn når den du elsker er syk på den måten.

I tillegg må han forstå konsekvensene handlingene hans får for familien. 2000 kr er ikke så mye, men det utgjør jo nesten en ny bilstol til babyen som er ventet. Og da blir spørsmålet hele tiden: hva er viktigst? babyen eller spillingen? Dersom han ikke kan svare ja på at det er babyen, og ikke minst at han tar ansvar (ikke bare legger seg paddeflat med unnskyldninger) så er det dessverre vanskelig å få forholdet til å fungere.

Jeg vil foreslå kontakt med som sagt blå kors, men kanskje også familievernkontoret kan være til hjelp med å finne støtte for dere begge to, uansett hva som skjer videre?

 

[Følermegsviktet]

Ts her.

Per i dag går ikke samboeren min til noen behandling for avhengigheten, men han har tidligere vært gjennom en nettbasert/telefonbehandling. Dette pga avstander til fysisk behandlingssted.

Jeg har tidligere nevnt familievernkontoret for han, da vi har slitt en del med andre ting tidligere, men det er vi kommet gjennom.
Da var han veldig negativ til å skulle ha inn en tredjepart...

Han har også depresjon, som han ikke ønsker å motta behandling for.

Jeg vet at han er syk (iforhold til avhengigheten) og at de ikke kan noe for det, men samtidig så har han tidligere holdt på å ha tilbakefall, men da har han heller snakket med meg og sagt at spillelysten har vært voldsom, og vi har sammen fått han gjennom det.

På grunn a gjeldsordningen er det stort sett jeg som har kontroll på pengene allerede, han har faste trekk på kontoen sin til felles utgifter samme dagen som lønna kommer inn. Når alt er trukket, så er det ikke mye igjen på kontoen hans, og jeg ønsker ikke å umyndiggjøre han helt heller.

Det som gjør det hele enda vanskeligere, er at vi nå var inne i en veldig god periode for forholdet vårt, også kommer dette og ødelegger hele idyllen for meg...

 

[Kitty]

Ts her.

Per i dag går ikke samboeren min til noen behandling for avhengigheten, men han har tidligere vært gjennom en nettbasert/telefonbehandling. Dette pga avstander til fysisk behandlingssted.

Jeg har tidligere nevnt familievernkontoret for han, da vi har slitt en del med andre ting tidligere, men det er vi kommet gjennom.
Da var han veldig negativ til å skulle ha inn en tredjepart...

Han har også depresjon, som han ikke ønsker å motta behandling for.

Jeg vet at han er syk (iforhold til avhengigheten) og at de ikke kan noe for det, men samtidig så har han tidligere holdt på å ha tilbakefall, men da har han heller snakket med meg og sagt at spillelysten har vært voldsom, og vi har sammen fått han gjennom det.

Beklager å si det, men så lenge han ikke ønsker å ta imot hjelp så er det ikke så mye du kan gjøre oppi dette. Uten hjelp vil han ikke bli bedre, og det er ikke ditt ansvar. Det er hans, ikke ditt. Du kan tilrettelegge så mye du vil (og det høres ut som om du gjør svært mye allerede), men om han ikke selv tar ansvar for egen helse og tar skrittene som skal til for å bli bedre, både av spillingen og av depresjonen, så hjelper ikke det uansett hva du gjør, du sliter bare ut deg selv.

Sender deg en god klem, og håper på det beste for deg og dine!

 

[Kelsey]

Går han til behandling?

Jeg ville forlangt at han begynte i behandling for avhengighet, siden dette er essensielt dersom han skal bli bra. Spillavhengighet er en alvorlig psykisk lidelse på lik linje med annen avhengighet og bør behandles deretter. Det holder ikke bare med gjeldsordning og samtaler med familievernkontoret, selv om disse tingene også selvfølgelig er supert. Han bør ha egen behandling spesifikt for avhengighet, gjerne kognitiv atferdsterapi.

Siden han ikke klarer å la hver å spille bør dere vurdere å ta fra han tilgang på bankkort/paypal/online betaling, og at han får en fast sum kontanter hver uke istedenfor. Dette må dere selvsagt bli enige om sammen, men jeg vet at denne ordningen fungerer bra for et par jeg kjenner der den ene har spillavhengighet.

Dersom det ikke allerede er gjort bør det sperres slik at han ikke har mulighet til å ta opp flere lån.

 

[Kelsey]

Så ikke de siste svarene dine før jeg postet.

Det er veldig viktig at han får behandling både for depresjon og spillavhengighet. Avhengighet og depresjon går gjerne hånd i hånd, så det var ikke overraskende å høre at han også sliter med dette.

Det er veldig typisk at man ikke ønsker behandling når man er deprimert, dette er dessverre ofte en del av sykdomsbildet. Kan det motivere han til behandling dersom du legger dette frem?

 

[KR1ST1NE]

Han har også depresjon, som han ikke ønsker å motta behandling for.

Det er ikke greit.
Han må ta imot behandling.
Avhengighet og depresjon forsterker hverandre.

Hvis han hadde klart å komme utav dette alene ville det ikke gjentatt seg.. Det er kanskje på tide å ta av silkehanskene her, og si: "man up!". Han har snart ansvar for to små, og vil ofte måtte gjøre ting han ikke ønsker fordi han ikke lengre kan sette egoet sitt først.

Det kan gå bra, og jeg håper det for din og barnas skyld Men du kan ikke endre ham, det må han faktisk gjøre selv. Og det er ikke riktig at du skal måtte opptre som barnevakten hans fordi han ikke ønsker å motta hjelp utenifra. På sikt vil det ødelegge hele relasjonen deres om du stadig vekk må være politi.

Huff, jeg har liten tålmodighet med folk som ikke gjør egeninnsats der det kreves