LilleJuliBaby
Andre møte med forumet
Hjelp! Nå er jeg så utrolig lei av å høre på maset fra min samboer om at jeg må komme meg ut for å trene. Med trene mener han alt i fra å gå turer til tyngre aktiviteter. Forstår godt at han vil mitt beste når det kommer til helse. Jeg er fra før av ikke en overvektig person og har alltid vært slank og sunn i kostholdet mitt.
Saken er at jeg har aldri vært spesielt glad i å trene og har derfor ikke vært veldig aktiv hverken før jeg ble gravid eller i graviditeten (jeg er 33 uker på vei nå). Mosjonen jeg får er når jeg går til og fra jobb som er ca 7 min hver vei totalt i tillegg til at jeg går frem og tilbake i kontorbygget store deler av dagen. Av og til blir det også trasking rundt i byen. Ja, jeg vet at jeg ikke er den mest aktive personen i verden, men sliter ekstremt med motivasjonen og i tillegg er jeg veldig sliten og trøtt i det stadiet i svangerskapet jeg er.
Har hatt vondt i bekkenet siden starten av graviditeten så det skal ikke mer enn 20 minutter med gåing til før det værker i korsryggen og bekkenet. Alt dette har han dessverre lite forståelse for og han mener at jeg overdriver. Han sammenligner meg med andre kvinner som er gravid og det prøver jeg å forklare han at det kan han ikke gjøre for alle graviditeter er forskjellig. I tillegg kaller han meg lat og det blir jeg svært provosert av! Jeg er ikke lat når det kommer til andre områder enn trening. Styrer og steller hjemme til en hver tid - noe han bidrar minimalt med. Selv trener han ikke så mye for tiden. Kanskje gjennomsnittlig 2 ganger i uken.
Jeg mener han ikke har rett til å pushe og mase så mye på meg for jeg må finne motivasjonen selv og han kan ikke fremskynde den. Når han begynner med maset sitt er det rett og slett bare demotiverende da det har blitt en veldig negativ greie. Når permisjonen min starter nå i desember føler jeg meg presset til å gå ut og være så aktiv bare fordi HAN mener jeg ikke kan sitte hjemme og "late meg", som har så fint beskriver. Har store ambisjoner om å ta meg sammen etter at jeg har født, men inntil da vil jeg slappe av og hente inn litt energi for tiden som kommer.
Regner med at noen her vil fortelle at jeg bør høre litt mer på han og ta meg sammen og kanskje noen er litt mer på min side
Ønsker likevel å få litt tilbakemeldinger på dette. Er jeg lat eller er han kravstor og masete?
Puh... Da fikk jeg lettet hjertet mitt litt <3
Saken er at jeg har aldri vært spesielt glad i å trene og har derfor ikke vært veldig aktiv hverken før jeg ble gravid eller i graviditeten (jeg er 33 uker på vei nå). Mosjonen jeg får er når jeg går til og fra jobb som er ca 7 min hver vei totalt i tillegg til at jeg går frem og tilbake i kontorbygget store deler av dagen. Av og til blir det også trasking rundt i byen. Ja, jeg vet at jeg ikke er den mest aktive personen i verden, men sliter ekstremt med motivasjonen og i tillegg er jeg veldig sliten og trøtt i det stadiet i svangerskapet jeg er.
Har hatt vondt i bekkenet siden starten av graviditeten så det skal ikke mer enn 20 minutter med gåing til før det værker i korsryggen og bekkenet. Alt dette har han dessverre lite forståelse for og han mener at jeg overdriver. Han sammenligner meg med andre kvinner som er gravid og det prøver jeg å forklare han at det kan han ikke gjøre for alle graviditeter er forskjellig. I tillegg kaller han meg lat og det blir jeg svært provosert av! Jeg er ikke lat når det kommer til andre områder enn trening. Styrer og steller hjemme til en hver tid - noe han bidrar minimalt med. Selv trener han ikke så mye for tiden. Kanskje gjennomsnittlig 2 ganger i uken.
Jeg mener han ikke har rett til å pushe og mase så mye på meg for jeg må finne motivasjonen selv og han kan ikke fremskynde den. Når han begynner med maset sitt er det rett og slett bare demotiverende da det har blitt en veldig negativ greie. Når permisjonen min starter nå i desember føler jeg meg presset til å gå ut og være så aktiv bare fordi HAN mener jeg ikke kan sitte hjemme og "late meg", som har så fint beskriver. Har store ambisjoner om å ta meg sammen etter at jeg har født, men inntil da vil jeg slappe av og hente inn litt energi for tiden som kommer.
Regner med at noen her vil fortelle at jeg bør høre litt mer på han og ta meg sammen og kanskje noen er litt mer på min side
Ønsker likevel å få litt tilbakemeldinger på dette. Er jeg lat eller er han kravstor og masete?Puh... Da fikk jeg lettet hjertet mitt litt <3
Be han lese det du skreiv kanskje?
