Samboer/barnefar er usikker på graviditet

raggen23

raggen23

Andre møte med forumet
Hei! Vet ikke helt om det er riktig sted å spørre, men prøver.
Trenger å få luftet noen tanker og kanskje få noen råd og erfaringer.

Jeg fant ut at jeg er gravid for litt over en uke siden (i uke 5 nå), og det har ikke vært planlagt og kom ganske uventet på meg og samboeren min. Jeg følte raskt at jeg vil beholde og er veldig trygg i tanken på å skulle få barn. Har også snakket om tidligere at jeg ikke ønsker å ta abort om det skulle skje. Selv om samboeren min har veldig lyst på barn, synes han det er for tidlig nå, og han er ganske usikker og stresset. En større del av han ønsker at jeg skal ta abort. Jeg forstår han godt, og prøver å gi han tid til å prosessere, men det er tungt. Synes det er vanskelig å stå i en slik "konflikt" når det handler om en såpass stor ting. Og jeg ønsker jo selvfølgelig at vi skal være på samme bølgelengde.

Er det noen av dere som har erfaring med dette? Noen tanker? Jeg har egentlig bare behov for å høre om andre har vært i lignende situasjon, og evt hvordan dere klarte å bli enig?

Alle råd tas i mot meg takk<3

Jeg er forresten 23 og samboeren min er 24. Han har fast jobb og jeg er mellom jobber.
 
Det er vanskelig å skulle mene noe bastant, jeg er redd for å såre eller komme med mine meninger. Først og fremst vil jeg gi deg en klem. Har selv vært (og er) bekymret for hvor mye et barn vil påvirke det livet jeg liker og kjenner. Men samtidig tenker jeg at man sannsynligvis angrer mer på en abort enn på et barn. Spesielt så lenge dere faktisk tidligere har tenkt at barn er noe som passer inn i fremtiden deres.
Håper dere finner en løsning dere kan leve godt med begge to, eller alle tre ❤️
 
Hvis dere er i et stabilt forhold kunne det ikke falle meg inn å ta abort. Tenk om det er din eneste sjanse? Det kan vise seg senere at du ikke klarer å bli gravid.. Her var første et «uhell» som han i grunn ikke ville beholde. HELDIGVIS valgte jeg å beholde og han endte opp med å støtte 100 %. Neste barn brukte vi laaang tid på å bli gravide med, og har også brukt 19 mnd og flere aborter på nr. 3 som jeg er gravid med nå.
 
Et tips: https://www.amathea.no/
De er til for å hjelpe dere i situasjoner som denne. De prøver ikke å overtale deg, men har hørt alt før og kan hjelpe deg med å sortere tankene...
 
Snooze skrev:
Det er vanskelig å skulle mene noe bastant, jeg er redd for å såre eller komme med mine meninger. Først og fremst vil jeg gi deg en klem. Har selv vært (og er) bekymret for hvor mye et barn vil påvirke det livet jeg liker og kjenner. Men samtidig tenker jeg at man sannsynligvis angrer mer på en abort enn på et barn. Spesielt så lenge dere faktisk tidligere har tenkt at barn er noe som passer inn i fremtiden deres.
Håper dere finner en løsning dere kan leve godt med begge to, eller alle tre ❤️
Klikk for å utvide …

Tusen takk for støttende ord, det hjelper!
 
Nagini skrev:
Hvis dere er i et stabilt forhold kunne det ikke falle meg inn å ta abort. Tenk om det er din eneste sjanse? Det kan vise seg senere at du ikke klarer å bli gravid.. Her var første et «uhell» som han i grunn ikke ville beholde. HELDIGVIS valgte jeg å beholde og han endte opp med å støtte 100 %. Neste barn brukte vi laaang tid på å bli gravide med, og har også brukt 19 mnd og flere aborter på nr. 3 som jeg er gravid med nå.
Klikk for å utvide …

Takk for ærligheten, jeg tenker også på at det kan være min eneste sjanse. Og jeg er så glad for å faktisk være gravid at det sitter veldig veldig langt inne å skulle ta abort.
 
Hei!

Vanskelig å uttale seg om sånne temaer, det blir fort følsomt og kan misforstås, men jeg stod i en litt lignende situasjon for en del år siden. Ble gravid mens jeg gikk på pillen (var nok noe pilleslurv med i bildet altså), og det kom som et sjokk på oss begge. Vi var begge veldig trygge i forholdet, men ganske enige om at dersom vi fikk velge helt optimalt ville vi vente noen år til med å få barn. Han var nok mer sikker (på abort) enn meg, jeg kunne på en god dag helle mot å beholde. Vi endte til slutt med å ta abort, noe jeg helt ærlig ikke har tenkt så mye på siden. Dette var vel i 2016 (jeg var 23) og i tidlig i 2019 fikk vi vår første. Nå er jeg gravid med nummer to :) Kan ikke si noe annet enn at barn er vanvittig hardt arbeid, og krever dedikasjon, noe vi ikke var klare for. Jeg er veldig glad for at vi ventet til vi begge var klare, både for gleden, men også for alt det krever å få barn. Som sagt, ikke tenkt noe på det siden, men det var selvfølgelig påvirket av at vi hadde en veldig klar plan for at vi skulle ha barn, og sånn ca hvor mange år til det var til vi skulle få. Hadde vært mye vanskeligere dersom jeg ikke visste om "anledningen/sjansen" bød seg igjen før om 10 år liksom..

Lykke til! Vanskelig!
 
raggen23 skrev:
Hei! Vet ikke helt om det er riktig sted å spørre, men prøver.
Trenger å få luftet noen tanker og kanskje få noen råd og erfaringer.

Jeg fant ut at jeg er gravid for litt over en uke siden (i uke 5 nå), og det har ikke vært planlagt og kom ganske uventet på meg og samboeren min. Jeg følte raskt at jeg vil beholde og er veldig trygg i tanken på å skulle få barn. Har også snakket om tidligere at jeg ikke ønsker å ta abort om det skulle skje. Selv om samboeren min har veldig lyst på barn, synes han det er for tidlig nå, og han er ganske usikker og stresset. En større del av han ønsker at jeg skal ta abort. Jeg forstår han godt, og prøver å gi han tid til å prosessere, men det er tungt. Synes det er vanskelig å stå i en slik "konflikt" når det handler om en såpass stor ting. Og jeg ønsker jo selvfølgelig at vi skal være på samme bølgelengde.

Er det noen av dere som har erfaring med dette? Noen tanker? Jeg har egentlig bare behov for å høre om andre har vært i lignende situasjon, og evt hvordan dere klarte å bli enig?

Alle råd tas i mot meg takk<3

Jeg er forresten 23 og samboeren min er 24. Han har fast jobb og jeg er mellom jobber.
Klikk for å utvide …
Mitt inntrykk er at menn ikke forstår hva abort egentlig innebærer. De tenker på det som om det var en angrepille. Så jeg ville kanskje bedt han om å prate med noen om abort, slik at han får god nok informasjon og får luftet tankene sine. Det finnes ulike telefoner man kan ringe, eller han kan kanskje snakke med fastlegen sin.
 
Sniker fra mars, og må først av alt si at jeg skjønner at det er vanskelig og at det ikke finnes noe «riktig» og «galt» svar her. Men jeg vil gjerne dele min egen erfaring og tanker rundt det, så får du ta det for det det er. Jeg og min samboer har vært sammen i siden helt tidlig i 20-årene, men ventet med å prøve på barn til alt var klart, begge var i jobb, vi hadde leilighet og bil og hadde giftet oss. Det falt oss ikke inn at det skulle være noe problem for oss å få barn, men det ble det. Først nå, tre år og flere prøverørsforsøk senere, sitter jeg med en positiv test! Og jeg tenker at hvis jeg hadde visst at veien skulle bli så lang så hadde jeg aldri ventet så lenge. Man kan ikke planlegge hvordan alt i livet skal bli, og for min del innebærer det at jeg nå blir en mye eldre mor enn jeg hadde tenkt. Vi er uforklarlig barnløse, så ingen vet om det hadde vært enklere for oss for noen år siden. Hvis dere begge ønsker dere barn, men bare er usikre på om timingen er riktig så prøv å tenke om timingen virkelig er så feil, eller om det bare føles litt overveldende? Det passer aldri veldig godt i forhold til jobb, karriere og ferieplaner å få barn, om man er 23 eller 33. Og som jeg er et godt eksempel på, så er det ikke alltid så lett å få timingen akkurat som man vil. Lykke til uansett hva du bestemmer deg for!
 
Uansett hvor glad jeg hadde vært i kjæresten min skulle han aldri fått overtale meg til abort.
jeg tenker det er en mening med alt som skjer.
Og de vennene mine som sier de har barn sier også at man aldri får blitt klare eller forberedt seg nok.
Uansett hva du velger håper jeg du velger det som er rett for deg.
Du trenger heller ikke han for å ta deg av barnet, spesielt ikke om du har støttende familie. Da vil de nok mer enn noe annet hjelpe deg.
Lykke til med valget :angelic:
 
Først av alt vil jeg bare sende deg en god klem :Heartred Jeg håper du får godt utbytte av timen din hos Amathea. Det du beskriver høres veldig vanskelig ut. Jeg har ingen erfaringer å komme med dessverre, men jeg håper ikke du gjør noe forhastet besluting som du kan angre på. Bruk denne tiden fremover til å gruble og kjenne på dine egne følelser, og utnytt timen du har fått satt opp neste uke. Ønsker deg masse lykke til!
 
Piana skrev:
Sniker fra mars, og må først av alt si at jeg skjønner at det er vanskelig og at det ikke finnes noe «riktig» og «galt» svar her. Men jeg vil gjerne dele min egen erfaring og tanker rundt det, så får du ta det for det det er. Jeg og min samboer har vært sammen i siden helt tidlig i 20-årene, men ventet med å prøve på barn til alt var klart, begge var i jobb, vi hadde leilighet og bil og hadde giftet oss. Det falt oss ikke inn at det skulle være noe problem for oss å få barn, men det ble det. Først nå, tre år og flere prøverørsforsøk senere, sitter jeg med en positiv test! Og jeg tenker at hvis jeg hadde visst at veien skulle bli så lang så hadde jeg aldri ventet så lenge. Man kan ikke planlegge hvordan alt i livet skal bli, og for min del innebærer det at jeg nå blir en mye eldre mor enn jeg hadde tenkt. Vi er uforklarlig barnløse, så ingen vet om det hadde vært enklere for oss for noen år siden. Hvis dere begge ønsker dere barn, men bare er usikre på om timingen er riktig så prøv å tenke om timingen virkelig er så feil, eller om det bare føles litt overveldende? Det passer aldri veldig godt i forhold til jobb, karriere og ferieplaner å få barn, om man er 23 eller 33. Og som jeg er et godt eksempel på, så er det ikke alltid så lett å få timingen akkurat som man vil. Lykke til uansett hva du bestemmer deg for!
Klikk for å utvide …

tusen takk for at du deler så åpent! Skal definitivt ta med dette videre i tenkingen!
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp