Minime<3
Blir kjent med forumet
Da er det dessverre min tur til å forlate dere mai-mammaer
Tenkte først jeg bare ville fortelle min historie så de av dere som opplever noe lignende kan være litt forberedt.
Jeg har ikke vært den som har hatt veldig sterke og plagsomme symptomer på at jeg har vært gravid, men jeg har følt det på kroppen siden uke 4-5. Merket godt at kroppen plutselig var anderledes! Jeg er et B-menneske deluxe, som elsker å sove. Allikevel skjønte jeg at det var en anderledes trøtthet da jeg var i uke 5. I tillegg var jeg ekstremt oppblåst i magen, noe jeg også sliter med til vanlig, men dette også var anderledes. Jeg ble dermed ikke overrasket da graviditetstesten tydelig viste at jeg var gravid
Så kom blødningen i starten av uke 8
Det var først en del friskt blod på papiret, men ikke mer enn at jeg fikk tørket det bort og det virket som det ikke blødde mer. Jeg ringte allikevel legen for å høre, mest for å bli beroliget med at det helt sikkert ikke var noe farlig.. Men legen min var mer ærlig enn som så, så hun gjorde meg faktisk mer bekymret enn jeg var da hun sendte meg rett på sykehuset for ul. Etter over 4timers venting på sykehuset, var det endelig min tur. Og tror dere ikke det var et sterkt hjerte som banken så fort som bare det som dukket opp på skjermen
) Alt så ut som det var i skjønneste orden med hjerte ifølge gynekologen. Imidlertid minnet hun meg på at dette kunne være starten på en SA og at hun ikke kunne love meg noe som helst.. Jeg dro fra sykehuset med en god følelse, men det hadde jeg egentlig hatt hele dagen..jeg hadde hele tida vært så sikker på at alt var i orden med den lille! Jeg kunne føle det på kroppen at alt var i orden
Men så, 2 uker senere, slutten av den 9ende uka/starten av den 10ende, kom det blødning igjen.. Denne gangen mye mindre enn sist, og nesten ikke friskt blod. Allikevel kjente jeg på kroppen at denne gangen var det noe som var fryktelig galt
De små symptomene mine på at jeg var gravid forsvant over natta.. Siden det denne gangen blødde så lite tenkte jeg at jeg ikke skulle være hysterisk siden jeg helt sikkert kom til å få beskjed om at "alt var jo i orden sist, så da er det sikkert det nå også".. Dagen etter kom det mye mørkt slim med litt klumper.. Da ringte jeg legen.
I og med
at jeg ikke hadde noen smerter og det samme hadde skjedd for 2 uker siden fikk jeg ikke legetime før om 2 dager.
Legetimen var i går.. Legen var kjempe forståelsesfull overfor min magefølelse om at nå var det noe som var mye mer galt enn sist. Jeg ble derfor sendt rett på sykehuset, legen ringte til og med ned på avd på sykehuset og ba dem prioritere meg når jeg kom dit. Denne gangen tok det kun 1time fra jeg parkerte på sykehuset til jeg var ferdig. Beskjeden var som jeg visste på forhånd.. i magen var det ikke lenger noe liv
Jeg så imidlertid tydelig på skjermen at den lille hadde vokst masse siden forrige ul..men hjerteslag var denne gangen umulig å finne
Det var som å få et slag i tryne, selvom jeg visste hva beskjeden var fra jeg gikk inn på sykehuset.. Jeg har jo aldri vært gravid før, så hvordan kan jeg klare å tolke kroppens signaler såå tydelig!? Jeg hadde jo innerst inne håpet i det lengste å få samme beskjeden i går som jeg fikk for 2 uker siden. Men sånn ble det ikke.
Jeg dro hjem igjen fra sykehuset med dobbeldose abortpiller og resept på sterke smertestillende.. I tillegg fikk jeg tlfnr til både sykepleiere og gynekologen selv, jeg måtte bare ringe ham når som helst på døgnet eller i helga hvis jeg lurte på noe!
Nå sitter jeg her og føler meg helt tom, bokstavlig talt..det føles som det ikke er noe som helst inne i magen. Men det vet jeg jo at det er, og det må dessverre ut.. Og jeg gruer meg sånn til at det skal komme ut! Jeg vil bare sove og at det skal ordne seg selv uten at jeg merker noe som helst eller trenger å gjøre noe..
Imidlertid prøver jeg å holde motet oppe! Har ei venninne som har mistet to ganger, hun trøster meg med at ofte er man enda mer fruktbar etter en SA. Siden jeg i tillegg ble gravid på vårt første forsøk (før jeg i det hele tatt hadde greid å regne ut eggløsning), har jeg et håp om at det ikke skal være så store problemer med å bli gravid på nytt
Men akkurat nå klarer jeg ikke å se for meg en annen måned enn mai jeg vil føde.. Den perfekte måneden å få baby i hvor man har hele sommeren foran seg for trilleturer og masse utetid med babyen.. Kos dere masse jenter, og nyt våren og sommeren med en liten baby! Jeg kommer til å tenke på dere alle sammen i mai-måned<3
Tenkte først jeg bare ville fortelle min historie så de av dere som opplever noe lignende kan være litt forberedt.
Jeg har ikke vært den som har hatt veldig sterke og plagsomme symptomer på at jeg har vært gravid, men jeg har følt det på kroppen siden uke 4-5. Merket godt at kroppen plutselig var anderledes! Jeg er et B-menneske deluxe, som elsker å sove. Allikevel skjønte jeg at det var en anderledes trøtthet da jeg var i uke 5. I tillegg var jeg ekstremt oppblåst i magen, noe jeg også sliter med til vanlig, men dette også var anderledes. Jeg ble dermed ikke overrasket da graviditetstesten tydelig viste at jeg var gravid
Så kom blødningen i starten av uke 8
Men så, 2 uker senere, slutten av den 9ende uka/starten av den 10ende, kom det blødning igjen.. Denne gangen mye mindre enn sist, og nesten ikke friskt blod. Allikevel kjente jeg på kroppen at denne gangen var det noe som var fryktelig galt
I og med
at jeg ikke hadde noen smerter og det samme hadde skjedd for 2 uker siden fikk jeg ikke legetime før om 2 dager.
Legetimen var i går.. Legen var kjempe forståelsesfull overfor min magefølelse om at nå var det noe som var mye mer galt enn sist. Jeg ble derfor sendt rett på sykehuset, legen ringte til og med ned på avd på sykehuset og ba dem prioritere meg når jeg kom dit. Denne gangen tok det kun 1time fra jeg parkerte på sykehuset til jeg var ferdig. Beskjeden var som jeg visste på forhånd.. i magen var det ikke lenger noe liv
Det var som å få et slag i tryne, selvom jeg visste hva beskjeden var fra jeg gikk inn på sykehuset.. Jeg har jo aldri vært gravid før, så hvordan kan jeg klare å tolke kroppens signaler såå tydelig!? Jeg hadde jo innerst inne håpet i det lengste å få samme beskjeden i går som jeg fikk for 2 uker siden. Men sånn ble det ikke.
Jeg dro hjem igjen fra sykehuset med dobbeldose abortpiller og resept på sterke smertestillende.. I tillegg fikk jeg tlfnr til både sykepleiere og gynekologen selv, jeg måtte bare ringe ham når som helst på døgnet eller i helga hvis jeg lurte på noe!
Nå sitter jeg her og føler meg helt tom, bokstavlig talt..det føles som det ikke er noe som helst inne i magen. Men det vet jeg jo at det er, og det må dessverre ut.. Og jeg gruer meg sånn til at det skal komme ut! Jeg vil bare sove og at det skal ordne seg selv uten at jeg merker noe som helst eller trenger å gjøre noe..
Imidlertid prøver jeg å holde motet oppe! Har ei venninne som har mistet to ganger, hun trøster meg med at ofte er man enda mer fruktbar etter en SA. Siden jeg i tillegg ble gravid på vårt første forsøk (før jeg i det hele tatt hadde greid å regne ut eggløsning), har jeg et håp om at det ikke skal være så store problemer med å bli gravid på nytt
Men akkurat nå klarer jeg ikke å se for meg en annen måned enn mai jeg vil føde.. Den perfekte måneden å få baby i hvor man har hele sommeren foran seg for trilleturer og masse utetid med babyen.. Kos dere masse jenter, og nyt våren og sommeren med en liten baby! Jeg kommer til å tenke på dere alle sammen i mai-måned<3
