SA - hva nå?

[Hageblomsten]

Vi mistet babyen i går (10+1). Mannen min er veldig frustrert over hvor dårlig informasjon vi har fått underveis. Begynte å blø for 12 dager siden og dro på sykehuset. Babyen hadde det bra, men blødningene fortsatte. De visste ikke hvorfor jeg blødde, så fikk beskjed om å ta det med ro og kontakte lege hvis det fortsatte. Tok kontakt med legekontoret på fredag, men de ønsket ikke å ta meg inn. Lørdag mistet vi, etter at vi måtte ut og lete etter dattera vår som plutselig forsvant etter å ha vært hos ei venninne. Lurer jo på om jeg fremdeles hadde vært gravid om jeg ikke hadde gått ut for å lete, eller om vi uansett hadde mistet før eller siden. Vi har savnet informasjon om hva vi burde være obs på, konkrete råd jeg burde følge, hva vi gjør dersom vi mister osv. Mulig det er vanskelig for leger å gi noe særlig med råd, men har følt meg veldig alene og lite ivaretatt oppi alt dette.
Er helt på gråten hele tiden, og skal tilbake på jobb etter ferien i morgen, noe jeg gruer meg veldig til. Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget. Kanskje bare lufte litt, få litt tips og råd eller bare prate med noen.

 

[Annemennemone]

Vi mistet babyen i går (10+1). Mannen min er veldig frustrert over hvor dårlig informasjon vi har fått underveis. Begynte å blø for 12 dager siden og dro på sykehuset. Babyen hadde det bra, men blødningene fortsatte. De visste ikke hvorfor jeg blødde, så fikk beskjed om å ta det med ro og kontakte lege hvis det fortsatte. Tok kontakt med legekontoret på fredag, men de ønsket ikke å ta meg inn. Lørdag mistet vi, etter at vi måtte ut og lete etter dattera vår som plutselig forsvant etter å ha vært hos ei venninne. Lurer jo på om jeg fremdeles hadde vært gravid om jeg ikke hadde gått ut for å lete, eller om vi uansett hadde mistet før eller siden. Vi har savnet informasjon om hva vi burde være obs på, konkrete råd jeg burde følge, hva vi gjør dersom vi mister osv. Mulig det er vanskelig for leger å gi noe særlig med råd, men har følt meg veldig alene og lite ivaretatt oppi alt dette.
Er helt på gråten hele tiden, og skal tilbake på jobb etter ferien i morgen, noe jeg gruer meg veldig til. Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget. Kanskje bare lufte litt, få litt tips og råd eller bare prate med noen.

Vil starte med ø gi deg en god klem ❤ dette var virkelig leit og hjerteskjærende å lese.
Det sies vel at det sjelden er noe man kunne gjort annerledes eller noe man har gjort selv når man mister tidlig. En liten spire tåler store påkjenninger på mor, så jeg tenker du hvert fall ikke skal tenke at det var noe du gjorde. Kanskje lettere sagt enn gjort. Da jeg mista første gang hadde jeg ei intens styrke- og kardioøkt i uke 9-10 da jeg kjente stikkinger i magen og begynte å blø. Etter det har jeg ikke turt å trene de første ukene i svangerskap, til tross for at UL viste at babyen døde i uke 6. Dessverre får man sjelden årsaken til hvorfor det går galt, og det bidrar jo til at man begynner å granske alt mulig selv man har gjort, ikke gjort, tegn osv. Det at du hadde blødning KAN jo også være en indikator på at dette uansett var uunngåelig. Men du skal ikke bebreide deg selv! Dessverre er det nok også lite legene kunne gjort, for man kan sjelden stoppe en abort, og spesielt ikke de tidlige hos meg har vi muligens funnet årsaken til gjentatte aborter, men likevel får jeg lite hjelp og støtte i det offentlige helsevesenet. Så jeg har dessverre måtte støtte meg til det private.
Men, så til det som kommer: får du videre oppfølgning? Er aborten over? Uansett synes jeg du skal kreve sykemelding ei ukes tid (minst, hvert fall til å begynne med). Det er helt vanlig med sykemelding når man mister. Jeg hadde ikke det før min fjerde abort, da jeg aldri har blitt tilbudt det og ikke visste at det egentlig er en slags automatikk i at man kan få det. Jeg endte med både noen egenmeldingsdager + 2 uker sykemelding. Det trengte jeg, og det tror jeg du også kan trenge

I tillegg: dette er rene spekulasjoner fra min side, men fikk du målt progesteron fra du begynte å blø? Kanskje du skal be om enten blodprøver for å følge med på progesteron ved nytt svangerskap, evt progesteronstøtte? Fallende progesteron kan føre til blødninger, og for lavt progesteron vil etter hvert kunne medføre spontanabort. Det er bare en tanke. Hos meg har nemlig dette, sammen med noe annet (hjerteformet livmor/skillevegg), antageligvis vært grunnen til at jeg mister gang på gang. Det betyr ikke at det er noe lignende hos deg, men for meg hjelper det i hvert fall å se at blodprøvene holder seg fine når jeg er gravid. I tillegg til at dersom det skulle gjenta seg, så kan det være at dere har noen indikatorer å jobbe ut fra senere, eller kanskje hindre ny abort.

 

[Hageblomsten]

Vil starte med ø gi deg en god klem ❤ dette var virkelig leit og hjerteskjærende å lese.
Det sies vel at det sjelden er noe man kunne gjort annerledes eller noe man har gjort selv når man mister tidlig. En liten spire tåler store påkjenninger på mor, så jeg tenker du hvert fall ikke skal tenke at det var noe du gjorde. Kanskje lettere sagt enn gjort. Da jeg mista første gang hadde jeg ei intens styrke- og kardioøkt i uke 9-10 da jeg kjente stikkinger i magen og begynte å blø. Etter det har jeg ikke turt å trene de første ukene i svangerskap, til tross for at UL viste at babyen døde i uke 6. Dessverre får man sjelden årsaken til hvorfor det går galt, og det bidrar jo til at man begynner å granske alt mulig selv man har gjort, ikke gjort, tegn osv. Det at du hadde blødning KAN jo også være en indikator på at dette uansett var uunngåelig. Men du skal ikke bebreide deg selv! Dessverre er det nok også lite legene kunne gjort, for man kan sjelden stoppe en abort, og spesielt ikke de tidlige hos meg har vi muligens funnet årsaken til gjentatte aborter, men likevel får jeg lite hjelp og støtte i det offentlige helsevesenet. Så jeg har dessverre måtte støtte meg til det private.
Men, så til det som kommer: får du videre oppfølgning? Er aborten over? Uansett synes jeg du skal kreve sykemelding ei ukes tid (minst, hvert fall til å begynne med). Det er helt vanlig med sykemelding når man mister. Jeg hadde ikke det før min fjerde abort, da jeg aldri har blitt tilbudt det og ikke visste at det egentlig er en slags automatikk i at man kan få det. Jeg endte med både noen egenmeldingsdager + 2 uker sykemelding. Det trengte jeg, og det tror jeg du også kan trenge

I tillegg: dette er rene spekulasjoner fra min side, men fikk du målt progesteron fra du begynte å blø? Kanskje du skal be om enten blodprøver for å følge med på progesteron ved nytt svangerskap, evt progesteronstøtte? Fallende progesteron kan føre til blødninger, og for lavt progesteron vil etter hvert kunne medføre spontanabort. Det er bare en tanke. Hos meg har nemlig dette, sammen med noe annet (hjerteformet livmor/skillevegg), antageligvis vært grunnen til at jeg mister gang på gang. Det betyr ikke at det er noe lignende hos deg, men for meg hjelper det i hvert fall å se at blodprøvene holder seg fine når jeg er gravid. I tillegg til at dersom det skulle gjenta seg, så kan det være at dere har noen indikatorer å jobbe ut fra senere, eller kanskje hindre ny abort.

Tusen takk for trøstende ord Herlighet, har du virkelig gått gjennom dette så mange ganger? Håper du får godt med hjelp og at det går deres vei Jeg beundrer alle mammaer (og pappaer) som går gjennom dette gang på gang, men som fortsetter å prøve. Dere er virkelig superhelter som motiverer til å prøve igjen.
Tror nok aborten er over, for hadde den uvirkelige opplevelsen av å finne lille spira fredfullt i fostersekken da jeg tok av meg trusa. I tillegg har blødningene avtatt noe. Men kan jo selvfølgelig være noen rester igjen. Har fått legetime på tirsdag (bestilte denne på fredag), men vet ikke om det er noe poeng å gå til denne timen. Kan jo selvfølgelig være godt å få en ukes sykemelding, men er kun meg og sjefen på jobb de neste tre ukene, og vi er rimelig avhengig av å være flere på jobb.. Har kun jobbet der ett år, og føler jeg ikke har særlig med respekt fra sjefen, så vet at jeg vil få en sterk negativ reaksjon hvis jeg sykemelder meg.

Takk for tips! Jeg har ikke tatt en eneste blodprøve i dette svangerskapet, for labben hadde tatt sommerferie. Men skal be om jevnlig oppfølging neste gang.

 

[AstroNautet]

Tusen takk for trøstende ord Herlighet, har du virkelig gått gjennom dette så mange ganger? Håper du får godt med hjelp og at det går deres vei Jeg beundrer alle mammaer (og pappaer) som går gjennom dette gang på gang, men som fortsetter å prøve. Dere er virkelig superhelter som motiverer til å prøve igjen.
Tror nok aborten er over, for hadde den uvirkelige opplevelsen av å finne lille spira fredfullt i fostersekken da jeg tok av meg trusa. I tillegg har blødningene avtatt noe. Men kan jo selvfølgelig være noen rester igjen. Har fått legetime på tirsdag (bestilte denne på fredag), men vet ikke om det er noe poeng å gå til denne timen. Kan jo selvfølgelig være godt å få en ukes sykemelding, men er kun meg og sjefen på jobb de neste tre ukene, og vi er rimelig avhengig av å være flere på jobb.. Har kun jobbet der ett år, og føler jeg ikke har særlig med respekt fra sjefen, så vet at jeg vil få en sterk negativ reaksjon hvis jeg sykemelder meg.

Takk for tips! Jeg har ikke tatt en eneste blodprøve i dette svangerskapet, for labben hadde tatt sommerferie. Men skal be om jevnlig oppfølging neste gang.

Ville bare si at det kan være en tøff psykisk påkjenning å få se lille babyen/spiren sin <3 Hvis du orker å svare; kan jeg spørre hva dere gjorde med spiren deres tilslutt? <3
Og så vil jeg si som de over, at tross ny jobb og få der om dagen, så er det viktig å ta vare på deg selv - det å miste er en skikkelig påkjenning og det er veldig normalt å trenge noen dager/ uker på å være lei seg hjemme.
En god klem til deg <3

 

[Hageblomsten]

Ville bare si at det kan være en tøff psykisk påkjenning å få se lille babyen/spiren sin <3 Hvis du orker å svare; kan jeg spørre hva dere gjorde med spiren deres tilslutt? <3
Og så vil jeg si som de over, at tross ny jobb og få der om dagen, så er det viktig å ta vare på deg selv - det å miste er en skikkelig påkjenning og det er veldig normalt å trenge noen dager/ uker på å være lei seg hjemme.
En god klem til deg <3

Jeg var helt i sjokk da jeg så det jeg så. Helt uvirkelig. Satt lenge og lurte på hva jeg skulle gjøre. Sjokket ga seg liksom ikke. Blir helt dårlig av å tenke på at jeg faktisk spylte babyen vår ned i do, for det var alt annet enn verdig for barnet vårt, men visste virkelig ikke hva jeg skulle gjøre. Mannen min hadde ikke taklet å se det, og vi hadde ikke hatt noe sted å begrave heller. Alle valg føltes feil uansett, men kjenner veldig på at det jeg gjorde var galt..
Første dag tilbake på jobb var helt klart skikkelig ille, men føler det går noe bedre nå. Mannen min og jeg tilbringer masse tid sammen hjemme, så føler jeg får tid til å sørge, og sammen komme over det som har skjedd.
Takk

 

[AstroNautet]

Jeg var helt i sjokk da jeg så det jeg så. Helt uvirkelig. Satt lenge og lurte på hva jeg skulle gjøre. Sjokket ga seg liksom ikke. Blir helt dårlig av å tenke på at jeg faktisk spylte babyen vår ned i do, for det var alt annet enn verdig for barnet vårt, men visste virkelig ikke hva jeg skulle gjøre. Mannen min hadde ikke taklet å se det, og vi hadde ikke hatt noe sted å begrave heller. Alle valg føltes feil uansett, men kjenner veldig på at det jeg gjorde var galt..
Første dag tilbake på jobb var helt klart skikkelig ille, men føler det går noe bedre nå. Mannen min og jeg tilbringer masse tid sammen hjemme, så føler jeg får tid til å sørge, og sammen komme over det som har skjedd.
Takk

Fra andre grupper vet jeg at noen som har gjort det samme som deg har laget et lite minnested for den lille, enten hjemme eller ute, og at det har hjulpet. Bare et forslag hvis du fortsetter å føle det du gjør. Et sted å gå og si farvel kan gjøre godt
Ta godt vare på hverandre i denne tiden (vi mistet selv i uke 13, derfor jeg kjenner litt igjen situasjonen)

 

[Hageblomsten]

Fra andre grupper vet jeg at noen som har gjort det samme som deg har laget et lite minnested for den lille, enten hjemme eller ute, og at det har hjulpet. Bare et forslag hvis du fortsetter å føle det du gjør. Et sted å gå og si farvel kan gjøre godt
Ta godt vare på hverandre i denne tiden (vi mistet selv i uke 13, derfor jeg kjenner litt igjen situasjonen)

Både mannen min og jeg har snakket litt om dette, og jeg har sett at blomsten iris symboliserer håp og tro, i tillegg til at Iris betyr regnbue. Tenkte dermed å plante en hvit iris i hagen til minne om barnet vi aldri fikk tatt vare på
Det var utrolig trist å høre at dere mistet i uke 13. Unner ingen denne opplevelsen

 

[AstroNautet]

Både mannen min og jeg har snakket litt om dette, og jeg har sett at blomsten iris symboliserer håp og tro, i tillegg til at Iris betyr regnbue. Tenkte dermed å plante en hvit iris i hagen til minne om barnet vi aldri fikk tatt vare på
Det var utrolig trist å høre at dere mistet i uke 13. Unner ingen denne opplevelsen

Det var en nydelig ide dere har tenkt Det er godt å ha et minnested å gå til
Og takk, jeg unner heller ingen den grusomme sorgen det er å miste et barn.

 

[Dipsy]

Føler så inderlig med deg Vi fikk vite i går, 10+4 at den bittelille ikke levde lenger. Hjertet hadde sluttet å slå i uke 9. Hjerteskjærende, vondt og trist. Hvordan går det med deg nå? Jeg må gjennom en runde med cytotec i morgen. Gruer meg så fryktelig!

 

[Hageblomsten]

Føler så inderlig med deg Vi fikk vite i går, 10+4 at den bittelille ikke levde lenger. Hjertet hadde sluttet å slå i uke 9. Hjerteskjærende, vondt og trist. Hvordan går det med deg nå? Jeg må gjennom en runde med cytotec i morgen. Gruer meg så fryktelig!

Ånei, så ufattelig trist Har ikke helt rukket å reflektere over det som skjedde, ettersom jeg var rett tilbake på jobb og i hverdagen. Den siste uka har gått greit, men tenker på det hele tiden. Det å kunne spise spekemat, drikke flere kopper kaffe og ta et glass vin i helgen er veldig sårt, for skulle jo i utgangspunktet ikke kunne gjøre disse tingene. Hadde en liten periode i går hvor jeg rakk å tenke gjennom opplevelsen av å se barnet vi aldri fikk bli kjent med, og det knyter seg i magen samtidig som det hele virker helt absurd. Hvordan går det med deg?