Har ikke klart å skrive på noen dager.
Hg-monsteret tok meg! På mandag. Pjuker på dag 4. I natt og i dag har vært helt jævlig. Har bare ligget i et mørkt rom i timesvis med øyemaske og ørepropper og hatt nok med å puste for å ikke kaste opp. De kroppslige smertene er nesten det verste. Klarte endelig å komme meg fra senga til sofa nå. Så jeg har over hodet ikke nådd toppen enda. Det er mye brekninger og kommer ikke så mye opp, så er ikke dehydrert enda. Men jeg vilikkevilikkevilikke. Har hatt mareritt siste nettene om å gå meg vil på sykehuset og at jeg ikke husker om jeg skal til gastro avdeling eller anestesi. Og om nasalsonder og veneflon og bli stukket og stukket. Alt i meg vil bare løpe vekk fra dette. Er jo ikke mulig å glede seg over et svangerskap når det oppleves som tortur. Si noe trøstende vær så snill