Såpeopera, tårer og regnbuer

[Alaskahusky]

Hei
Jeg tenkte jeg kunne prøve meg på en liten dagbok, så får jeg luftet tankene mine litt(liten utblåsning), noe som innimellom trengs Ps: blir litt personlig/uten filter kanskje
Jeg er 22 år, kommer fra Oslo, men flyttet nordover, nærmere bestemt et like stykke utenfor Bodø for snart 1,5 år siden, for å bo med kjæresten min
Jeg tåler ikke prevensjon, prøvd ALT, og ingenting fungerer, gjør bare vondt/blir dårlig så ga opp helt for 2 år siden. Jeg fikk, tro det eller ei, sjokk når jeg ble gravid. Jeg har da hatt ubeskyttet sex i tja... over 1 år, så trodde nesten jeg ikke kunne bli det. Jeg er ikke noe særlig glad i eller komfortabel rundt barn, og har aldri ønsket meg det så var egentlig ganske fornøyd med tanken om å ikke kunne bli gravid. Men så ble jeg gravid da
Samboeren min elsker barn og var så klar for å bli pappa og vi hadde 2 ganske så kjipe uker der jeg insisterte på abort og han på å beholde det. Jeg hadde en del magesmerter så ble henvist til UNN og tok UL, der alt så fint ut, men fosteret var for lite til å være 9 uker som legen trodde. Så da ble det blodprøver for å sjekke HCG og jeg fikk beskjed om at det skulle bli SA. Helt ærlig ble jeg utrolig lettet. Da var det ikke min feil at det ble abort. Jeg venter 2 uker, men det skjedde ikke noen SA, så da dro vi tilbake til sykehuset og fikk ny UL og blodprøve og der var det fult liv og alt var bare bra. I et lite øyeblikk ble jeg glad og vi bestemte oss for å beholde denne lille spiren.
Så da var jeg offisielt gravid!
I ettertid har jeg angret veldig på valget mitt, og slitt med masse vonde tanker. Jeg har vært helt nede i grøfta rundt uke 20 og måtte ha hjelp av kriseteam for å komme meg halvveis på beina igjen. Nå snakker jeg hver uke med JM og psykiatrisk sykepleier og prøver å se frem til å få barn. Samboeren min er en helt som holder ut med meg og alle de vanskelige tankene mine!
For en uke siden måtte eg avlive hunden min, min aller beste venn og ektemann(føles i alle fall sånn, han var lyset mitt gjennom alt) og ting har blitt en del værre igjen. For 2 uker siden kunne jeg se for meg en ok permisjon med barnet og hunden, men nå er jeg tilbake til å ikke ønske barnet og hate graviditeten. Men jeg skal klare å like barnet! Det har jeg bestemt meg for! Jeg skal være en god mor og gi barnet den beste oppveksten det kan få! Så det er bare å bruke den siste tiden flittig

En liten sidestikker i denne historien er at samboeren min fant ut i august at han er pappa til en gutt på 1,5 år Føles ut som om jeg lever en såpeopera
Jeg har prøvd å være så støttende og positiv jeg bare kan hittil, og føler je spyr regnbuer av glede ovenfor denne nyheten, men nå er jeg drittlei og vil bare kjefte på samboeren min som hadde en one night stand med en random jente uten kondom Han har ikke vært utro, om noen tenker det, og han er verdens beste! Han bare var dust i det øyeblikket, litt som jeg var når eg ble gravid uten å ville det

Utblåsning nr 1 done!

 

[Eliz92]

Håper alt ordnet seg etterhvert er en stor omstilling..

 

[Alaskahusky]

Da er ukens JMtime unnagjort og babyen min er helt gjennomsnittlig, med hodet ned, ikke liten, ikke stor, bare helt standard Så klart blir den alt annet enn gjennomsnittlig når den kommer ut, men veldig glad det ikke kommer ut en unge på 5 kg
I går var jeg på sykehuset og snakket med en JM der angående fødsel og helsen min(psykisk). I og med at svangerskapet mitt har vært så tøft for meg ble det vurdert keisersnitt, men er heldigvis så frisk og fin at det var langt fra en valgmulighet. Så hurra for det
Nå skal det sies at jeg ikke gleder meg til å føde eller til barseltiden, men nå skjer det så da er det bare snu alle tankene og si tre ganger foran speilet til meg selv at jeg gleder meg - fikk beskjed om å gjøre det. Føler det er litt teit, men det er jo som å si til seg selv at man skal smile og være hyggelig til en du ikke er så glad i. Det hjelper å endre innstilling
Av en eller annen grunn trodde jeg at jeg kanskje kunne endre det og ikke føde om jeg bestemte meg for det... Mangel på logikk
Men nå er det bare å stille seg inn på at det skjer, og det kommer til å bli fantastisk og bra! Så får vi bare håpe at jeg klarer å overtale nattetankene og drømmene mine om det samme. Har så og si ikke sovet den siste uken, enten har jeg mareritt om død og forferdelige ting, eller så tenker jeg hele natten på alt jeg skal gjøre og hvordan tiden fremover blir og alt jeg ikke får til. Stresser meg dårlig, så ender opp med at jeg kaster opp og har hjertet i halsen hele dagen
Må bare si at oppi dette ser jeg hvor fantastisk kjæreste jeg har. Ikke at jeg har vært i tvil, men han sa noe helt utrolig atter sykehusbesøket i går(vi var der sammen). Han sa at uansett hvordan fødselen ble, hva jeg sa, hvordan jeg gjorde det, hvor lang tid det gikk, hvor mange ganger jeg ga meg så ble det en bra og riktig fødsel for oss det betyr så mye å vite at han ser det på den måten og sier at jeg ikke kan gjøre det feil. Det letter veldig på samvittigheten

 

[K.L#]

Da er ukens JMtime unnagjort og babyen min er helt gjennomsnittlig, med hodet ned, ikke liten, ikke stor, bare helt standard Så klart blir den alt annet enn gjennomsnittlig når den kommer ut, men veldig glad det ikke kommer ut en unge på 5 kg
I går var jeg på sykehuset og snakket med en JM der angående fødsel og helsen min(psykisk). I og med at svangerskapet mitt har vært så tøft for meg ble det vurdert keisersnitt, men er heldigvis så frisk og fin at det var langt fra en valgmulighet. Så hurra for det
Nå skal det sies at jeg ikke gleder meg til å føde eller til barseltiden, men nå skjer det så da er det bare snu alle tankene og si tre ganger foran speilet til meg selv at jeg gleder meg - fikk beskjed om å gjøre det. Føler det er litt teit, men det er jo som å si til seg selv at man skal smile og være hyggelig til en du ikke er så glad i. Det hjelper å endre innstilling
Av en eller annen grunn trodde jeg at jeg kanskje kunne endre det og ikke føde om jeg bestemte meg for det... Mangel på logikk
Men nå er det bare å stille seg inn på at det skjer, og det kommer til å bli fantastisk og bra! Så får vi bare håpe at jeg klarer å overtale nattetankene og drømmene mine om det samme. Har så og si ikke sovet den siste uken, enten har jeg mareritt om død og forferdelige ting, eller så tenker jeg hele natten på alt jeg skal gjøre og hvordan tiden fremover blir og alt jeg ikke får til. Stresser meg dårlig, så ender opp med at jeg kaster opp og har hjertet i halsen hele dagen
Må bare si at oppi dette ser jeg hvor fantastisk kjæreste jeg har. Ikke at jeg har vært i tvil, men han sa noe helt utrolig atter sykehusbesøket i går(vi var der sammen). Han sa at uansett hvordan fødselen ble, hva jeg sa, hvordan jeg gjorde det, hvor lang tid det gikk, hvor mange ganger jeg ga meg så ble det en bra og riktig fødsel for oss det betyr så mye å vite at han ser det på den måten og sier at jeg ikke kan gjøre det feil. Det letter veldig på samvittigheten

Så bra at alt står bra til med lille Jeg håper også på kontroll på sykehuset før fødsel for å vite hvor stor lille er. Ikke at jeg hadde noe problem under fødsel med gutten som var 4,7 kg, men at d kan være uheldig for babyen å være så stor! Så er litt spent.. Håper du får en flott fødselsoplevelse...

 

[Alaskahusky]

Så bra at alt står bra til med lille Jeg håper også på kontroll på sykehuset før fødsel for å vite hvor stor lille er. Ikke at jeg hadde noe problem under fødsel med gutten som var 4,7 kg, men at d kan være uheldig for babyen å være så stor! Så er litt spent.. Håper du får en flott fødselsoplevelse...

JM sa at størrelse på baby ikke nødvendigvis sa noe om hvordan fødselen ble, men er jo litt beroligende å vite at den ikke er kjempestor håper du får en time da! Jeg synes det var veldig nyttig i alle fall, og var fint å kunne se litt rundt på avdelingen og høre litt om undersøkelser underveis i fødselen så jeg vet hva som skjer i alle fall i den grad det er forutsigbart

 

[Alaskahusky]

Det er faktisk nesten litt skremmende hvor bra kognitiv terapi fungerer Jeg skal si hver dag at jeg gleder meg til babyen kommer, og alt skal være positivt ladet rundt den, og selv om jeg ikke er "over the moon" så har det hjulpet mye. Veldig mye i forhold til samboer i alle fall
Samboer er jo så glad for at vi skal ha barn og har lenge ligget på magen min og snakket til den og kysset på den, men han tok en laaang pause når ting ble veldig vanskelig for meg. I går begynte han igjen, og med verdens koseligste "historie" om vakker jeg var og hvor glad i var i babyen Ble flau over hvor koselig det var
Han har også laget frokost til meg flere dager på rad, og alt går på mange måter mye bedre! Veldig deilig!
Jeg får jo fortsatt veldig tett oppfølging på alle kanter, så er litt rart å skulle være så veldig positiv til alt når jeg 2-4 ganger i uken treffer lege/JM/sykepleier/andre for å snakke om problemene. Men det blir vel en vanesak antar jeg, og det er godt å vite at alle er der, selv om sola smiler akkurat nå

 

[Alaskahusky]

Nå har ting virkelig gått min vei den siste tiden! Jeg skal en gang til på fødeavdelingen for å snakke med JM for å føle meg litt tryggere på fødselen, men jeg er egentlig veldig klar nå. Det er 6 dager til jeg er høygravid og jeg begynner å kose meg med babysparkene, på tross av at de er oppi ribbeina og litt vonde Men i dag på jobb fikk jeg et aldri så lite(ganske stort) tilbakeslag.
Ble innkalt til møte med sjefen og eier av butikken og fikk beskjed om at det skal gjøres drastiske tiltak. Det har jo ikke gått så bra med butikken, så trodde kanskje det ble en og annen permittering, men det er nok verre enn som så.
De hadde ikke planene klare enda, men vi går enten konkurs eller så sier de opp alle og ansetter noen få. Med mindre noen går frivillig. Så da 4 uker før jeg går ut i permisjon ser det ganske mørkt ut for tiden etter permisjonen.
Nå er jeg ikke 100% sikker på alle reglene, og skal lese meg opp, men så vidt jeg husker er det ikke noe problem å få sparken selv om man er i permisjon, så lenge det er gyldig grunn(noe det er).
Jeg og samboer tenkte vi skulle kjøpe et større sted nå i løpet av et år og flytte, men står jeg uten jobb og med baby føles drømmen ganske fjern..
Men man får vel ikke ta sorgene på forskudd!
Nå er det bare å fokusere på babygroing og å lese seg opp på fødsel og barsel

 

[Alaskahusky]

Nå har jeg fått helt dilla på å bake! Jeg er i utgangspunktet veldig glad i å bake muffins og slikt, men gjør det ikke så ofte. Nå har jeg bakt oreomuffins, vaniljemuffins, horn med skinke og ost og rundstykker på en uke Heldigvis kan man jo fryse ned horn og rundstykker så slipper å gafle ned alt samtidig
Har planer for masse oppskrifter jeg vil prøve fremover så kan hende fryseren er full til ungen kommer, og da er det jo bare å tine/varme deilig hjemmelagde godsaker til barselbesøk! Synes egentlig at det er de besøkende som skal varte opp den nybakte moren, men da har jeg noe i bakhånd Evt kan jeg jo bare spise opp alt selv og ha deilig mat gjennom barseltiden istedenfor knekkebrød og gulost

Til helgen skal jeg kanskje prøve brød med eple og kanelsmak Eeeeeelsker eple og kanel over alt så det kan jo bare bli bra! Så lenge det hever da

Stellevesken min har også kommet til butikken, og har lagt av bilstol så ting begynner å falle på plass. Begynner å kjenne meg klar til baby