så trist etterpå når snuppa har vært trassig og jeg har vært en sinna kjefte-mamma....

mamma&hoppeloppa

mamma&hoppeloppa

Flørter med forumet
Alltid så lei meg etterpå når jeg har hatt en vanskelig runde med min lille jente. Hun er jo verdens skjønneste og jeg elsker henne. Men jeg synes vi sliter mer og mer med oppførselen hennes nå. Hun er så stri og sint! I dag fikk hun en raptus da vi skulle reise på middag til besteforeldrene. Ubegripelig for meg hva som utløste det hele (jeg mistenker at det rett og slett er overgangen fra en aktivitet til en annen eller bare det at vi skal dra et sted som har blitt et problem for henne). Hun slår seg så til de grader vrang. Og jeg er så sliten og lei av det at jeg reagerer med å bli streng og sint med en gang. Hun er så intens og sterk. Slår, sparker og klyper alt hun makter og gir seg ikke selvom hun får svært bestemt beskjed om å holde opp. Besøket gikk forholdsvis greit, selvom hun er en skikkelig bajas som herjer ganske voldsomt og må overvåkes fordi hun kan finne på stort sett hva som helst. Da besøket var over og vi skulle hjem startet helvetet igjen. Hun blir rett og slett bare helt gal selvom vi hadde snakket om det på forhånd og vi forberedte henne på at om 5 minutter skal vi gå og tisse og kle på oss for å kjøre hjem. Et skikkelig troll er hun, river ned alt i gangen, er slem mot katten, slår og tramper på føttene mine og bare ler av det når jeg sier i fra. Huff, blir så lei meg. Og som den store finalen så gjorde hun seg til sprellemann så til de grader at jeg klarte ikke å få henne på plass i bilstolen. Hun var så vill og fikk inn en fulltreffer mot ansiktet hver gang jeg bøyde meg inn i bilen for å feste henne i bilbeltet. Var helt svett og nesten på gråten da jeg endelig kunne lukke døra. Jeg begynner å bli helt fortvilet over dette. Hun er ikke sånn hele tida altså, hun er ofte blid, god, kosete og hjelpsom også. Men hun har forandret seg utrolig mye de siste månedene og virker sint og veldig stressa. Hun er rykkete og sprellete i kroppen og klarer ikke å slappe av, skjærer tenner veldig mye og har veldig vanskelig for å få sove på kveldene.
Huff, blir så trist når vi har hatt sånne vanskelige episoder. Spesielt etter at hun har lagt seg og ligger der som en nydelig liten engel på puta og sover....
 
Uff dette hørtes jammen meg ikke lett ut. Skjønner godt du blir lei deg, det er aldri lett å stå i en situasjon en ikke opplever å ha kontroll over. Høres ikke ut som dette er en situasjon verken hun eller du vet helt hvordan dere skal takle. Sender deg en klem og gode tanker og så håper jeg dere i fremtiden vil få god hjelp og veiledning i hva dere skal gjøre når dere opplever slike situasjoner. Jeg har all tro på at du er en god mamma som vil barnet ditt alt godt i verden, men det er jammen meg ikke lett å ikke bli kjefte-mamma når en ikke vet hva annet en skal gjøre. Lykke til
 

Å du hendelse kor godt eg kjenner meg igjen!

Vi har hatt så mange konfliktar med guten vår i haust at det er heilt utruleg. Eg kan vere nødd til fysisk å bære han ut i bilen når han skal på skulen, holde han fast i setet med eine handa mens eg prøvar å feste selen med den andre. Dra han med meg opp til skulen mens han strittar imot, halvvegs bære han når han sparkar av seg skoene for å sleppe å gå...

Og samvittigheten då, etterpå. Når han blir holdt fast av den eine læraren eller ein assistent slik at eg skal kunne kome meg på jobb utan at han springer etter meg. Når tårene hans trillar og eg ser at han har det så vondt inni seg... Grusomt å då skulle gå og sjå for seg det ansiktet resten av dagen. For ikkje då å snakke om samvittigheten for å ha vore hardhendt når han skulle i bilen. Han har det jo vondt, kvifor klarar eg ikkje å sjå forbi "trassen" og hjelpe han?

No har vi hatt ei god veke etter han begynte på melatonin for bedre søvn, han har sove ca 2 t meir kvar natt og humøret har vore kjempebra mellom konfliktane (mot normalt), men i går og i dag har alt vore heilt på styr.

Satsar på at det er guten sine forventingar til jul og ferie, i kombinasjon med foreldra sitt stressnivå før jul og ferie som gjer at det er så ille nett no. Og så satsar eg beinhardt på at det roar seg litt ned igjen etter kvart.

Har ikkje nokon råd å kome med, ville berre fortelje at du ikkje er aleine.

Klem til deg.

 

No går eg forresten på foreldreveiledningskurs (Circle of Security), og det hjelper faktisk litt på korleis EG taklar det heile. Guten er som han er, men mi eiga innstilling kan faktisk endrast. På nyåret skal vi forhåpentelgvis få bli med på De utrolige årene-kurs, både eg og mannen...

Håpar vi får noko utbytte av det.
 
Mye kan gjøres hvis man tar seg tid til å leke med ungene.Hvis man bruker 15-20 min.av hver time på fritiden og gjør noe sammen med ungene er dette gull verdt når vanskelige episoder kommer.Stress hos voksne smitter fort over på barna.Noenganger kan man utilsiktet være utålmodig.Det kan også hjelpe på å forberede dem på hva som skal skje.
Å bruke makt for å få unger i barnehage og skole bør få noen klokker til å ringe et sted.Har skole og barnehage veldig rigide regler,må sitte på stol,benk i skammekroker,får h*n mer hjelp enn h*n ønsker(selvstedighet),henger noen ut barnet.Det kan være mange grunner til at barn reagerer,og da kan de ta det ut hjemme der de føler seg trygge.Min erfaringer er at bruker man mye tid til å leke med dem er det lettere å sette grenser,og vise at man er lei seg.Selv opplevde jeg at mitt barn som har språkvansker ble holdt fast av 2 assistenter i barnehagen fordi han skulle gjennomføre stolsitting.Sanksjonsmiddel.Det fikk jeg stoppet gjennom spesialped.I dag kom han hjem fra barnehage med 3 store striper etter kloring.Barnehagen hisset seg voldsomt opp,og nektet plent for at dette var kloremerker.Han måtte ha fallt,eller noe.for han hadde ikke begynt å gråte.Innledningsvis da jeg kom for å hente,satt han gråtene på gulvet i gangen i barnehagen med kloremerker på kinnet.Hun kunne fortelle at han helt uten grunn hadde klort noen i ansiktet,og var svært sint.Hun hadde båret han i gangen,mens han kjempet for å slippe løs,og slo etter henne.Jeg tviler ikke et øyeblikk på at han har blitt kloret,og blitt alvorlig sint på barnet som klorte.Men i barnehagetiden er det jo personalet som har definasjonsretten,også skal man altså late som man tror at barnet har skrapet seg opp.3 store striper på tvers i ansiktet,akkurat så stor at ei barnehånd hadde passet.Hadde gutten pratet så hadde han kunnet svare for seg.
 
Takk for gode svar. Det er noe godt i å vite at man ikke er alene om å ha de problemene man har. I dag har det heldigvis vært en mye bedre dag med en liten godjente! Det er godt ikke alle dager er like gitt! Til du som svarte sist må jeg bare få lov å si at vi bruker utrolig mye tid og energi på jenta vår. Hun har korte dager i barnehagen, ofte fri og vi bruker mye tid hver eneste dag på å leke med henne, lese og spille spill med henne. Så jeg tror ikke hun mangler tid, ro og voksenkontakt i hverdagen sin. Barnehagen hennes er veldig bra og jeg tror hun begynner å trives bedre der nå. Hun har nok slitt veldig med overgangen fra den gamle barnehagen sin og savnet gamle venner mye. Men det går altså bedre nå.
Det som plager meg stadig mer er at jeg synes jenta vår har så voldsomme reaksjoner på ting og reagerer/oppfører seg annerledes enn andre barn på mange områder. Jeg veksler liksom litt mellom å tenke at det er normalt, hun er bare en ekstra sterk personlighet til å noen ganger lure på om hun har noen problemer som vi burde ta opp og få henne vurdert av fagpersoner. (Veldig lite søvnbehov, litt spesiell og ensporet i leking og interesser. Hun har vanskelig for å leke med barn på egen alder. Deler ingen interesser med dem og leker på sin egen måte. Hvis hun leker med andre er det med de som er yngre og da er det en barnsligere lek enn hva hennes jevnaldrende driver med. Henger seg veldig opp i f.eks et tema eller en film eller leke i utrolig lang tid. Jeg vet det er vanlig at de har perioder hvor de er veldig opphengte i en ting altså, men jenta vår har perioder i opptil 1 år hvor hun er fullstendig opphengt i en ting eller en film. Også er hun utrolig flink/smart på noen områder. Hun tenker og resonerer på en veldig voksen måte og overrasker til og med ped.lederne mange ganger.
Jeg er veldig for at hun skal få lov å være som hun er, ingen ting galt i å være spesiell osv. Men det at hun er så sint og tenner så veldig for småting, tyr til å slå og sparke synes jeg er vanskelig. Nå har jeg forsøkt å snakke med helsestasjonen om dette, men følte ikke de forsto meg i det hele tatt. Tror ikke de klarer å forestille seg hvordan hun kan være i det hele tatt. Hun er sånn jente som ser ut som ei lita dokke i ansiktet med store blå øyne og korketrekkere. Og siden hun er usjenert og veslevoksen og elsker oppmerksomhet så sjarmerer hun alle på helsestasjonen og hos legen i senk. Følte at de bare avfeide meg med at dette er vanlig trass. Men så er det akkurat det jeg ikke helt kan slå meg til ro med at det er. Glemte forresten at hun har utviklet noen "ritualer" som hun tidvis bare MÅ gjennomføre. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre, men heller mot å se det an litt til.
 
Ja,du har jammen rett i at dere er supre foreldre,og gjør en formidabel innsats!
Selv har jeg gjort det slik at hvis jeg selv er i tvil,da tar jeg heller en xtra tur til legen enn å la være.Jeg heller vel mot det damen lengre opp gjorde.Ta tak i problemet før det vokser seg stort og sterkt.De utrolige årene er et supert kurs tror jeg.Kunne godt tenkt meg å benytte dette,men så spørs det om dette fins i nærheten...som foreldre er motivasjonen for å gjøre det rette for barna helt unik,og det får barna goder av senere i livet.
Lykke til videre:-)
 



Føler behov for å svare litt her...
sjel skrev:
Mye kan gjøres hvis man tar seg tid til å leke med ungene.Hvis man bruker 15-20 min.av hver time på fritiden og gjør noe sammen med ungene er dette gull verdt når vanskelige episoder kommer. Ungane her får mykje oppmerksomhet, vi leikar saman, vi ser film saman, vi bakar og gjer andre ting i huset saman. Det er klart at barn som *ikkje* får oppmerksomhet nok heime kan vere vanskelege å ha med å gjere av den grunn, men det er ikkje alt som er foreldre sin "feil". Det er faktisk ikkje alltid at foreldre kan løyse alle problem ved å takle dei "riktig". Stress hos voksne smitter fort over på barna.Noenganger kan man utilsiktet være utålmodig. Dette er heilt sant. Ungane blir utilpass og "kranglete" om det er stress rundt dei, det ser ein veldig lett. Det er imidlertid ikkje alltid mulig å unngå. Det kan også hjelpe på å forberede dem på hva som skal skje. Joda, når vi forbereder han godt så når vi berre "the sixth circle of hell" når vi skal gjere noko utanom det vanlege, i motsetning til "the seventh circle" når han *ikkje* er forberedt. Teorien er bra, og det funkar jo å forberede han, men det fjernar likevel ein forsvinnande liten del av problemet.
Å bruke makt for å få unger i barnehage og skole bør få noen klokker til å ringe et sted. Det skal ikkje vere slik at ein må bruke makt nei. Men av og til så MÅ ein faktisk. Når ein har brukt den ekstra halvtimen ein set av om morgonen i tilfelle guten slår seg vrang, og ein MÅ komme seg av gårde på skule og jobb, når guten er så låst at det ikkje er mulig å nå inn til han, kva gjer ein då? Joda, ein skal sikkert TA seg tid. Men ein kan ikkje møte på jobb ein halv time for seint kvar dag... Har diskutert det med sjefen så ho veit at det kan skje at eg blir litt forsinka ein og annan gong, men det kan ikkje skje kvar dag. Det kan heller ikkje skje dei dagane eg aleine skal opne barnehagen eg jobbar i. Kan ikkje komme for seint då, og då må eg faktisk av og til bruke makt. Har skole og barnehage veldig rigide regler,må sitte på stol,benk i skammekroker,får h*n mer hjelp enn h*n ønsker(selvstedighet),henger noen ut barnet.Det kan være mange grunner til at barn reagerer,og da kan de ta det ut hjemme der de føler seg trygge. Her er skulen og lærarane fantastiske, guten "tar det ut" både på skulen og heime uansett... Min erfaringer er at bruker man mye tid til å leke med dem er det lettere å sette grenser,og vise at man er lei seg. Einig her. Selv opplevde jeg at mitt barn som har språkvansker ble holdt fast av 2 assistenter i barnehagen fordi han skulle gjennomføre stolsitting.Sanksjonsmiddel.Det fikk jeg stoppet gjennom spesialped.I dag kom han hjem fra barnehage med 3 store striper etter kloring.Barnehagen hisset seg voldsomt opp,og nektet plent for at dette var kloremerker.Han måtte ha fallt,eller noe.for han hadde ikke begynt å gråte.Innledningsvis da jeg kom for å hente,satt han gråtene på gulvet i gangen i barnehagen med kloremerker på kinnet.Hun kunne fortelle at han helt uten grunn hadde klort noen i ansiktet,og var svært sint.Hun hadde båret han i gangen,mens han kjempet for å slippe løs,og slo etter henne.Jeg tviler ikke et øyeblikk på at han har blitt kloret,og blitt alvorlig sint på barnet som klorte.Men i barnehagetiden er det jo personalet som har definasjonsretten,også skal man altså late som man tror at barnet har skrapet seg opp.3 store striper på tvers i ansiktet,akkurat så stor at ei barnehånd hadde passet.Hadde gutten pratet så hadde han kunnet svare for seg. Dette høyrest jo absolutt ikkje holdbart ut. Ein liten gut skal ikkje ha det sånn i barnehagen, og du som forelder skal heller ikkje måtte lure på kva som egentlig foregår der når du ikkje er til stades. Om det er mange urovekkande episodar ville eg absolutt prøvd å finne ut litt meir, eventuelt vurdere barnehagebytte om mulig.

 
Ja,nå ser jeg ditt dilemma,og skjønner at du gjør ditt beste hele veien!Jeg håper du får god nytte av kurset!Jeg leste om det her om dagen,og syntes det så bra ut.Men det ser ikke ut til at dette gjennomføres overalt.Jeg tror det er viktig å ta tak i slike problemer tidlig.
Ellers vet jeg ikke helt hva jeg skal si til at du anbefaler meg å undersøke nærmere hvordan gutten min har det i barnehagen.Jeg kan ikke se hvordan jeg kan komme til bunns i dette i praksis.Noen råd?Ja, jeg vurderer faktisk å flytte han til en annen barnehage,det betyr av vi må flytte herfra.
 

sjel skrev:
Ja,nå ser jeg ditt dilemma,og skjønner at du gjør ditt beste hele veien!Jeg håper du får god nytte av kurset!Jeg leste om det her om dagen,og syntes det så bra ut.Men det ser ikke ut til at dette gjennomføres overalt.Jeg tror det er viktig å ta tak i slike problemer tidlig.
Ellers vet jeg ikke helt hva jeg skal si til at du anbefaler meg å undersøke nærmere hvordan gutten min har det i barnehagen.Jeg kan ikke se hvordan jeg kan komme til bunns i dette i praksis.Noen råd?Ja, jeg vurderer faktisk å flytte han til en annen barnehage,det betyr av vi må flytte herfra.
No veit eg sjølvsagt ikkje kva du har gjort og ikkje.. Men møte med ped. leiar, styrar, brev/telefon til barnehagesjefen i kommunen? Anar ikkje om det er slikt i alle kommunar, men her har vi i alle fall rettleiarteam for barnehagar - dei kan rettleie personalet i ulike saker (og det er dei som no arrangerer Circle of Security-kurs for barnehagepersonale + enkelte foreldregrupper), men eg vil tru det og er mulig som forelder å ta kontakt dersom ein meiner barnet ikkje blir skikkeleg behandla i barnehagen. Er "di" helsesøster grei å prate med? Fagpersonar som dåke har med å gjere pga. det forsinka språket? No berre tenker eg høgt her, det er jo mulig dette er prøvd for lenge sidan.

Utruleg dumt at det skal vere slik at dåke faktisk vurderer å flytte pga. barnehagen. Har dåke kontakt med andre foreldre med ungar i denne barnehagen? Kanskje det kan vere lurt å prate litt med andre? Om korleis dei opplever dei som jobbar der f.eks.?

Håpar dåke finn ut av det!
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp