*mamma07og09*
Glad i forumet
Vår historie begynner i slutten av februar da vi fant ut at vi skulle ha en liten, gjett om vi var overlykklige etter 1års tid med prøving.
Vi var på privat ul i uke 9, der fikk vi utvendig ul, noe jeg stusset på men så hjerte banke så var igrunn strålende fornøyd. Vi gikk og kjøpte kopper til foreldrene hans der det sto bestemor og bestefar, dette skulle bli deres første barnebarn!
De virket helt ærlig så glad og svigermor tårket en tåre til og med, men så i begynnelsen av mai fikk vi verdens grusomeste beskjed, vi var tul ul i uke 12, babyen vår var alvorlig syk og ikke forenlig med liv. Hodet hadde ikke lukket seg så det var væske i hjernen. En tung tid med leger, spesialister og sykehus begynte, men hele tiden trodde jeg svigerforeldrene våre støttet og forsto oss.
Nå er vi jo blitt gravide igjen, mindre planlagt nå, men veldig velkomment fordi. Vi fortalte det til søsteren hans igår med beskjed om at hun ikke måtte si det til foreldrene da vi skulle si det selv i helga. Han fikk da til svar om at vi ikke burde det før vi var kommet mye lenger, for sist syntes de at de fikk beskjeden altfor tidlig. Det gikk jo ikke bra og da hadde de ikke trengt vite det.
Kan vite haka vår datt 3 hakk! Og sinnet blusset opp i meg! Ikke trengt og vite det.. han er ungen dems og skulle det gå galt igjen vil han jo trenge støtten deres! Greit nok at det nok var tungt for de og, men jeg mener barnets (uansett alder) behov forann dems!
Enden på visa er at vi kommer ikke til og si noe før etter oul, sikker barnslig, men kjenner at skuffelsen og sinnet over at de heller snakker bak ryggen vår enn til oss er for stor rett og slett.
Blei langt detta, men godt få det ut. Tusen takk
Vi var på privat ul i uke 9, der fikk vi utvendig ul, noe jeg stusset på men så hjerte banke så var igrunn strålende fornøyd. Vi gikk og kjøpte kopper til foreldrene hans der det sto bestemor og bestefar, dette skulle bli deres første barnebarn!
De virket helt ærlig så glad og svigermor tårket en tåre til og med, men så i begynnelsen av mai fikk vi verdens grusomeste beskjed, vi var tul ul i uke 12, babyen vår var alvorlig syk og ikke forenlig med liv. Hodet hadde ikke lukket seg så det var væske i hjernen. En tung tid med leger, spesialister og sykehus begynte, men hele tiden trodde jeg svigerforeldrene våre støttet og forsto oss.
Nå er vi jo blitt gravide igjen, mindre planlagt nå, men veldig velkomment fordi. Vi fortalte det til søsteren hans igår med beskjed om at hun ikke måtte si det til foreldrene da vi skulle si det selv i helga. Han fikk da til svar om at vi ikke burde det før vi var kommet mye lenger, for sist syntes de at de fikk beskjeden altfor tidlig. Det gikk jo ikke bra og da hadde de ikke trengt vite det.
Kan vite haka vår datt 3 hakk! Og sinnet blusset opp i meg! Ikke trengt og vite det.. han er ungen dems og skulle det gå galt igjen vil han jo trenge støtten deres! Greit nok at det nok var tungt for de og, men jeg mener barnets (uansett alder) behov forann dems!
Enden på visa er at vi kommer ikke til og si noe før etter oul, sikker barnslig, men kjenner at skuffelsen og sinnet over at de heller snakker bak ryggen vår enn til oss er for stor rett og slett.
Blei langt detta, men godt få det ut. Tusen takk
Eg fortalte det veldig tidleg til mamma, fordi eg er så dårleg og trengte råd og støtte. Er veldig takknemleg for at ho blei glad for at eg fortalte det så tidleg! Me har også fortalt det til resten av vår nærmaste familie no, sjølv om det fortsatt er tidleg (9+4 i dag), delvis pga besøk og fordi eg er så dårleg. Men også fordi det kjennest rett å dela noko som er så stort. Alle er veldig glade på våre vegne (sjølv om me har fortalt det tidleg) og det kjennest godt!! Er jo svært viktig å få hjelp og støtte av sine nærmaste om ein skulle oppleva å mista. Synest det fortsatt er for mange tabu rundt spontanabort i samfunnet, noko som igjen fører til at det er endå vanskelegare for dei som dessverre opplever det. Uansett, varme tankar til deg, *mamma07og09*. 
Prøv å ikkje tenka så mykje på det, eventuelt får de prøva å ta det opp med dei...
