Rutiner til besvær

LilleTrilleKrusPersille

Blir kjent med forumet
Har lest Internett opp og ned, frem og tilbake, bare for å trøste meg selv. Jeg synes denne barseltiden er fryktelig tung og vanskelig.

Vi fikk en nydelig datter for 4 uker siden og selv om det er nummer 4 i flokken totalt, må jeg innrømme at det føles ut som jeg/vi er førstegangsforeldre...
Barseltårene kom og forsvant og ble erstattet med noe jeg antar er en antydning til fødselsdepresjon.

Mye skyldes nok at jenta ikke sover. Og skal hun først sove så skal hun ligge på magen/brystet mitt (stikk i strid mot alle råd!) vi har forsøkt å få til samsoving hvor hun sover ved siden av meg, men ikke pokker om det går. På 4 uker har jeg "sovet" i sengen vår 2 eller 3 ganger, ellers ligger vi nede i stua på sofaen da vi ikke skal holde resten av husholdningen våken... Ikke en ideell situasjon i det hele tatt. Kjenner jeg begynner å bli noe bekymret for rutiner og slikt. Tar jo minste motstands vei for å få litt søvn.
Amming: jeg sitter og ammer hele dagen lang. Enkelte dager føles det ut som at det ene måltidet går inn i det andre og jeg er mer eller mindre stuck i sofaen.. Jeg må planlegge å gå på do/ hente meg skiver / og husarbeid hah- det har jeg ikke gjort siden kvelden før fødsel.
(hun leggrr på seg greit så det skal være nok melk..)
Har dere kommet inn i rutiner allerde? Eller er det for tidlig?
 
Huff ikke godt å høre:Heartred
Men jeg kan «kjenne» meg igjen i mye du skriver... Dette er 2. mann og denne gangen ble ikke ting som forventet egentlig... Jeg gledet meg til hyggelig barseltid, til å bli en familie på 4 og kose meg hjemme!!
Men når det ble en realitet, sitter jeg (blir bedre for hver dag) igjen med følelsen av å ha gjort noe feil, «ødelagt» det vi hadde for både mann og storebror.. At tiden som 4, ikke ble som jeg trodde, at det ikke var like koselig og jeg følte veldig i starten at dette var helt feil - turte ikke glede meg, turte ikke gi baby mye oppmerksomhet, redd for at storebror skulle føle på ting osv... Jeg hater å gå hjemme, blir rastløs og super stressa når dagen bare flyr og det eneste vi har fått gjort er å spise og skifte bleie!! Men- jeg har forstått (prøver hvertfall) og skjønt at dette er mye av den første tiden! Jeg tror ikke vi kan eller bør stresse så mye med rutiner osv. la ting flyte dersom du ikke får hjelp hjemme eller krev at de andre stiller opp! Lillemor er 3 uker her, og jeg har heller ikke vaska siden før fødsel! Vi har heldigvis fått oss robotstøvsuger da, så den kjøres når jeg husker det! Ellers så prøver jeg å la ting være, ikke stresse med noe annet enn å lære meg å kjenne lillemor og hennes behov! Har hun behov for å henge på puppen - la hun gjøre det osv. Finn deg noen serier, ha mobilen i nærheten osv..

Men uansett på tross av dette - så anbefaler jeg deg og snakke med helsesøster/jordmor! Ta kontakt og be om en samtale, slik at du kan lære deg å håndtere tankene dine... En fødselsdepresjon er absolutt ikke bra for deg, så tenk på deg selv, krev ting av de rundt deg og snakk med fagpersoner:Heartbigred
 
Jeg synes du beskriver en ganske normal barseltid jeg. Baby som bare vil være inntil og amming 24/7. Dagene går i amming og bleieskift her også, og som du skriver går ofte den ene amminga over i den andre. Noen gangen klarer vi å snike babyen oppi et babynest eller egen seng etter at han har falt i dyp søvn, andre ganger nekter han å være noe annet sted enn inntil oss. Jeg tror de første ukene er sånn for de fleste, det er også inntrykket mitt fra forumet her. Det er jo akkurat sånn det beskrives hvis du leser om «fjerde trimester». Hvis det er tungt så prøv å huske at det er bare en kort stund at det er sånn! De blir vel litt mer selvstendige etterhvert disse små! ❤️

Jeg tror det er alt for tidlig å tenke på noe rutiner for en så liten baby. De vet ikke forskjell på dag og natt og trenger mat hele døgnet. Jeg har iallefall ikke begynt å tenke i de baner ennå! Men du kan jo ikke fungere som mamma uten søvn! Kanskje mannen din kan avlaste deg litt? Her står mannen opp med babyen etter amming ca kl 6, så får jeg sove litt ut på morgenen. Evt at du legger deg et par timer før ham? Og hvis du tror det kan være starten på en depresjon så ikke nøl med å ta kontakt med helsestasjon! Masse lykke til ❤️
 
Last edited:
Takk for svar!

Jeg må nok bare innfinne meg med situasjonen slik som den er ja.. Er vanligvis vant til å takle situasjoner og at ting ikke går etter planen uten at jeg føler at verden raser rundt meg. Men etter fødsel denne gangen har jeg slitt med både det og finne lykkefølelsen. Å sitte og se på at ungen gråter og kviner og er utrøstelig og kjenne på anger er absolutt ikke noe kult å kjenne på... Og heller ikke den dårlige samvittigheten som kommer etterpå en har skreket til samboeren at "vi skulle aldri ha fått denne ungen"...
Like vondt er det å innrømme dette her.

Jeg skal ta dette opp med helsesøster på 6ukers kontroll - har allerede nevnt for henne at jeg er sliten men ikke gått inn på detaljer(hun spurte heller ikke). Idag var det første gang jeg og jentungen kom oss ut på trilletur, det gjorde godt både å få frisk luft og for selvtilliten. Det er en operasjon i seg selv å skal på trilletur skjønner dere. Jeg må nemlig bysse henne i søvn først i armene så legge henne ned i vogna når hun har sovnet. Kle på meg i en rasende fart og finne en rute som ikke tar mer enn 30 min, da det er grensen for hvor lenge hun sover i vogna! Jeg så ut som en dass, men var strålende fornøyd med at jeg klarte å komme meg ut alene. (jeg erkjente at jeg nok har en liten depresjon når jeg innså at jeg så på dette som en stor bragd! :joyful:
)

Herregud så godt å lette på trykket - selv om det er til vilt fremmende på nettet..
 
Vil sende deg ein stor klem:Heartred Det blir bedre! Her har vi fått nr 3, og de første ukene var jeg å baby konstant i sofaen og ammet. Men her gikk vekten ikke nok opp så hadde ikke nok melk så vi gikk mer og mer over på flaske. Kjente veldig på dårlig samvittighet for de 2 andre barna i starten. Jeg bare var med baby og fikk ikke hjelpe de og kost med de som før. Pappaen gjor alt! Ikke var det mye søvn heller. Etter vi begynte med flaske ble alt mye lettere. Sier absolutt ikke at du skal slutte og amme, men hva om mannen kan ta over noen timer hver dag og evt gi en flaske om det kan gi deg en liten pause? Du trenger søvn og egentid til en dysj og mat. Det kan være en fin måte for pappaen og bli kjent med den lille også. Kansje han kan ta med baby på en trilletur?

Her er lille 5 uker og 3 dager og det er siste uken jeg har begynt og fått vasket klær til resten av familien. I starten ble det bare en maskin med babyklær imellom for at hun skulle ha noe å ha på seg. Tenker det er litt unntakstilstand i starten med ny baby og at sånn er det for de fleste.

Vil anbefale deg og snakke med lege/ jordmor. Gjør nok godt å lufte tankene litt. Det er viktig for at du ikke utvikler en stor depresjon. De har god erfaring med disse følelsen og tankene sol dukker opp.

Npr det gjelder rutiner så ikke stress med det nå. Det kommer etterhvert. Leggetid begynte vi med når baby var ca 8 mnd. Før det legger baby seg når vi legger oss. Mating går etter baby. Vi gir somsagt flaske. Noen ganger med 2 timet mellomrom, andre ganger 5 timer. Den lille bestemmer selv.

Håper det løsner for dere snart og at tilværelsen blir lettere. :Heartred
 
Takk for svar!

Jeg må nok bare innfinne meg med situasjonen slik som den er ja.. Er vanligvis vant til å takle situasjoner og at ting ikke går etter planen uten at jeg føler at verden raser rundt meg. Men etter fødsel denne gangen har jeg slitt med både det og finne lykkefølelsen. Å sitte og se på at ungen gråter og kviner og er utrøstelig og kjenne på anger er absolutt ikke noe kult å kjenne på... Og heller ikke den dårlige samvittigheten som kommer etterpå en har skreket til samboeren at "vi skulle aldri ha fått denne ungen"...
Like vondt er det å innrømme dette her.

Jeg skal ta dette opp med helsesøster på 6ukers kontroll - har allerede nevnt for henne at jeg er sliten men ikke gått inn på detaljer(hun spurte heller ikke). Idag var det første gang jeg og jentungen kom oss ut på trilletur, det gjorde godt både å få frisk luft og for selvtilliten. Det er en operasjon i seg selv å skal på trilletur skjønner dere. Jeg må nemlig bysse henne i søvn først i armene så legge henne ned i vogna når hun har sovnet. Kle på meg i en rasende fart og finne en rute som ikke tar mer enn 30 min, da det er grensen for hvor lenge hun sover i vogna! Jeg så ut som en dass, men var strålende fornøyd med at jeg klarte å komme meg ut alene. (jeg erkjente at jeg nok har en liten depresjon når jeg innså at jeg så på dette som en stor bragd! :joyful:
)

Herregud så godt å lette på trykket - selv om det er til vilt fremmende på nettet..


Godt at dette er et forum hvor det er rom for å dele denne typen tanker og opplevelser, og at folk våger å dele. Finnes så mange nyanser av hvordan man opplever denne første tiden uavhengig av om man er mor for første gang eller ikke.

Håper du søker og får hjelpen du trenger, og at ting blir bedre etter hvert. En stor og varm klem til deg :Heartred
 
Jeg er førstegangsmamma, og kjente på mye av det samme som deg. Det som hjalp for meg var å «finne seg i» at det er sånn det er, og det varer ikke for alltid.
Når jeg begynte å tilpasse meg mini og ikke omvendt så ble det enklere å håndtere mentalt.

Dette var som sagt det som hjalp meg, men alle er forskjellige.

Nå er jenta mi 6 uker og har absolutt ingen form for rutine what so ever, men det kommer til sin tid det også :Heartred

Har ikke mye ant å si enn at det blir bedre etterhvert:Heartred:Heartred
 
Har lest Internett opp og ned, frem og tilbake, bare for å trøste meg selv. Jeg synes denne barseltiden er fryktelig tung og vanskelig.

Vi fikk en nydelig datter for 4 uker siden og selv om det er nummer 4 i flokken totalt, må jeg innrømme at det føles ut som jeg/vi er førstegangsforeldre...
Barseltårene kom og forsvant og ble erstattet med noe jeg antar er en antydning til fødselsdepresjon.

Mye skyldes nok at jenta ikke sover. Og skal hun først sove så skal hun ligge på magen/brystet mitt (stikk i strid mot alle råd!) vi har forsøkt å få til samsoving hvor hun sover ved siden av meg, men ikke pokker om det går. På 4 uker har jeg "sovet" i sengen vår 2 eller 3 ganger, ellers ligger vi nede i stua på sofaen da vi ikke skal holde resten av husholdningen våken... Ikke en ideell situasjon i det hele tatt. Kjenner jeg begynner å bli noe bekymret for rutiner og slikt. Tar jo minste motstands vei for å få litt søvn.
Amming: jeg sitter og ammer hele dagen lang. Enkelte dager føles det ut som at det ene måltidet går inn i det andre og jeg er mer eller mindre stuck i sofaen.. Jeg må planlegge å gå på do/ hente meg skiver / og husarbeid hah- det har jeg ikke gjort siden kvelden før fødsel.
(hun leggrr på seg greit så det skal være nok melk..)
Har dere kommet inn i rutiner allerde? Eller er det for tidlig?
Her er det andre mann og jeg har det akkurat som deg, bortsett fra at jeg må ligge i mørket, på senga og ha det skikkelig kaldt på rommet. Av og til så klarer jeg å lirke meg ut av senga når han har sovet en stund, men som regel ikke. Er jeg nede i stua og ser tv mens han ligger på puppen så blir det helvete med grining og 0 søvn...
Jeg er så syyyyykt lei! Det hjelper ikke på at min andre sønn lider under dette også, jeg har knapt sett han siden lillebror ble født for 24 dager siden.
Vi kan ikke gå ut av huset heller, for lillebror bare skriker.
Helt ærlig så har jeg mest lyst til å bare hive hele babyen ut i søpla eller noe... Dette er ikke ett liv, det er daglig tortur!
 
Her er det andre mann og jeg har det akkurat som deg, bortsett fra at jeg må ligge i mørket, på senga og ha det skikkelig kaldt på rommet. Av og til så klarer jeg å lirke meg ut av senga når han har sovet en stund, men som regel ikke. Er jeg nede i stua og ser tv mens han ligger på puppen så blir det helvete med grining og 0 søvn...
Jeg er så syyyyykt lei! Det hjelper ikke på at min andre sønn lider under dette også, jeg har knapt sett han siden lillebror ble født for 24 dager siden.
Vi kan ikke gå ut av huset heller, for lillebror bare skriker.
Helt ærlig så har jeg mest lyst til å bare hive hele babyen ut i søpla eller noe... Dette er ikke ett liv, det er daglig tortur!

Huff, jeg føler med deg og synes det er rett og slett urettferdig at vi ikke skal få nye barseltiden på samme måte som "alle" andre. Jeg håper det vil gå bedre for dere etterhvert som tiden går. Sender varme tanker og håper det er en liten trøst å vite at vi er flere som ikke har en "instavennlig" barseltid!
 
Åh, sender deg en stor klem:Heartred Kjenner meg igjen i mye av det dere skriver, men da fra eldstejenta som nå er 3 år. Hun hang konstant på puppen og våknet så fort den ble lirket ut. Satt fast med hu døgnet rundt til hun var nærmere året. Jeg la meg til å sove sammen med henne i 18-19 tiden fordi jeg ikke hadde sjans til å snike meg ut av rommet uten at hun våknet. Jeg satt ofte sulten og tørst i sofaen time etter time og ventet på at samboer skulle komme hjem fra jobb, fordi jeg ikke orket en ny runde med pupp og gråt da jeg visste hun kom til å våkne om jeg prøvde å legge henne fra meg/reise meg opp med henne i armene. Helt forferdelig intenst. Ingen tanter eller besteforeldre ville trille henne da de hadde skrekken for den utrøstelige gråten hennes. Kun pupp som gjaldt!! Nå som jeg har fått andremann er jeg sjeleglad for at det i det minste var førstemann som var slik. Med han her får jeg både stelt og levert/hente storesøs i bhh, handlet og lage middag osv da han sover godt i vogna ute (han er 3 uker, storesøs sov ikke i vogna før hu var over året, og da MÅTTE den være i bevegelse for at hun ikke skulle våkne!). Det er lov å kjenne på masse dritt-følelser i en sånn situasjon. For selvom det etterhvert går over så er hvert døgn et døgn for mye, det vet jeg altfor godt!
 
Har lest Internett opp og ned, frem og tilbake, bare for å trøste meg selv. Jeg synes denne barseltiden er fryktelig tung og vanskelig.

Vi fikk en nydelig datter for 4 uker siden og selv om det er nummer 4 i flokken totalt, må jeg innrømme at det føles ut som jeg/vi er førstegangsforeldre...
Barseltårene kom og forsvant og ble erstattet med noe jeg antar er en antydning til fødselsdepresjon.

Mye skyldes nok at jenta ikke sover. Og skal hun først sove så skal hun ligge på magen/brystet mitt (stikk i strid mot alle råd!) vi har forsøkt å få til samsoving hvor hun sover ved siden av meg, men ikke pokker om det går. På 4 uker har jeg "sovet" i sengen vår 2 eller 3 ganger, ellers ligger vi nede i stua på sofaen da vi ikke skal holde resten av husholdningen våken... Ikke en ideell situasjon i det hele tatt. Kjenner jeg begynner å bli noe bekymret for rutiner og slikt. Tar jo minste motstands vei for å få litt søvn.
Amming: jeg sitter og ammer hele dagen lang. Enkelte dager føles det ut som at det ene måltidet går inn i det andre og jeg er mer eller mindre stuck i sofaen.. Jeg må planlegge å gå på do/ hente meg skiver / og husarbeid hah- det har jeg ikke gjort siden kvelden før fødsel.
(hun leggrr på seg greit så det skal være nok melk..)
Har dere kommet inn i rutiner allerde? Eller er det for tidlig?

Jeg hadde det sånn med første, og det var så slitsomt! Det vil si, de fire-fem første ukene gikk ganske greit, men derfra ble det er sabla styr med sovinga frem til han var nesten et år. Aldri fred å få, enten måtte vogn trille eller han sov på meg, helst med pupp. Kun 30 min! en gang i mnd slo han til å sov lengre på dagtid (føltes sånn i hvert fall). Måtte springe for å rekke en tur på do og/eller lage skive dersom jeg klarte å komme meg løs.. Ammet hele tiden også.
En bragd å komme seg ut ja, når han endelig var klar til å legges i vogn måtte det trilles umiddelbart, ellers krise og ny runde. Kunne ikke gå på do en gang, alt måtte være timet og klart på forhånd. kun 30 min trilling, derfra hyling og kun pupp som hjalp. :hungover: Kappløp med sola som gikk ned kl 14.

Jeg satt også mer eller mindre ammefast og ventet på at pappan sku komme hjem så jeg fikk middag. Hjalp ikke at han mente middag ikke hastet før i 20-tiden...:confused:

Tøff tid det første halve året, selv om jeg følte at vi ikke egentlig hadde noen problemer. Amming gikk jo fint, frisk unge som vokste og trivdes. Sleit med å føle glede og det ble egentlig bare verre fordi jeg ikke følte jeg hadde noen grunn til å ikke være glad og å glede meg over barseltiden.

Jeg er visst ikke laget for å takle det styret alene. Hadde det så mye bedre i perioder der vi hadde besøk av mine foreldre eller pappan hadde fri. Kjenner litt på det samme nå de dagene lillebaby styrer fryktelig lenge og ikke sover minst en god dupp. Selv om hun er mye enklere så langt, og vi gir flaske så vi kan bytte på det.
 
Misforstå meg rett damer, men jeg er veldig glad for at jeg ikke er alene om å ha disse dårlige følelsene og føle meg skikkelig dritt i dette som skal være en sånn "lykkelig tid".

En liten uke har gått siden jeg måtte ventilere til dere, og her har det skjedd ting. Vesla sover nå ved siden av meg og ikke på meg om natten- jeg har fått til liggende amming og det ser ut til å fungere så jeg har sovet i sengen min og sammen med min kjære igjen den siste uka :) jeg håper nå bare dette fortsetter, da både jeg og vesla virker som å være med tilfreds med denne løsningen.

Hun har også sluttet med å kreve å bli bysset i søvn før jeg legger henne i vogna-nå roer hun seg (avogtil etter litt tid selvsagt) i vogna under tur.
Følelsene er fortsatt litt opp og ned. Jeg må kjempe for å ikke begynne å grine for banale ting, samtidig som at jeg kjenner at de vonde tankene og følelsene ligger og lurer. Det er en ond sirkel- jeg har dårlig samvittighet når jeg ikke har disse følelsene og tenker at det må være noe galt med meg også har vi det gående.
 
Misforstå meg rett damer, men jeg er veldig glad for at jeg ikke er alene om å ha disse dårlige følelsene og føle meg skikkelig dritt i dette som skal være en sånn "lykkelig tid".

En liten uke har gått siden jeg måtte ventilere til dere, og her har det skjedd ting. Vesla sover nå ved siden av meg og ikke på meg om natten- jeg har fått til liggende amming og det ser ut til å fungere så jeg har sovet i sengen min og sammen med min kjære igjen den siste uka :) jeg håper nå bare dette fortsetter, da både jeg og vesla virker som å være med tilfreds med denne løsningen.

Hun har også sluttet med å kreve å bli bysset i søvn før jeg legger henne i vogna-nå roer hun seg (avogtil etter litt tid selvsagt) i vogna under tur.
Følelsene er fortsatt litt opp og ned. Jeg må kjempe for å ikke begynne å grine for banale ting, samtidig som at jeg kjenner at de vonde tankene og følelsene ligger og lurer. Det er en ond sirkel- jeg har dårlig samvittighet når jeg ikke har disse følelsene og tenker at det må være noe galt med meg også har vi det gående.
Føler sånn med deg og sitter med akkurat same følelser som deg! Føler at du beskriver meg nesten:oops:
Veldig godt å høre at det går bedre for deg og riktig vei:happy093

Kanskje det hjalp litt å lufte seg litt og se at man ikke er alene! For virker jo som at det er veldig mye som har skjedd i positiv retning:)
 
Back
Topp