Vi er heldige som har en allerede,men det gjør det også litt ekstra trist. Jeg savner å føle spark i magen,kjenne liv og bevegelser. Spenningen med Ultralyd.
Emma er blitt veldig bevisst på at de andre barna på hennes alder har fått mindre søsken (det har vært mange her en stund) og når man spør; "hva skal du bli når du blir stor?" Da svarer hun " storesøster". Og en gang spurte hun hvorfor enkelte av de andre barna snart skulle få søsken og ikke hun , så la hun til at; " jeg lover å være snill og hjelpe til om jeg kan få søsken"..... og det har ALDRI-ALDRI vært snakk om at man må være snill for å få søsken. Dette må være noe hun har tenkt på selv og det gjorde at mamma-hjertet brast...
Da jeg mistet i desember ifjor så lå jeg på føden (noe jeg synes er litt merkelig at aborterende må...) så da Emma kom på besøk en dag så kom hun rett inn og spurte; "hvor er babyen"? For da hadde hun trodd at jeg skulle ha barn,for de eneste gangene vi har vært på føden er når vi har besøkt andre som har fått barn...
Alt dette gjør det så mye verre.... og har forklart henne at det er ikke sikkert at hun får søsken,men at det ikke gjør noe. For at vi elsker henne og at vi er så heldige som har fått henne. Men hun har sine egne tanker....
(ble kanskje litt langt.... [&o] )
det er ett savn i hjertet,men vi er heldige som har verdens fineste prinsesse i hus [:)]