~Lille lilla Snodig~
Elsker forumet
Det var en gang et bitte lite land med et slott. På slottet bodde det en konge, han var ikke av de største men heller ikke av de minste. Han var akkurat passe stor. Det var et fredelig og lykkelig land som hadde det godt meg seg sev og naboene sine. Men en dag hendte det noe.
Det var skatt mesteren til kongen som først fikk høre om det. Han styrtet straks ut av tronsalen, bortover alle gangene, nedover alle vindeltrappene, gjennom den store slottsporten over vindebroen og ut i slottshagen. Og mens han løp så ropte han til alle han møtte; Det ar hendt noe skrekkelig, jeg tørr nesten ikke si hva det er, så skrekkelig er det!! Men skattmesteren kunne naturligvis nesten ikke dy seg til å fortelle det videre, det skrekkelige som var hendt.
På veien ned til slottsparken visket han det i øret på kokkepiken, som hvisket i øret på stallknekten, som hvisket i øret på skiltvakten, som hvisket i øret på slottsgartneren, som hvisket i øre på skattmesteren.
Skattmesteren skrev: Noe så skrekkelig! Så grep han seg om munnen; Den historien har jeg da virkelig hørt før. Visst det var jo jeg som først fortalte den. Høyt sa han: Noe så skrekkelig!!
Nå har det hendt. Dragen er løs, den onde dragen Plaq har funnet veien inn i munnen på den stakkars kongen vår.
Og alle som hørte det slo seg for pannen og ropte; Den onde dragen Plaq!! Åh den stakkars stakkars kongen vår.
For alle visste, at når dragen Plaq får makten over en akkurat passe konge i et lite land, så får ikke kongen rikket seg fra tronstolen, men må bli sittende der til noen kommer å befrir han fra den onde dragen.
Åh den stakkars stakkars kongen vår, sa de. Så hvisket de til hverandre at når Plaq først hadde funnet veien, så var han ikke lett å ta opp kampen med. Ikke hvis du ikke vet HVORDAN.
*Sang:
Nei stopp og stans og vent
Hva er det som har hendt
Her i det lille landet,
med den lille kongen vår.
Alt var jo bra i går!
Nei stopp og stans og vent
Hva er det som har hendt?
Alt var jo bra i går,
Da lekte kongen vår,
Med spill og klinkekuler til han sovnet som en stein,
Det tyder dystre tegn
Nei stopp og stans og vent
Hva er det som har hendt?
Alt var jo bra i går,
Da plukket kongen vår,
Tre blåklokker i hagen sin
Og badet i sin dam,
Hva går det nå av ham?
Nei stopp og stans og vent
Hva er det som har hendt?
Hør etter alle mann
I dette lille land.
Ligg stille i den store dype skog ved og akk,
Der bor jo dragen Plaq.
Og når han viser seg blir kongen
Trist og lei.
Nei stopp og stans og vent
Hva er det som har hendt?
Der satt den stakkars kongen på tronstolen sin og visste verken ut eller inn. Han rådførte seg med alle rådsmennene sine, i tur og orden, men ingen av dem kunne hjelpe ham. Il sist så kalte han på den eldste i rådet. Han var gammel og hvithåret å se til, og han hadde vært i kongens tjeneste så lenge han kunne huske.
Den hvithårede satte seg til å gruble foran tronstolen. Langt om lenge så han opp å sa; Deres majestet, må tilgi meg men jeg vet ikke riktig. Aldri før i min lange rådstid har jeg hatt noe med dragen Plaq å gjøre. Men ryktene har løpt foran ham, og de vet å fortelle at han skal være både slu og listig, og meget meget utholdene. Det er en vanskelig drage å gjøre det av med. Når han først er sluppet løs.
Kongen sukket og sa; Gi deg nå endelig god tid med svaret min eldste for du er mitt siste håp. Finner ikke du en utvei, er jeg redd jeg blir sittende her på tronstolen til det har grodd mose på meg, mens jeg kjenner hvordan dragen har all makt over meg.
12 timer senere reiste den eldste i rådet seg endelig og sa; Deres majestet, sover de?? Jeg tror jeg har funnet en løsning.
”Snakk ut!” Ba kongen, ”og jeg lover å belønne deg fyrstelig.”
”Min kjære konge” sa den hvithårede langsomt, ”vi er et lite land som ikke er særlig godt vandt til å hanskes med drager, sant å si så vet jeg ikke om en eneste ridder innenfor landets grenser som vet hvordan.
”Som vet hvordan?” sa kongen undrene
”ja, hvordan han skal kjempe mot dragen Plaq og gå seirende ut av kampen” sa den eldste.
”ingen” sa kongen ”ikke en eneste i hele landet?”
”ingen jeg vet om” sa rådets eldste. ”Men han kan jo likevel finnes.”
”Så finn han min eldste. FINN HAM!!
Den hvithårede gamle nikket, han så opp og sa med fast stemme: ”Jeg foreslår at deres majestet straks utlyser en konkurranse blant alle tapre riddere i det lille landet vårt.”
”En konkurranse” sa kongen og lyste opp. ”Jeg har alltid likt konkurranser”
”En konkurranse om hvem som kan beseire dragen Plaq” sa den eldste i rådet.
”OG belønningen” sa kongen ”hva med belønningen?? En konkurranse uten en belønning kan ikke en konge av et lite land være bekjent av.”
”Den som kan beseire den onde dragen Plaq, får prinsessen og halve kongerike. Slik det sømmer seg or en ridder som vet hvordan,” sa rådets eldste.
Kongen smilte, enda han kunne kjenne med tungespissen at Plaq var der, inne i munnen på ham, hele tiden.
”Du min eldste” sa kongen mildt. ”Du er en god og edel rådgiver for din konge. Jeg vil belønne det fyrstelig og utnevner deg herved til: Kongelighoffdragejegermester med ansvaret for den store ridder konkurransen”.
Sang:
Hvis du spiser søte saker, masse godter alt som smaker,
Skal du vite det skal lite lit før dragen Plaq er løs.
Plaq er lu som alle drager, han kan vente mange dager, inni hulen sin og later som han ligger i en døs.
Hvis det ganske ofte hender at du ikke pusse tenner, skal du vite det skal lite til før dragen Plaq er løs.
Plaq er glad i sjokolade, ja det vil han gjerne ha det.
Inni hulen, mens han later som han ligger i en døs.
Bare ikke la deg lure, det er ikke lås på buret, du skal vite det skal lite til før dragen Plaq er løs. Plaq den onde tanne dragen, venter på den rette dagen, ikke glem han bare later som han ligger i en døs.
Men det finnes noen måte som kan løse dragens gåte, du skal vite det skal lite til før dragen Plaq er slått. Han er slu som alle drager, han kan vente mange dager, men hvis bare du vet hvordan skal du se det ender gått.
Dagen etter gikk kunngjøringene ut over hele det lille landet. Utroperne slo på trommene sine og blåste i hornene sine, mens de ropte så høyt de kunne; ”Hør etter alle tapre riddere i den lille landet vårt. Hør etter! Kongen har lovet bort prinsessen og det halve kongeriket, til den som våger å ta opp kampen mot den onde dragen Plaq, og som klarer å jage han ut v munnen til kongen. Slik at hans majestet skal slippe å måtte sitte på tronstolen i det lille slottet sitt til det gror mose på ham”
Og selv om det ikke var så mange, så var det alltids noen som ville friste lykken, i håp om å vinne prinsessen og det halve kongerike. De kledde seg i sin fineste rustning, steg til hest og red til kongens slott med lansene parat. På slottet bød kongen dem å vente ute i borg gården og lot dem slippe inn en etter en. Snart var den stor ridder konkurransen i full gang, under tilsyn av den nyutnevnte Hoffdragejegermester.
Det var også tre brødre, i det lille landet. Som alle var riddere og so alle hadde mot nok til å ta opp kampen mot dragen Plaq. Den eldste av dem het; Foroggreit, den nest eldste het; Avogtil og den yngste het Jonatan.
Foroggreit var den første som gjorde seg i stand til å dra. ”jeg skal nok vinne prinsessen og det halve riket i en håndvending” sa han og lo. ”Det skal gå både fort og greit. Avogtil var den neste som dro. ”Ånei” smilte han lurt. ”prinsessen skal nok bli min, av og til er sikkert mer en godt nok for drager.
Men Jonatan, den yngste av dem, forberedte seg både lenge og vel før han la i vei. Det hjalp lite at de to andre ertet ham, og sa at han nok ville komme for seint til den store ridder konkurransen slik han somlet. Men Jonatan lot som ingenting. ”Jeg har lest at slike drager kan være både slu og listige og dertil meget meget utholdene,” sa han til seg selv. ”Det gjelder å ikke gi opp. Rart” sa han ”om det ikke skulle finnes en måte å beseire Plaq på.”
Så gikk han til det store drage biblioteket og ga seg til å lese alt han kom over om drager.
Sang:
Noen drager er høye som hus,
Noen drager er små som mus,
Noen drager er lange og grønne
Noen drager kan sutre og stønne
Og noen drager vil aller helst leke for det har jeg lest om i det store dragebiblioteket.
Lalalalalalalalala
Noen drager tar bussen til by’n
Noen drager kan sprute lyn
Noen drager er snille som lam
Og noen drager har trolldomsham
Og noen drager vil aller helst leke for det har jeg lest om i det store dragebiblioteket.
lalalalalalalala
Noen drager de liker å skli,
Noen drager kan stå på ski
Noen drager har bukse på,
Snekker bukse med blomster på
Og noen drager vil aller helst leke for det har jeg lest om i det store dragebiblioteket.
Noen drager er fulle av ild,
Noen drager får slett ikke til
Og skremme og frese og kile seg selv,
De leker med månene hver eneste kveld,
Og noen drager vil aller helst leke for det har jeg lest om i det store dragebiblioteket.
Etter å ha ridd i syv dager og syv netter red ridder Fortoggreit over ridderbroen og steg av i borg gården.
”Hvem kan jeg melde?” ropte vakten.
”Ridder Foroggreit” sa ridder Fortoggreit.
”Du vil kjempe mot dragen Plaq?”
”Det er mitt ærend her på slottet”
”Er du sikker på at du ikke angrer det du nå gir deg i kast med?” sa vakten.
”Angrer? Jeg? He he” lo ridder Foroggreit. ”Skulle jeg angre? Drager er da vel ingenting for en ridder av min støpning, nei fortoggreit et mitt valgspråk her i livet. Fort og greit skal jeg føre lansen min og jage den onde dragen ut av kongens munn. Jeg er den raskeste ridderen av dem alle.”
”Som du vil,” sa vakten. ”Husk bare, at det er mange nok som har prøvd før deg, men som ikke har lyktes”
Så førte han ridder Fortoggreit til tronsalen. Der inne satt den vakre prinsessen og ventet spent. Og der på tronstolen tronte kongen i det lille landet.
”Ridder Foroggreit” meldte vakten. ”Han sier han er den raskeste av alle av alle riddere”
”Så får jeg vel gape for deg også da” sa kongen trett. Og ridder Fortoggreit klatret opp de 100 trinnene på den lange stigen som var reist fra bunnen av tronstolen og opp mot kongens munn. ”Gap opp deres majestet” bød ridder Fortoggreit, da han vel var kommet opp. ”OG husk de har ingenting å frykte. Det skal gå både fort og greit” Også gikk han løs på den onde dragen med hevet lansen.
Ikke lenge etter kom ridder Fortoggreit styrtende ut av kongens munnhule. Den onde dragen Plaq fulgte tett i helene på ham og jaget ham nedover stigen med de 100 svimle trinnene. ”For en lettsindig dumrian” hveste Plaq listig. ”Tenk å kommer her å tro at fort og greit duger i kampen mot onde drager. He he he he he he”
Ikke lenge etter red Avogtil over ridderbroen, og steg av i borg gården.
”Hvem kan jeg melde?” ropte vakten.
”Ridder Avogtil” sa ridder Avogtil.
”Du vil kjempe mot dragen Plaq?”
”Det er mitt ærend her på slottet”
”Er du sikker på at du ikke angrer det du nå gir deg i kast med?” sa vakten.
”Angrer? Jeg? He he” lo ridder Avogtil. ”Skulle jeg angre? Drager er da vel ingenting for en ridder av min støpning, nei av og til er mitt valgspråk her i livet. Av og til skal jeg føre lansen min og jage den onde dragen ut av kongens munn.
”Som du vil,” sa vakten. ”Husk bare, at det er mange nok som har prøvd før deg, men som ikke har lykkes”
Så førte han ridder Av og til, til tronsalen. Der inne satt den vakre prinsessen og ventet spent. Og der på tronstolen tronte kongen i det lille landet.
”Ridder Av og til” meldte vakten. ”Han sier han er den raskeste av alle av alle riddere”
”Så får jeg vel gape for deg også da” sa kongen trett. Og ridder Av og til klatret opp de 100 trinnene på den lange stigen som var reist fra bunnen av tronstolen og opp mot kongens munn. ”Gap opp deres majestet” bød ridder Av og til, da han vel var kommet opp. ”Og husk de har ingenting å frykte, men vent ikke at jeg skal gå løs på dragen med det samme, nei av og til er mitt valgspråk, og akkurat nå føler jeg helt ærlig for en pust i bakken” sa ridder Av og til, og la seg til å sove like utenfor drage hulen. Men da han omsider slo øynene opp og hevet lansen for å gå løs på Plaq. Hadde den listige dragen for lengst fått øye på ham og stod klar til å jage ham dit han var kommet fra.
Nedover stigen med de 100 svimle trinnene. ”For en lettsindig dumrian” hveste Plaq og lo den onde latteren sin. ”Tenk å kommer her å innbille seg at av og til duger i kampen mot onde drager. He he he he he he”
Mens brødrene hans red av sted til slottet for å prøve lansene sine på de onde dragen Plaq, satt ridder Jonatan, den yngste av dem dag ut og dag inn i det store drage biblioteket. Han leste alt han kom over som var skrevet om drager. Til sist klappet han den siste boken sammen og smilte lurt for seg selv. Nå visste han HVORDAN!
Han gjorde seg straks klar til å dra, før også han red syv dager og syv netter før han red inn i borg gården.
”Hvem kan jeg melde?” ropte vakten.
”Ridder Jonatan” sa ridder Jonatan .
”Du vil kjempe mot dragen Plaq?”
”Det er mitt ærend her på slottet”
”Er du sikker på at du ikke angrer det du nå gir deg i kast med?” sa vakten.
”Angrer? Jeg? He he” lo ridder Jonatan. ”Nei, jeg vet nok at onde drager som dragen Plaq er både slu og listige og meget meget utholdene. Men det går ann å bekjempe dem og gå seirende ut av kampen, bare du vet hvordan.
”Som du vil,” sa vakten. ”Husk bare, at det er mange nok som har prøvd før deg, men som ikke har lykkes”
Så førte han ridder Jonatan, til tronsalen. Der inne satt den vakre prinsessen og ventet spent. Og der på tronstolen tronte kongen i det lille landet.
”Ridder Jonatan” meldte vakten. ”Han sier han vet eh hvordan”
”Vet hvordan? Sa kongen trett. ”Hvordan, hvordan? Hva mener han nå med det?”
”Hvordan vi skal bli kvitt dragen for godt deres majestet” sa ridder Jonatan modig.
”Så får jeg vel gape for deg også da” sa kongen trett. Men jeg håper inderlig du har mer å fare med enn ridderne som har prøvd før deg”
”Kanskje han har rett?” sa den kongelighoffdragejegermester. ”Kanskje han virkelig vet hvordan”
”Åja la han få prøve seg far” sa prinsessen og fattet nytt håp, ved synet av den tapre unge ridderen. Så klatret ridder Jonatan uten å nøle. Opp de 100 svimle trinnene på den lange stigen som var reist fra bunnen av tronstolen og opp mot kongens munn. ”Gap opp deres majestet” bød ridder Jonatan.
”Du har vel et valgspråk du også, som brødrene dine,” sa kongen. ”Jeg håper ikke det er like udugelig som deres. Si meg ridder Jonatan du sverger vel endelig ikke til fort og greit og av og til du også?”
”Mine brødres valgspråk er ikke mine” s ridder Jonatan fast. ”Nå går jeg dit inn til Plaq og husk deres majestet, de har ingenting å frykte”. Ridder Jonatan så ned på prinsessen mens han la til, ”bli ikke engstelige om jeg skulle bli der inne lengre enn noen har vært der før meg. Ha hele tiden klart for dere at jeg er den eneste i det hele lille landet vårt som vet HVORDAN!”
Den tapre ridder Jonatan tok seg god tid. Først gjorde han seg kjent inni i den halvmørke dragehulen. Han lusket langsomt frem med hevet lanse, mens han hele tiden speidet til alle kanter i håp om å få øye på dragen Plaq. Nå oppdaget han at det var sant det som stod i de mange bøkene han hadde lest så grundig i det store dragebiblioteket. Plaq hadde for vane, at straks han hadde erobret en ny hule, strekte han seg ut i sin fulle lengde. Da fylte han hver krik og krok inne i drage hulen, med den lumske kroppen sin. Det gjorde han fordi han visste, at der han først slapp innimellom, kunne den som eide hulen snart våkne opp å få merke at han var der. For der Plaq og de andre i dragefamilien hans slår seg ned, blir det aldri helt rent og godt.
Ja kjenner du etter med tungespissen din, så er det kanskje akkurat som om det ligger en grønn drage der på lur, og venter. Og det vet du sikkert, at der det aldri er helt rent og godt, kan det lett bli hull, både i dragehuler og i munnhuler. Ja det visste i hvert fall kongen i det lille landet, og det var nok derfor han var så lei seg.
Men Jonatan visste heldigvis hvordan. Han lusket fram i det avgjørende øyeblikk og sørget for å bruke lansen sin både lenge og vel. I kriker og kroker. Ja han ga seg ikke før det var gullende rent overalt der inne i hulen. Det var slett ikke lett. Ridder Jonatan krabbet og krøp, la seg flat og stod oppreist på tå, og ålte seg frem, både på ryggen og på magen, for å nå inn overalt i dragehulen. Og mens Jonatan klatret, og mens Jonatan krøp og mens Jonatan strakte seg på tå og ålte seg på ryggen og på magen. Trakk Plaq seg hvesende bakover. Skritt for skritt. Drager som Plaq liker slett ikke at det er rent og pent omring dem. Sant og si så er det, det verste de veit. Til slutt stod Plaq ytterst ute i hule åpningen og hadde ingen flere steder å gjemme seg. Den tapre ridder Jonatan fulgte etter han med lansen høyt hevet og jaget den listige dragen. Som nå forresten så atskillig mindre listig ut. Nedover de 100 svimle trinnene, ut av tronsalen, nedover alle vindeltrappene, gjennom den store slottsporten, over vindebroen, ut i slottshagen og over alle hauger.
Og siden har ingen sett snurten av onde drager der på slottet. Og ikke i det lille landet heller forresten. Ridder Jonatan lærte kongen og alle som bodde i det lille landet, hvordan de skulle kjempe mot dragen Plaq og familien hans.
”Det nytter ikke å gjøre som ridder fortoggreit,” forklarte ridder Jonatan. ”Fort og greit er vel og bra det, men ikke godt nok til å jage Plaq ut av hulen, og holde han unna for godt. Heller ikke nytter det å gjøre som ridder Avogtil gjorde. Av og til blir nok rent for sjeldent. Nei husk, hver eneste kveld og etter hvert måltid må dere gjøre som meg, kjempe mot Plaq. Og glem ikke at onde drager som Plaq bare kan beseires med egne våpen. Du må være slu og listig, og meget meget utholdene. Først når du har lært å bruke lansen din lenge nok, kan du være helt sikker på at hulen din er ren for Plaq og drage familien hans. De onde tannedragene.
Så var den store ridder konkurransen over og den kongelighoffdragejegermester overlot prinsessen og det halve kongeriket til ridderen som hadde gått sirende ut av konkurransen.
”Hurra for ridder Jonatan” ropte alle som en i det lille landet, og kjente etter med tungespissen for sikkerhets skyld. Men ridder Jonatan var glad for at han ikke hadde forhastet seg. Men lagt veien om det store dragebiblioteket.
”Det var det jeg visste,” smilte han og tok sin prinsesse i hånden. ”Det nytter å ta opp kampen med dragen Plaq og alle de andre tannhull dragene i hele den vide verden. Bare du vet HVORDAN!!”.
Det var skatt mesteren til kongen som først fikk høre om det. Han styrtet straks ut av tronsalen, bortover alle gangene, nedover alle vindeltrappene, gjennom den store slottsporten over vindebroen og ut i slottshagen. Og mens han løp så ropte han til alle han møtte; Det ar hendt noe skrekkelig, jeg tørr nesten ikke si hva det er, så skrekkelig er det!! Men skattmesteren kunne naturligvis nesten ikke dy seg til å fortelle det videre, det skrekkelige som var hendt.
På veien ned til slottsparken visket han det i øret på kokkepiken, som hvisket i øret på stallknekten, som hvisket i øret på skiltvakten, som hvisket i øret på slottsgartneren, som hvisket i øre på skattmesteren.
Skattmesteren skrev: Noe så skrekkelig! Så grep han seg om munnen; Den historien har jeg da virkelig hørt før. Visst det var jo jeg som først fortalte den. Høyt sa han: Noe så skrekkelig!!
Nå har det hendt. Dragen er løs, den onde dragen Plaq har funnet veien inn i munnen på den stakkars kongen vår.
Og alle som hørte det slo seg for pannen og ropte; Den onde dragen Plaq!! Åh den stakkars stakkars kongen vår.
For alle visste, at når dragen Plaq får makten over en akkurat passe konge i et lite land, så får ikke kongen rikket seg fra tronstolen, men må bli sittende der til noen kommer å befrir han fra den onde dragen.
Åh den stakkars stakkars kongen vår, sa de. Så hvisket de til hverandre at når Plaq først hadde funnet veien, så var han ikke lett å ta opp kampen med. Ikke hvis du ikke vet HVORDAN.
*Sang:
Nei stopp og stans og vent
Hva er det som har hendt
Her i det lille landet,
med den lille kongen vår.
Alt var jo bra i går!
Nei stopp og stans og vent
Hva er det som har hendt?
Alt var jo bra i går,
Da lekte kongen vår,
Med spill og klinkekuler til han sovnet som en stein,
Det tyder dystre tegn
Nei stopp og stans og vent
Hva er det som har hendt?
Alt var jo bra i går,
Da plukket kongen vår,
Tre blåklokker i hagen sin
Og badet i sin dam,
Hva går det nå av ham?
Nei stopp og stans og vent
Hva er det som har hendt?
Hør etter alle mann
I dette lille land.
Ligg stille i den store dype skog ved og akk,
Der bor jo dragen Plaq.
Og når han viser seg blir kongen
Trist og lei.
Nei stopp og stans og vent
Hva er det som har hendt?
Der satt den stakkars kongen på tronstolen sin og visste verken ut eller inn. Han rådførte seg med alle rådsmennene sine, i tur og orden, men ingen av dem kunne hjelpe ham. Il sist så kalte han på den eldste i rådet. Han var gammel og hvithåret å se til, og han hadde vært i kongens tjeneste så lenge han kunne huske.
Den hvithårede satte seg til å gruble foran tronstolen. Langt om lenge så han opp å sa; Deres majestet, må tilgi meg men jeg vet ikke riktig. Aldri før i min lange rådstid har jeg hatt noe med dragen Plaq å gjøre. Men ryktene har løpt foran ham, og de vet å fortelle at han skal være både slu og listig, og meget meget utholdene. Det er en vanskelig drage å gjøre det av med. Når han først er sluppet løs.
Kongen sukket og sa; Gi deg nå endelig god tid med svaret min eldste for du er mitt siste håp. Finner ikke du en utvei, er jeg redd jeg blir sittende her på tronstolen til det har grodd mose på meg, mens jeg kjenner hvordan dragen har all makt over meg.
12 timer senere reiste den eldste i rådet seg endelig og sa; Deres majestet, sover de?? Jeg tror jeg har funnet en løsning.
”Snakk ut!” Ba kongen, ”og jeg lover å belønne deg fyrstelig.”
”Min kjære konge” sa den hvithårede langsomt, ”vi er et lite land som ikke er særlig godt vandt til å hanskes med drager, sant å si så vet jeg ikke om en eneste ridder innenfor landets grenser som vet hvordan.
”Som vet hvordan?” sa kongen undrene
”ja, hvordan han skal kjempe mot dragen Plaq og gå seirende ut av kampen” sa den eldste.
”ingen” sa kongen ”ikke en eneste i hele landet?”
”ingen jeg vet om” sa rådets eldste. ”Men han kan jo likevel finnes.”
”Så finn han min eldste. FINN HAM!!
Den hvithårede gamle nikket, han så opp og sa med fast stemme: ”Jeg foreslår at deres majestet straks utlyser en konkurranse blant alle tapre riddere i det lille landet vårt.”
”En konkurranse” sa kongen og lyste opp. ”Jeg har alltid likt konkurranser”
”En konkurranse om hvem som kan beseire dragen Plaq” sa den eldste i rådet.
”OG belønningen” sa kongen ”hva med belønningen?? En konkurranse uten en belønning kan ikke en konge av et lite land være bekjent av.”
”Den som kan beseire den onde dragen Plaq, får prinsessen og halve kongerike. Slik det sømmer seg or en ridder som vet hvordan,” sa rådets eldste.
Kongen smilte, enda han kunne kjenne med tungespissen at Plaq var der, inne i munnen på ham, hele tiden.
”Du min eldste” sa kongen mildt. ”Du er en god og edel rådgiver for din konge. Jeg vil belønne det fyrstelig og utnevner deg herved til: Kongelighoffdragejegermester med ansvaret for den store ridder konkurransen”.
Sang:
Hvis du spiser søte saker, masse godter alt som smaker,
Skal du vite det skal lite lit før dragen Plaq er løs.
Plaq er lu som alle drager, han kan vente mange dager, inni hulen sin og later som han ligger i en døs.
Hvis det ganske ofte hender at du ikke pusse tenner, skal du vite det skal lite til før dragen Plaq er løs.
Plaq er glad i sjokolade, ja det vil han gjerne ha det.
Inni hulen, mens han later som han ligger i en døs.
Bare ikke la deg lure, det er ikke lås på buret, du skal vite det skal lite til før dragen Plaq er løs. Plaq den onde tanne dragen, venter på den rette dagen, ikke glem han bare later som han ligger i en døs.
Men det finnes noen måte som kan løse dragens gåte, du skal vite det skal lite til før dragen Plaq er slått. Han er slu som alle drager, han kan vente mange dager, men hvis bare du vet hvordan skal du se det ender gått.
Dagen etter gikk kunngjøringene ut over hele det lille landet. Utroperne slo på trommene sine og blåste i hornene sine, mens de ropte så høyt de kunne; ”Hør etter alle tapre riddere i den lille landet vårt. Hør etter! Kongen har lovet bort prinsessen og det halve kongeriket, til den som våger å ta opp kampen mot den onde dragen Plaq, og som klarer å jage han ut v munnen til kongen. Slik at hans majestet skal slippe å måtte sitte på tronstolen i det lille slottet sitt til det gror mose på ham”
Og selv om det ikke var så mange, så var det alltids noen som ville friste lykken, i håp om å vinne prinsessen og det halve kongerike. De kledde seg i sin fineste rustning, steg til hest og red til kongens slott med lansene parat. På slottet bød kongen dem å vente ute i borg gården og lot dem slippe inn en etter en. Snart var den stor ridder konkurransen i full gang, under tilsyn av den nyutnevnte Hoffdragejegermester.
Det var også tre brødre, i det lille landet. Som alle var riddere og so alle hadde mot nok til å ta opp kampen mot dragen Plaq. Den eldste av dem het; Foroggreit, den nest eldste het; Avogtil og den yngste het Jonatan.
Foroggreit var den første som gjorde seg i stand til å dra. ”jeg skal nok vinne prinsessen og det halve riket i en håndvending” sa han og lo. ”Det skal gå både fort og greit. Avogtil var den neste som dro. ”Ånei” smilte han lurt. ”prinsessen skal nok bli min, av og til er sikkert mer en godt nok for drager.
Men Jonatan, den yngste av dem, forberedte seg både lenge og vel før han la i vei. Det hjalp lite at de to andre ertet ham, og sa at han nok ville komme for seint til den store ridder konkurransen slik han somlet. Men Jonatan lot som ingenting. ”Jeg har lest at slike drager kan være både slu og listige og dertil meget meget utholdene,” sa han til seg selv. ”Det gjelder å ikke gi opp. Rart” sa han ”om det ikke skulle finnes en måte å beseire Plaq på.”
Så gikk han til det store drage biblioteket og ga seg til å lese alt han kom over om drager.
Sang:
Noen drager er høye som hus,
Noen drager er små som mus,
Noen drager er lange og grønne
Noen drager kan sutre og stønne
Og noen drager vil aller helst leke for det har jeg lest om i det store dragebiblioteket.
Lalalalalalalalala
Noen drager tar bussen til by’n
Noen drager kan sprute lyn
Noen drager er snille som lam
Og noen drager har trolldomsham
Og noen drager vil aller helst leke for det har jeg lest om i det store dragebiblioteket.
lalalalalalalala
Noen drager de liker å skli,
Noen drager kan stå på ski
Noen drager har bukse på,
Snekker bukse med blomster på
Og noen drager vil aller helst leke for det har jeg lest om i det store dragebiblioteket.
Noen drager er fulle av ild,
Noen drager får slett ikke til
Og skremme og frese og kile seg selv,
De leker med månene hver eneste kveld,
Og noen drager vil aller helst leke for det har jeg lest om i det store dragebiblioteket.
Etter å ha ridd i syv dager og syv netter red ridder Fortoggreit over ridderbroen og steg av i borg gården.
”Hvem kan jeg melde?” ropte vakten.
”Ridder Foroggreit” sa ridder Fortoggreit.
”Du vil kjempe mot dragen Plaq?”
”Det er mitt ærend her på slottet”
”Er du sikker på at du ikke angrer det du nå gir deg i kast med?” sa vakten.
”Angrer? Jeg? He he” lo ridder Foroggreit. ”Skulle jeg angre? Drager er da vel ingenting for en ridder av min støpning, nei fortoggreit et mitt valgspråk her i livet. Fort og greit skal jeg føre lansen min og jage den onde dragen ut av kongens munn. Jeg er den raskeste ridderen av dem alle.”
”Som du vil,” sa vakten. ”Husk bare, at det er mange nok som har prøvd før deg, men som ikke har lyktes”
Så førte han ridder Fortoggreit til tronsalen. Der inne satt den vakre prinsessen og ventet spent. Og der på tronstolen tronte kongen i det lille landet.
”Ridder Foroggreit” meldte vakten. ”Han sier han er den raskeste av alle av alle riddere”
”Så får jeg vel gape for deg også da” sa kongen trett. Og ridder Fortoggreit klatret opp de 100 trinnene på den lange stigen som var reist fra bunnen av tronstolen og opp mot kongens munn. ”Gap opp deres majestet” bød ridder Fortoggreit, da han vel var kommet opp. ”OG husk de har ingenting å frykte. Det skal gå både fort og greit” Også gikk han løs på den onde dragen med hevet lansen.
Ikke lenge etter kom ridder Fortoggreit styrtende ut av kongens munnhule. Den onde dragen Plaq fulgte tett i helene på ham og jaget ham nedover stigen med de 100 svimle trinnene. ”For en lettsindig dumrian” hveste Plaq listig. ”Tenk å kommer her å tro at fort og greit duger i kampen mot onde drager. He he he he he he”
Ikke lenge etter red Avogtil over ridderbroen, og steg av i borg gården.
”Hvem kan jeg melde?” ropte vakten.
”Ridder Avogtil” sa ridder Avogtil.
”Du vil kjempe mot dragen Plaq?”
”Det er mitt ærend her på slottet”
”Er du sikker på at du ikke angrer det du nå gir deg i kast med?” sa vakten.
”Angrer? Jeg? He he” lo ridder Avogtil. ”Skulle jeg angre? Drager er da vel ingenting for en ridder av min støpning, nei av og til er mitt valgspråk her i livet. Av og til skal jeg føre lansen min og jage den onde dragen ut av kongens munn.
”Som du vil,” sa vakten. ”Husk bare, at det er mange nok som har prøvd før deg, men som ikke har lykkes”
Så førte han ridder Av og til, til tronsalen. Der inne satt den vakre prinsessen og ventet spent. Og der på tronstolen tronte kongen i det lille landet.
”Ridder Av og til” meldte vakten. ”Han sier han er den raskeste av alle av alle riddere”
”Så får jeg vel gape for deg også da” sa kongen trett. Og ridder Av og til klatret opp de 100 trinnene på den lange stigen som var reist fra bunnen av tronstolen og opp mot kongens munn. ”Gap opp deres majestet” bød ridder Av og til, da han vel var kommet opp. ”Og husk de har ingenting å frykte, men vent ikke at jeg skal gå løs på dragen med det samme, nei av og til er mitt valgspråk, og akkurat nå føler jeg helt ærlig for en pust i bakken” sa ridder Av og til, og la seg til å sove like utenfor drage hulen. Men da han omsider slo øynene opp og hevet lansen for å gå løs på Plaq. Hadde den listige dragen for lengst fått øye på ham og stod klar til å jage ham dit han var kommet fra.
Nedover stigen med de 100 svimle trinnene. ”For en lettsindig dumrian” hveste Plaq og lo den onde latteren sin. ”Tenk å kommer her å innbille seg at av og til duger i kampen mot onde drager. He he he he he he”
Mens brødrene hans red av sted til slottet for å prøve lansene sine på de onde dragen Plaq, satt ridder Jonatan, den yngste av dem dag ut og dag inn i det store drage biblioteket. Han leste alt han kom over som var skrevet om drager. Til sist klappet han den siste boken sammen og smilte lurt for seg selv. Nå visste han HVORDAN!
Han gjorde seg straks klar til å dra, før også han red syv dager og syv netter før han red inn i borg gården.
”Hvem kan jeg melde?” ropte vakten.
”Ridder Jonatan” sa ridder Jonatan .
”Du vil kjempe mot dragen Plaq?”
”Det er mitt ærend her på slottet”
”Er du sikker på at du ikke angrer det du nå gir deg i kast med?” sa vakten.
”Angrer? Jeg? He he” lo ridder Jonatan. ”Nei, jeg vet nok at onde drager som dragen Plaq er både slu og listige og meget meget utholdene. Men det går ann å bekjempe dem og gå seirende ut av kampen, bare du vet hvordan.
”Som du vil,” sa vakten. ”Husk bare, at det er mange nok som har prøvd før deg, men som ikke har lykkes”
Så førte han ridder Jonatan, til tronsalen. Der inne satt den vakre prinsessen og ventet spent. Og der på tronstolen tronte kongen i det lille landet.
”Ridder Jonatan” meldte vakten. ”Han sier han vet eh hvordan”
”Vet hvordan? Sa kongen trett. ”Hvordan, hvordan? Hva mener han nå med det?”
”Hvordan vi skal bli kvitt dragen for godt deres majestet” sa ridder Jonatan modig.
”Så får jeg vel gape for deg også da” sa kongen trett. Men jeg håper inderlig du har mer å fare med enn ridderne som har prøvd før deg”
”Kanskje han har rett?” sa den kongelighoffdragejegermester. ”Kanskje han virkelig vet hvordan”
”Åja la han få prøve seg far” sa prinsessen og fattet nytt håp, ved synet av den tapre unge ridderen. Så klatret ridder Jonatan uten å nøle. Opp de 100 svimle trinnene på den lange stigen som var reist fra bunnen av tronstolen og opp mot kongens munn. ”Gap opp deres majestet” bød ridder Jonatan.
”Du har vel et valgspråk du også, som brødrene dine,” sa kongen. ”Jeg håper ikke det er like udugelig som deres. Si meg ridder Jonatan du sverger vel endelig ikke til fort og greit og av og til du også?”
”Mine brødres valgspråk er ikke mine” s ridder Jonatan fast. ”Nå går jeg dit inn til Plaq og husk deres majestet, de har ingenting å frykte”. Ridder Jonatan så ned på prinsessen mens han la til, ”bli ikke engstelige om jeg skulle bli der inne lengre enn noen har vært der før meg. Ha hele tiden klart for dere at jeg er den eneste i det hele lille landet vårt som vet HVORDAN!”
Den tapre ridder Jonatan tok seg god tid. Først gjorde han seg kjent inni i den halvmørke dragehulen. Han lusket langsomt frem med hevet lanse, mens han hele tiden speidet til alle kanter i håp om å få øye på dragen Plaq. Nå oppdaget han at det var sant det som stod i de mange bøkene han hadde lest så grundig i det store dragebiblioteket. Plaq hadde for vane, at straks han hadde erobret en ny hule, strekte han seg ut i sin fulle lengde. Da fylte han hver krik og krok inne i drage hulen, med den lumske kroppen sin. Det gjorde han fordi han visste, at der han først slapp innimellom, kunne den som eide hulen snart våkne opp å få merke at han var der. For der Plaq og de andre i dragefamilien hans slår seg ned, blir det aldri helt rent og godt.
Ja kjenner du etter med tungespissen din, så er det kanskje akkurat som om det ligger en grønn drage der på lur, og venter. Og det vet du sikkert, at der det aldri er helt rent og godt, kan det lett bli hull, både i dragehuler og i munnhuler. Ja det visste i hvert fall kongen i det lille landet, og det var nok derfor han var så lei seg.
Men Jonatan visste heldigvis hvordan. Han lusket fram i det avgjørende øyeblikk og sørget for å bruke lansen sin både lenge og vel. I kriker og kroker. Ja han ga seg ikke før det var gullende rent overalt der inne i hulen. Det var slett ikke lett. Ridder Jonatan krabbet og krøp, la seg flat og stod oppreist på tå, og ålte seg frem, både på ryggen og på magen, for å nå inn overalt i dragehulen. Og mens Jonatan klatret, og mens Jonatan krøp og mens Jonatan strakte seg på tå og ålte seg på ryggen og på magen. Trakk Plaq seg hvesende bakover. Skritt for skritt. Drager som Plaq liker slett ikke at det er rent og pent omring dem. Sant og si så er det, det verste de veit. Til slutt stod Plaq ytterst ute i hule åpningen og hadde ingen flere steder å gjemme seg. Den tapre ridder Jonatan fulgte etter han med lansen høyt hevet og jaget den listige dragen. Som nå forresten så atskillig mindre listig ut. Nedover de 100 svimle trinnene, ut av tronsalen, nedover alle vindeltrappene, gjennom den store slottsporten, over vindebroen, ut i slottshagen og over alle hauger.
Og siden har ingen sett snurten av onde drager der på slottet. Og ikke i det lille landet heller forresten. Ridder Jonatan lærte kongen og alle som bodde i det lille landet, hvordan de skulle kjempe mot dragen Plaq og familien hans.
”Det nytter ikke å gjøre som ridder fortoggreit,” forklarte ridder Jonatan. ”Fort og greit er vel og bra det, men ikke godt nok til å jage Plaq ut av hulen, og holde han unna for godt. Heller ikke nytter det å gjøre som ridder Avogtil gjorde. Av og til blir nok rent for sjeldent. Nei husk, hver eneste kveld og etter hvert måltid må dere gjøre som meg, kjempe mot Plaq. Og glem ikke at onde drager som Plaq bare kan beseires med egne våpen. Du må være slu og listig, og meget meget utholdene. Først når du har lært å bruke lansen din lenge nok, kan du være helt sikker på at hulen din er ren for Plaq og drage familien hans. De onde tannedragene.
Så var den store ridder konkurransen over og den kongelighoffdragejegermester overlot prinsessen og det halve kongeriket til ridderen som hadde gått sirende ut av konkurransen.
”Hurra for ridder Jonatan” ropte alle som en i det lille landet, og kjente etter med tungespissen for sikkerhets skyld. Men ridder Jonatan var glad for at han ikke hadde forhastet seg. Men lagt veien om det store dragebiblioteket.
”Det var det jeg visste,” smilte han og tok sin prinsesse i hånden. ”Det nytter å ta opp kampen med dragen Plaq og alle de andre tannhull dragene i hele den vide verden. Bare du vet HVORDAN!!”.