Rett av meg å gjøre?

[Supermamma92]

For en måned siden fødte jeg en sønn. Han har vært ganske snill fram til nå, så har ikke hatt mange skrikenetter. Men jeg blir alikevell sliten av å måtte amme han hver tredje time, samt skifte bleie.
BF bor ilag med oss, men helt siden sønnen hans har vært født, så har han alltid vært opptatt. Jeg kan ærlig si at jeg føler meg som en aleneforsørger for tiden. Når han har jobbet om dagen, så er han ikke ivrig på å komme hjem til oss. Han drar som oftest hjem til foreldrene og holder på med en bil han har kjøpt. Han sier han må få den ferdig fram til juli for å få den eu-godkjent, men er det ikke viktigere at han er masse ilag med sønnen sin de første månedene? 
De dagene han ikke holder på med bilen, så sitter han inne på datarommet sitt og holder på med gitarene sine og pcen selvfølgelig. 
Er opptil flere dager nå at jeg har opplevd at den eneste gangen han har kontakt med sønnen sin iløpet av dagen er når jeg ber han om å skifte bleie på han. De få gangene han holder han er når jeg ber om det fordi jeg må på do eller noe.

I går lånte jeg pcen hans mens han lå å sov. Dette er noe som er vanlig for oss. Da jeg begynte å taste oppe i adresselinjen, så kom det opp sider som han har vært innom før. En av dem var en pornoside. Jeg trodde ikke mine egne øyner, så jeg gikk inn på loggen for å se. Der viste det seg at han har brukt flere kvelder inne på pornosider! 

For meg er det veldig tungt å vite det at han sitter å ser på andre jenter mens han vet at jeg ikke har den beste selvtilliten. Nå i tillegg som jeg føler meg så ufresh og sliten etter fødselen, så er det ekstra tungt å vite det. Derfor har jeg bestemt meg for å pakke kofferten og tar med meg gutten vår med til mamma noen dager. Jeg blir å skrive et brev til han der jeg forklarer det hvordan jeg føler det, og at jeg forstår at han ikke takler papparollen. Jeg blir også å skrive at fram til han kan prioritere meg og guttungen framfor bilen, gitarene, pcen og ikke minst pornoen, så blir vi hos mamma.


 

 

[OH RLY?]

Høres smart ut for meg, porno bryr ikke meg personlig, men alt det andre der er jo kke bra da. Kanskje han ikke tenker over at han er sånn?

 

[AnaBanana]

Det er kanskje like greit å gi han en oppvekker. Han var med på å lage det barnet han og.. Helt tragisk at han oppfører seg som en som leier et rom hos dere 

 

[Qualitas]

Ja det syns jeg.. men du burde ved en anleding sette deg ned å snakke ordentlig med han om dette..Kanskje få noen til å passe babyen imens.. Han burde hjelpe til mer, helt klart! Akkurat det med porno må dere nesten finne ut av sammen, for kan jo hende det er et behov han har. så da må dere prate om det og finne ut hvordan dere vil ordne det.. om det er noe han kan slutte med eller om du kanskje bare må tolerere det..

Men en ting er helt sikkert, og det er at han burde ta seg sammen og bruke mer tid på dere begge!

 

[Lutzern]

hadde gjort det samme!

Ikke hovedsakelig pga pornoen, men alt til sammen. Men jeg hadde ikke skrevet noe brev da...hadde synes det var mye bedre om han kom hjem til tomt hus og måtte tenke selv hva som hadde gått galt. og så snakket med han på tlf/sms senere.

 

[ebbi]

som de andre her og skriver, så synes jeg ikke pornoen er noe ille... Men alt det andre du skriver reagerer sterkere på. Håper han skjerper seg og får seg et kraftig spark i ræva. Skjønner at alle mannfolk synes det er like "stas" med nyfødte... Men det går an å gi en innsats ihvertfall.. Trossalt satte dere begge gutten til verden, ikke bare du!

Håper det ordner seg for dere! <3

 

[*hage*]

Jeg synes forsåvidt det er greit at du drar bort noen dager, men har du snakka med han? For en over her skriver at han kan tenke det ut selv. Min mann hadde aldri klart å tenke det ut selv. Tror menn er menn på en del områder, og at de rett og slett ikke alltid tenker over hva de gjør. Og ikke gjør...

 

[glamaria]

Personlig synes jeg at å pakke kofferten og reise til mamma, og legge igjen et brev er å overdramatisere litt... Men nå vet jeg jo ikke hele situasjonen heller. Har du snakket med ham om dette? Gitt han sjansen til å bli bedre? Forøvrig er situasjonen din veeeeldig lik sånn som vi hadde det. Da lillemann var nyfødt sleit gubben veldig med papparollen og å skape bånd med gutten. Han gjorde omtrent ingenting med ham og jeg følte meg som alenemamma veldig mange måneder. Han satt også mest på datarommet og holdt også på med gitaren og ellers radiofly som han liker. Han sitter forøvrig også på pornosider, men dette plager ikke meg noe særlig, vet at han synes jeg er deilig uansett:-p Han gjorde (som din mann) bare det han ble bedt om med ungen og  ingenting mer... Jeg hadde alene ansvaret for ungen hver eneste natt (har jeg enda), og jeg hadde ham sikkert 98% av tiden på dagen også...:-/ 

Nå var min mann veldig ærlig om sine følelser om det å bli pappa, og han sleit veldig med dette. Muligens er dette problemet hos din sambo? Vi snakket mye om dette og jeg var veldig forståelsesfull og tok rett og slett alt ansvaret for ungen slik at gubben fikk en myk overgang til å være pappa. Nå vet jeg ikke om dette var riktig av meg og jeg ble veldig sliten av det... Uansett har gubben den siste tiden tatt seg litt på tak og klart å involvere seg mer i gutten vår. Og jeg ser nå lys i enden av tunnelen, men det er 1/2 år inn i guttungens liv. Må ærlig innrømme at jeg vurderte seriøst å gå fra ham en stund da jeg følte at jeg var alenemor til en liten baby og en hormonell og sint tenåring (gubben) på en gang (han er ikke tenåring altså, voksen mann):-p

Mitt råd er å snakke om problemene og være ærlig med dine følelser og forventninger til ham. Jeg tror ikke det hjelper mye å rømme til moren din og skrive et brev. SNAKK med ham. Lykke til:-)

 

[!Lucky me!]

dette er altså mannen du har valgt og få et barn sammen med, og regner med du kjenner han godt? Menn kan også få fødselsdepresjon, og prøve så godt de kan og ta avstand. Ikke fordi de ikke elsker barna eller mor til barna, men det er en stor omveltning og noen trenger faktisk litt tid til og fordøye dette her...Om han "plutselig" ble sånn etter guttungen ble født, så bør du tenke deg om før du strør salt i såret mener jeg. Var han like unnasluntrene før dere fikk barn, så bør det kanskje ikke overraske deg. Mener ikke å være frekk eller ufin, men se saken fra en annen side. Skrive brev og reise hjem til mamma noen dager blir en veldig enkel skremselpropaganda og kan faktisk gjøre saken verre dersom han faktisk har litt problemer med omveltning og tilknytting. La han for all del beholde den sikkerheten han har på deg dersom dette skulle være tilfelle. Snakk sammen, det er det eneste rådet jeg har, og kanskje ymte frampå om hva han føler, og hvorfor?

 

[Tanntrollet09]

Signerer de over her. Høres egentlig ut som han har fødselsdepresjon eller at han er redd. Mange menn (og noen kvinner) freaker ut når ungen blir født, de er så små og de er livredde for å gjøre noe galt. Nesten så man skulle trodd at ungen var lagt av papir. 
Snakk med han og pass på så dere begge får ut det dere har på hjertet. Og om han har en fødselsdepresjon, så er det ikke sikkert han erkjenner det, for for mange menn så er jo depresjon et veldig stort tabu. 
Når det kommer til pornoen, så hadde jeg ikke brydd meg stort om det, det er like naturlig som unaturlig for begge kjønn, det betyr ikke dermed at han ikke tenner på deg eller liker å se på andre kvinner. 

 

[PS.I Love You]

Syns du gjør det riktige. 
Ja, du kan kansje sette deg ned å snakke med han face to face men ettersom han virker helt uintresert. så hadde jeg også bare skrive et brev og så er det hans tur til å vise interesse ! 

Akkurat sånn med porno er jo alltid kjipt når man oppdager mannen ser på det ! 
Men de har et behov og vil tro kansje ikke det har blitt dekt den siste tiden så er nok derfor ? 
Men syns virkelig det blir feil når han prioritere porno, bil og alt annet fremfor sønnen sin og deg ! 

Så pakk å dra til mammaen din, kansje du får litt avlasting og tid til og hente deg inn litt også da. Ønsker deg lykke til ! 

 

[lykkelita*]

Det er vanskelig for meg å si om du gjør det rette, det er det vel bare du som vet. Det som slår meg når jeg leser innlegget ditt, er at samboeren din ikke takler den nye foreldrerollen så godt. Men er det noe galt i det? Er det uvanlig? Ofte hører man jo om nybakte mødre som lider av fødselsdepresjon og derfor ikke takler sitt eget barn, tror dere ikke at det kan hende fedre også? Det kan være både skummelt og krevende å plutselig være pappa til en liten baby. Har du konfrontert han med disse problemene ansikt til ansikt? Har dere snakket ordentlig om situasjonen? Kan du foreslå at han får hjelp?