Refleksjoner rundt sorgen

L

Lillebrors englemamma

Andre møte med forumet
I dag var jeg på ettersamtale etter fødselen av min lille engel 01.02.17. Lillebror var veldig syk og med tre dødelige diagnoser dro han fra verden bare 21 uker gammel etter igangsetting av senabort.

I de siste ukene har jeg syntes sorgen har vært lettere å bære, men i dag kom alt tilbake med full kraft. Jeg var ikke forberedt på hvor tøft det skulle bli å gå inn døren samme sted som jeg fikk holde sønnen vår for siste gang. Tårene bare strømmet på, og frykten for at sønnen vår hadde det vondt eller følte frykt da livet debbet ut er grusom å leve med selv om jeg så indelig godt vet at han ikke kunne føle på samme måte som oss. Jeg vet at jeg ikke kunne gjort noe for at sønnen vår kunne fått mulighet til å leve opp, men allikevel kjenner jeg på skyldfølelsen over å ikke ha kjempet mer for han. Jeg føler liksom at jeg 'godkjente' at han ikke fikk leve opp.

Jeg kjenner også på at det er vanskeligere å dele sorgen med venner og familien nå enn rett ettee fødselen. Det virker som alle andre synes det er lenge siden vi sto midt i krisen vår, og at de ikke tenker på sorgen vår lengre.

Huff, jeg savner sønnen vår så inderlig!
 
Sender deg en klem sorg kommer ulikt og opp og ned. Det er normalt og det å miste er å miste en drøm og et håp for fremtiden. Du valgte det beste for ham og bærer Han videre I hjertet ditt
 
Lillebrors englemamma skrev:
I dag var jeg på ettersamtale etter fødselen av min lille engel 01.02.17. Lillebror var veldig syk og med tre dødelige diagnoser dro han fra verden bare 21 uker gammel etter igangsetting av senabort.

I de siste ukene har jeg syntes sorgen har vært lettere å bære, men i dag kom alt tilbake med full kraft. Jeg var ikke forberedt på hvor tøft det skulle bli å gå inn døren samme sted som jeg fikk holde sønnen vår for siste gang. Tårene bare strømmet på, og frykten for at sønnen vår hadde det vondt eller følte frykt da livet debbet ut er grusom å leve med selv om jeg så indelig godt vet at han ikke kunne føle på samme måte som oss. Jeg vet at jeg ikke kunne gjort noe for at sønnen vår kunne fått mulighet til å leve opp, men allikevel kjenner jeg på skyldfølelsen over å ikke ha kjempet mer for han. Jeg føler liksom at jeg 'godkjente' at han ikke fikk leve opp.

Jeg kjenner også på at det er vanskeligere å dele sorgen med venner og familien nå enn rett ettee fødselen. Det virker som alle andre synes det er lenge siden vi sto midt i krisen vår, og at de ikke tenker på sorgen vår lengre.

Huff, jeg savner sønnen vår så inderlig!
Klikk for å utvide …
Huff.. Jenta vår ble født 20januar i uke 19, som vil si at våre to små skulle kommet til verden omtrent samtidig om vi begge hadde fått det vi ønsker oss mest..

Jeg syns også selv at det går overraskende bra om dagen. Frykten for å ikke bli gravid igjen, for at neste barn er like syk osv kommer i perioder, gjerne om kvelden hvis jeg sliter med å sove, men i hverdagen klarer jeg meg.

Jeg har en kneskade som har blitt fulgt opp mens jeg var gravid. For to uker siden ble jeg innkalt til kontroll. Inn samme korridoren som da jeg måtte ta den første tabletten. Det var helt grusomt, jeg satt og grein i ventesonen. Jeg gruer meg helt ekstremt til et eventuelt nytt svangerskap og måtte inn dit..

Det er dessverre en forventning om at vi skal gå videre, at det å miste et barn slutter å gjøre vondt. Prøv så godt du kan å drite i hva andre tenker. Snakk om sønnen din så mye du bare må, for det er du som har et behov og de som bryr seg om deg må bare støtte opp under det behovet.

Sender deg masse varme klemmer <3
 
Lilth skrev:
Huff.. Jenta vår ble født 20januar i uke 19, som vil si at våre to små skulle kommet til verden omtrent samtidig om vi begge hadde fått det vi ønsker oss mest..

Jeg syns også selv at det går overraskende bra om dagen. Frykten for å ikke bli gravid igjen, for at neste barn er like syk osv kommer i perioder, gjerne om kvelden hvis jeg sliter med å sove, men i hverdagen klarer jeg meg.

Jeg har en kneskade som har blitt fulgt opp mens jeg var gravid. For to uker siden ble jeg innkalt til kontroll. Inn samme korridoren som da jeg måtte ta den første tabletten. Det var helt grusomt, jeg satt og grein i ventesonen. Jeg gruer meg helt ekstremt til et eventuelt nytt svangerskap og måtte inn dit..

Det er dessverre en forventning om at vi skal gå videre, at det å miste et barn slutter å gjøre vondt. Prøv så godt du kan å drite i hva andre tenker. Snakk om sønnen din så mye du bare må, for det er du som har et behov og de som bryr seg om deg må bare støtte opp under det behovet.

Sender deg masse varme klemmer <3
Klikk for å utvide …


Sender mange gode klemmer din vei også! Trist å høre at dere også har måtte kjenne på den smerten! Vi har heldigvis ei frisk lita tulle på 1 1/2 fra før, så prøver å tenke at neste blir like frisk som ho ❤

Håper dere blir gravid på nytt når dere er klar for det og at alt går så mye bedre da! Som legen sa i går: det er ikke ofte noen får en murstein i hodet to ganger!
 
Klem til deg! Mistet også i uke 21 (20.februar ble den lille gutten vår født) og var til ettersamtale og innvendig ul i går. Helt forferdelig, og sorgen har nærmest slått meg i bakken igjen. Det tar den tiden det tar, håper alt går fint for dere neste gang. Her er vi ikke klare, vi trenger tid til å sørge og å komme oss litt ovenpå igjen før vi kan tenke på flere barn. Men vi har en slags plan, og det hjelper til med å kunne se fremover. Å gå videre syns jeg er vanskelig, og et litt unyansert begrep, for en kommer aldri videre fra en opplevelse som denne.
 
Sender deg en god klem.
 
Kjenner meg så godt igjen i det du skriver, mistet til termin, det er så vondt å leve med, som du sier: savnet er uendelig :/
 
Lillebrors englemamma skrev:
I dag var jeg på ettersamtale etter fødselen av min lille engel 01.02.17. Lillebror var veldig syk og med tre dødelige diagnoser dro han fra verden bare 21 uker gammel etter igangsetting av senabort.

I de siste ukene har jeg syntes sorgen har vært lettere å bære, men i dag kom alt tilbake med full kraft. Jeg var ikke forberedt på hvor tøft det skulle bli å gå inn døren samme sted som jeg fikk holde sønnen vår for siste gang. Tårene bare strømmet på, og frykten for at sønnen vår hadde det vondt eller følte frykt da livet debbet ut er grusom å leve med selv om jeg så indelig godt vet at han ikke kunne føle på samme måte som oss. Jeg vet at jeg ikke kunne gjort noe for at sønnen vår kunne fått mulighet til å leve opp, men allikevel kjenner jeg på skyldfølelsen over å ikke ha kjempet mer for han. Jeg føler liksom at jeg 'godkjente' at han ikke fikk leve opp.

Jeg kjenner også på at det er vanskeligere å dele sorgen med venner og familien nå enn rett ettee fødselen. Det virker som alle andre synes det er lenge siden vi sto midt i krisen vår, og at de ikke tenker på sorgen vår lengre.

Huff, jeg savner sønnen vår så inderlig!
Klikk for å utvide …

Sender deg en klem! Mistet lillebror etter en uke på nyfødt intensiv i november 16. Han ble født til termin, men hadde hjertefeil.
Det er så mange ting som kan få alt til å kjennes som om det var igår. Og jeg kan skrive under på at folk rundt synes det er lenge siden og har gått videre...

Når man ikke har mistet et barn, så vet man ikke hvordan det er. Det kan være scener fra fødselen, korridorene på sykehuset, noe legen sa, en lukt på barselavdelingen... eller at babyen tok sine siste åndedrag i armene dine. Følelsen da han ikke trakk pusten mer.

Det er tusen ting som pågår oppi hodet og i hjertet til tider.

La tårene renne for bayen din. La følelsene få lov til å komme. Finn noen du/ dere kan prate med. Helsesøster? Jordmor? Det er viktig å ta følelsene på alvor.
 
Sinsengullet skrev:
Sender deg en klem! Mistet lillebror etter en uke på nyfødt intensiv i november 16. Han ble født til termin, men hadde hjertefeil.
Det er så mange ting som kan få alt til å kjennes som om det var igår. Og jeg kan skrive under på at folk rundt synes det er lenge siden og har gått videre...

Når man ikke har mistet et barn, så vet man ikke hvordan det er. Det kan være scener fra fødselen, korridorene på sykehuset, noe legen sa, en lukt på barselavdelingen... eller at babyen tok sine siste åndedrag i armene dine. Følelsen da han ikke trakk pusten mer.

Det er tusen ting som pågår oppi hodet og i hjertet til tider.

La tårene renne for bayen din. La følelsene få lov til å komme. Finn noen du/ dere kan prate med. Helsesøster? Jordmor? Det er viktig å ta følelsene på alvor.
Klikk for å utvide …


Ååå, mange god klemmer til deg også! Det gjør vondt å høre historien din, og jeg kjenner på smerten du beskriver. Håper du får styrke til å kjempe deg gjennom sorgen!

Våre små engler fortjener hver en tåre ❤
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp