Jeg født for første gang i august 2016, etter mange år med barneønske (mislykket prøverør og plutselig en sjokkerende spontant graviditet).
I svangerskapet fikk jeg kostholdsregulert svangerskapsdiabetes, GBS i urin og bekkenløsning.
Det endte med igangsatt fødsel, jeg fødte kun med lystgass og hadde rier vært 30-60 sek siste to timer. Trodde ikke jeg kom til å komme levende fra det
Hjertelyden forsvant mange ganger og det endte med vakum. Babyen trengte pustehjelp og han ble hastet på hjelpebord og navlestrengen ble klippet i en fart. Fikk holde han etter 10 minutter. Ammingen var også stressende i starten og fikk det ikke til før vi kom hjem og jeg fikk ta alt i mitt tempo. Jeg sprakk en del (grad 2+). Hadde en del ubehag i underliv med såre sting og lekkasje først 2-3 mnd.
Nå kjenner jeg at jeg skjems for at jeg gruer meg til tanken på å prøve igjen! Jeg kjenner skrekken fortsatt sitter i meg. Fikk ikke en god fødselsopplevelse og strevde de første månedene med å finne "den ordentlige" mammafølelsen, noe som skuffet meg veldig siden vi hadde ønsket dette barnet så lenge. Vi har snakket om å begynne prøving igjen når gutten fyller to år (sommerferien neste år), men kjenner jeg får skikkelig sug i magen og blir redd ved tanken. Kanskje også redd det ikke skal gå også, og tanken på å få tilbake alle de vonde følelsene jeg hadde da det ikke gikk første gang.
Langt innlegg, men hva kan man gjøre for å ikke være redd for planlegging av nytt svangerskap?
I svangerskapet fikk jeg kostholdsregulert svangerskapsdiabetes, GBS i urin og bekkenløsning.
Det endte med igangsatt fødsel, jeg fødte kun med lystgass og hadde rier vært 30-60 sek siste to timer. Trodde ikke jeg kom til å komme levende fra det
Hjertelyden forsvant mange ganger og det endte med vakum. Babyen trengte pustehjelp og han ble hastet på hjelpebord og navlestrengen ble klippet i en fart. Fikk holde han etter 10 minutter. Ammingen var også stressende i starten og fikk det ikke til før vi kom hjem og jeg fikk ta alt i mitt tempo. Jeg sprakk en del (grad 2+). Hadde en del ubehag i underliv med såre sting og lekkasje først 2-3 mnd. Nå kjenner jeg at jeg skjems for at jeg gruer meg til tanken på å prøve igjen!
Jeg kjenner skrekken fortsatt sitter i meg. Fikk ikke en god fødselsopplevelse og strevde de første månedene med å finne "den ordentlige" mammafølelsen, noe som skuffet meg veldig siden vi hadde ønsket dette barnet så lenge. Vi har snakket om å begynne prøving igjen når gutten fyller to år (sommerferien neste år), men kjenner jeg får skikkelig sug i magen og blir redd ved tanken. Kanskje også redd det ikke skal gå også, og tanken på å få tilbake alle de vonde følelsene jeg hadde da det ikke gikk første gang. Langt innlegg, men hva kan man gjøre for å ikke være redd for planlegging av nytt svangerskap?
