Redd...

[Enilleh]

Redd for at jeg ikke klarer å leve opp til forventningene folk har til meg. Redd jeg ikke har nok kjærlighet å tilby datteren min. Livredd fødsel. Engstelig for at samboer og jeg ikke klarer dette sammen, og for meg er han min sjelevenn. Redd min egen barndom skal ta helt overhånd, min mor har vel aldri fortalt meg hun er glad i meg, så jeg er veldig innstilt på å hele tiden la babyen min få vite hvor mye hun betyr for oss.

Jeg er redd for så mye, og ser for meg det kan lønne seg å skrive det ned . Min jordmor sykemelder seg hele tiden, så jeg må til legen for kontroller, og han er ikke noe man snakker om slike ting med akkurat

 

[Livlig :-)]

Veldig synd at du føler det sånn... Du skal se at dette kommer til å gå over all forventning!
"Kravet" du føler du må leve opp til pga andre, kan du hive laaaaaaangt til sjøs. Du er god nok akkurat slik som du er! Ingen er like og det er det en god grunn til, det å tilpasse seg "normalen" er umulig og unødvendig. Om andre ikke er "fornøyd" med jobben du gjør, er det deres problem og ikke ditt.
Gjør ditt beste og ta til deg tips du kjenner funker og dropp resten Ingen er perfekte og alle gjør feil av og til, det er det som viser at man er menneske.
Godklem til deg

 

[AuroraBorealis]

Redd for at jeg ikke klarer å leve opp til forventningene folk har til meg. Redd jeg ikke har nok kjærlighet å tilby datteren min. Livredd fødsel. Engstelig for at samboer og jeg ikke klarer dette sammen, og for meg er han min sjelevenn. Redd min egen barndom skal ta helt overhånd, min mor har vel aldri fortalt meg hun er glad i meg, så jeg er veldig innstilt på å hele tiden la babyen min få vite hvor mye hun betyr for oss.

Jeg er redd for så mye, og ser for meg det kan lønne seg å skrive det ned . Min jordmor sykemelder seg hele tiden, så jeg må til legen for kontroller, og han er ikke noe man snakker om slike ting med akkurat

Jeg er redd for å bli min mor. Jeg er redd for at det plutselig skulle skje noe med meg og mannen min. Jeg er redd for å bli sint. Redd for å ikke gjøre det beste for babyen. Var redd for å føde.

Men en ting ee sikkert. Det vi opplever i barndommen, livet vi har hatt forbereder oss på livet framover. Jeg har heller rett innstilling. Jeg skal ikke bli min mor! Og jeg og mannen skal være sammen og løse opp i ting hvis det oppstår noe. Og jenta skal vokse opp med mor og far. Jeg skal beherske meg og mannen min skal hjelpe meg. Og jeg kan ilke gjøre bedre enn mitt beste.

Og å føde, det blir jeg å gjøre igjen. Totalt vært det!

In stillingen på at hun ikke skal få min/mannen min sin barndom gjør oss sterkere. Og uansett det har gjort oss sterke og til de personene vi er i dag.

Mamma sa til meg flere gang under oppveksten at jeg aldri kom til å få meg en mann,slik som jeg var. Jeg har vært sammen med mannen min i 7 år. Hun har aldri oppnådd et slikt tall...

Stol på deg selv. Vær sterk. Du gjør det beste for barnet ditt og du gjør det på ditt vis. Og din historie er erfaringer som gjør deg sterkere!!

 

[Lehne]

Dette kommer du til å takle helt fint!

Dere finner deres egen måte å takle dette på, og om ikke følelsene er der umiddelbart for barnet, så viser du jo en veldig vilje til å elske barnet ved å skrive nettopp dette du gjør her.

Ei venninne av meg var veldig nervøs for det samme og valgte å skrive et brev til sitt barn før det var født. Hun trenger nok aldri å gi det fra seg, men vissheten om at alle de vanskelige følelsene var nedskrevet og trygt oppbevart gjorde at hun kunne legge redselen bort..

Kanskje det kan virke positivt for deg også? Ta vare på det, eller gi det til noen du stoler på for oppbevaring?

 

[:)Solsikke:)]

Jeg har hatt samme tankene selv, og sa jeg ville grave meg ned i et stort hull og gjemme meg dagen før ks. Grein og bar meg og da jeg aldri ville bli en god mamma. Men alt har gått bra, lillegutt er snart en uke gammel og jeg merker jeg er glad i ham, gjør alt for han skal ha det bra.

Tror det er for deg som meg en måte å forberede meg på å bli mamma og morsfølesen som kommer snikende...

 

[tahiti]

Veldig synd at du føler det sånn... Du skal se at dette kommer til å gå over all forventning!
"Kravet" du føler du må leve opp til pga andre, kan du hive laaaaaaangt til sjøs. Du er god nok akkurat slik som du er! Ingen er like og det er det en god grunn til, det å tilpasse seg "normalen" er umulig og unødvendig. Om andre ikke er "fornøyd" med jobben du gjør, er det deres problem og ikke ditt.
Gjør ditt beste og ta til deg tips du kjenner funker og dropp resten Ingen er perfekte og alle gjør feil av og til, det er det som viser at man er menneske.
Godklem til deg

Må bare signere denne! Er så enig! Klem <3

 

[Piksi]

Dette kommer du til å klare fint

 

[Enilleh]

Takk for alle fine svar og gode ord<3 Fint å vite man ikke er alene også. Panikken kommer og tar meg iblant. Det er jo et nytt liv, en ny rolle, så det er vel ikke så rart en overtenker, analyserer, filosoferer litt nå på slutten. TAKK igjen

 

[Snile]

Jeg tror dette er helt normalt å føle! Alle mødre blir nok overveldet av tanken på å ha ansvar for at et lite menneske skal ha det bra. Mitt tips er: fokuser på babyen, hvor fin den er og hva den trenger. Om du fokuserer på deg sjøl og hvordan du utfører morsrollen kan det fort bli stress.
Signerer også de over som sier at du ikke må tenke på forventninger fra andre! Stol på deg sjøl som mamma - du blir veldig raskt ekspert på din egen baby, og sjøl om andre har barn og mener mye om å ha barn; så har de aldri hatt DIN baby.

 

[~Bolleiovnen~]

Har ikke lest de andre kommentarene, men føler for å legge spor her uansett

Jeg har en vanskelig fortid. Den preger nåtid og fremtiden min veldig. Mye oppfølging, og også redd for disse kravene til de rundt. Det å ikke ha energi. Kjærlighet. Ork. Glede osv. Heldigvis vet jeg barnefar kommer til å ta dette på strak hånd. Pga meg og mitt, får jeg/vi god oppfølging hele veien.

Prøver å se så positivt jeg kan på det. Lille prinsessa vår kommer til verden når som helst. Det er jo forventa at baby er Lykke og glede for alle. Men, noen opplever det annerledes av mange grunner. Jeg aner ikke hvordan jeg reagerer før hu er her. Prøver også å minne meg selv på at det er jeg som er mammaen til denne babyen! Jeg (og barnefar), som skal oppdra henne. Og sammen skal vi klare det! Sålenge vi lever opp til krava med kjærlighet, rammer og rutiner (når den tiden kommer), og hu har det hu trenger, så er vi jo bra nok? Folk utenfra dømmer for fort. Det er dere som foreldre som ser barnets behov.

Jeg er sikker på at dere også klarer dette sammen! at dere har mer enn nok å gi til den lille. H*n kommer til å få det kjempe bra. En baby, eller ett barn trenger ikke ha det "perfekt", så lenge de har det de trenger, og har noen som er glad i de, og viser at de bryr seg

Lær av barndommen isteden for å bli redd. Uansett om det er lett å si. For min del er det nesten umulig, men gjør så godt jeg kan.

Og ja, det å tenke sånn (være redd for å ikke ha det de trenger av kjærlighet osv) er helt normalt. Det trur jeg og de med god bakgrunn også gjør Lykke til og stå på!