Redd og ensom

Skrulla85

Skrulla85

Blir kjent med forumet
Det er på kvelden ensomhetsfølelsen kommer krypende. Jeg føler meg utakknemlig. Jeg har jo venner som bryr seg om meg, familie som er glad i meg, og far til barnet (min eks) og jeg er jo venner. Han sier til-og-med han gleder seg til å bli pappa. Alikevel sitter jeg her med tårer i øynene. Alene, redd og skamfull.

Jeg har alltid drømt om å bli mor, og om litt over 2 måneder blir den drømmen virkelighet. Jeg skal bli mamma til en liten gutt. Jeg gleder meg, men jeg er mest redd. Når jeg ser andre vordende foreldre, hvor lykkelige de virker, så skammer jeg meg. Jeg skammer meg fordi jeg ikke smiler mer, fordi jeg ikke er overlykkelig og danser rundt på skyer. Istedet sitter jeg her alene, med tårer i øynene, usikker på hva fremtiden vil bringe. Usikker på om jeg er bra nok og om sønnen min vil få det livet han fortjener.

Samme hvor mange mennesker jeg har rundt meg, samme hvor mange støttende ord jeg får fra venner og familie, så blir ikke ensomhetsfølelsen borte. Jeg føler meg alene om svangerskapet, alene om planlegging og forberedelser, og alene om å være redd. Det skal jo ikke være sånn? Et lite menneske vokser inni meg. Han sparker og spreller rundt der inne, og om mindre enn 2 måneder får vi endelig hilse på hverandre. Det er et mirakel, det er det største og det vakreste jeg kan tenke meg... men jeg er så redd.

Når kvelden kommer, da kommer ensomhetsfølelsen, redselen, kvalmen, og følelsen av å ikke strekke til. Det er når jeg legger meg alene at jeg blir minnet på at, selv om far kommer til å stille opp det han kan, så blir det meg og guttungen. 24 timer i døgnet, bare meg og ham. Jeg kommer til å gjøre absolutt alt i min makt for at sønnen min skal få et godt liv, men tenk om det ikke er nok?

Jeg skal bli mor, og jeg er livredd.
 
Jeg kjenner på noen av de samme tingene. Spesielt det å være livredd.
Jeg sender deg mange tanker, klemmer og kjærlighet <3 Jeg har trua på at du får til det her :-*
 
Ah.. En kjempe klem til deg. Det er tungt å tenke alt dette, og jeg skjønner deg. Håper du klare å se det lyse i det etterhvert og det kommer til å gå seg til.. Mega klem igjen til deg!
 
Jeg syns du er j***** tøff jeg! Som faktisk tør å sette ord på frykten din og ikke minst- dele den med oss!
Fordi du gjorde det beviser du at du er en fighter! Så sønnen din kommer til å være heldig han, som får akkurat DEG som mamma.
Det er sånne som deg som faktisk lærer noe av livet, og dermed kan gi barnet ditt masse lærdom og kjærlighet. Å være en forelder betyr at man har tatt på seg en oppgave om å lære ett annet menneske å vokse opp til å bli en selvstendig person i dagens samfunn. Da kan man ikke stikke hodet i sanda og late som om alt er så veldig fint og flott hele tiden, for det er ikke alltid sånn.
Jeg skjønner at det er kjipt å ha det sånn som du beskriver, men tenk, om to mnd kommer du aldri til å føle deg ensom igjen❤️
Fortsett å kjemp, det kommer til å bli helt fantastisk :-)
 
Har du snakket med jordmor om tanker og følelsene dine?
Du er nemlig ikke alene om dem, vet mange som har hatt lignende tanker og fått godt hjelp hos jordmor ❤
 
Jeg og samboer har i 2 år planlagt denne graviditeten, i 2 år har jeg gledet meg, men nå når jeg endelig er gravid så er jeg mer redd og lei meg til tross for hvor ønsket denne babyen er.

Det jeg ville fram med er; Du kan ikke noe for at du føler det slikt, og det gjør ikke deg til en dårligere mor! Alle gravide har en del hormoner i kroppen og noen får kjenne på det mer enn andre, i tilegg er dette første gang for deg (?) og det er helt naturlig og syns det er skremmende. Dette er en livsvarig endring og selv om det ikke er noen tvil på at du elsker lillegutt med hele ditt hjerte så betyr det ikke at å få en baby ikke er skremmende. Og dette kan virke mye mer skremmende siden du blir alenemor. Jeg syns du er kanon tøff!

Du er redd for at du ikke skal strekke til og at sønnen din ikke skal få det livet han fortjener, men jeg låver deg; du kommer til å rocke morsrollen! Du er supermamma å det er ikken en ting du ikke kan få til!

Å få en baby er ikke rosenrødt som alle skal ha det til på sosialemedier, noen ganger er du trøtt og sliten og sitter der å gråter sammen med babyen OG du er ikke en dårlig mor for det! Og husk; det finnes ingen fasitt på hvordan å oppdra en baby!

Du er kanontøff og jeg syns det er tøfft gjort av deg å sette ord på hva du føler! Det du føler er normalt alikevell er det et "tabu" å snakke om for folk er redd for å bli dømt osv. Hos meg får du kun gode ord og medfølelse <3
Men kanskje du skulle snakkt med noen? Lege eller jordmor? Det kan jo være at du har svangerskapsdepresjon og vis ikke så er det alltid godt å ha noen å lufte hode til. :-)
 
Hei på deg :-) Alle er forskjellig, noen opplever pur lykke gjennom sin graviditet og utstråler å skriver gjerne overalt om det i sosiale medier mens andre opplever det motsatte men setter på en fasade for å ikke bli sett ned på av andre, der i blandt meg- mitt første svangerskap er slik du beskriver men jeg hadde en mann som var veldig kjærlig og støttende. Men jeg satt alltid med en slik dårlig følelse- spesielt det å ikke strekke til å føle meg utrolig ensom, å jeg skjemtes-turte ikke å snakke med noen om det, i redsel for å ikke bli oppfattet som en god mor og at jeg ikke var takknemlig over dette "fantastiske" som sku skje. For det var fantastisk, OVERALT sto det beskrevet hvor fantastisk en graviditet var, et mirakel, lykke, morskjærlighet, bla bla bla. Men det var ingen, INGEN som sa til meg at det var normalt å oppleve det motsatte. Det vil jeg gjerne si til deg, at det er helt okei! Anbefaler deg sterkt å snakke med noen, jeg for min del gjorde ikke det å havnet i en dyp depresjon etter fødsel og først da fikk jeg hjelp, en utrolig god og viktig hjelp. Ønsker deg masse lykke til å vit at du er ikke alene- snakk med noen du er trygg på, for min del ble det helsesøster som var profesjonell og ga meg den hjelpen jeg trengte.
 
Skrulla85 skrev:
Det er på kvelden ensomhetsfølelsen kommer krypende. Jeg føler meg utakknemlig. Jeg har jo venner som bryr seg om meg, familie som er glad i meg, og far til barnet (min eks) og jeg er jo venner. Han sier til-og-med han gleder seg til å bli pappa. Alikevel sitter jeg her med tårer i øynene. Alene, redd og skamfull.

Jeg har alltid drømt om å bli mor, og om litt over 2 måneder blir den drømmen virkelighet. Jeg skal bli mamma til en liten gutt. Jeg gleder meg, men jeg er mest redd. Når jeg ser andre vordende foreldre, hvor lykkelige de virker, så skammer jeg meg. Jeg skammer meg fordi jeg ikke smiler mer, fordi jeg ikke er overlykkelig og danser rundt på skyer. Istedet sitter jeg her alene, med tårer i øynene, usikker på hva fremtiden vil bringe. Usikker på om jeg er bra nok og om sønnen min vil få det livet han fortjener.

Samme hvor mange mennesker jeg har rundt meg, samme hvor mange støttende ord jeg får fra venner og familie, så blir ikke ensomhetsfølelsen borte. Jeg føler meg alene om svangerskapet, alene om planlegging og forberedelser, og alene om å være redd. Det skal jo ikke være sånn? Et lite menneske vokser inni meg. Han sparker og spreller rundt der inne, og om mindre enn 2 måneder får vi endelig hilse på hverandre. Det er et mirakel, det er det største og det vakreste jeg kan tenke meg... men jeg er så redd.

Når kvelden kommer, da kommer ensomhetsfølelsen, redselen, kvalmen, og følelsen av å ikke strekke til. Det er når jeg legger meg alene at jeg blir minnet på at, selv om far kommer til å stille opp det han kan, så blir det meg og guttungen. 24 timer i døgnet, bare meg og ham. Jeg kommer til å gjøre absolutt alt i min makt for at sønnen min skal få et godt liv, men tenk om det ikke er nok?

Jeg skal bli mor, og jeg er livredd.
Klikk for å utvide …

Vet du hva, jeg tror du kommer til å innse når du sitter der med gutten din i armene dine at han er absolutt alt du trenger og motsatt. Du er mer en godt nok for ham. At du i det heletatt tenker tanker som du gjør, viser at du er mor allerede og kommer til å være den viktigste personen i hans liv for alltid. Du har all rett til å tenke disse tankene og føle på følelsen at kanskje ikke alt ble slik man leser om i bøker etc, men det blir samtidig mer og mer vanlig, og mye bedre enn å være to i et destruktivt forhold.

Du kommer sikkert til å ha stunder hvor du skulle ønske at dere var to, men hvem vet om fremtiden kommer til å introdusere en fantastisk kar til? :) Mulighetene er mange, men gled deg nå over at du snart skal få bli mamma til en superheldig gutt som ikke kommer til å savne noe som helst når han blir født. Han har jo den viktigste personen i livet sitt.
 
Tusen takk for støttende ord :) Jeg har snakket litt med jordmor om det, men jeg syntes det er vanskelig å snakke om. Jeg var veldig usikker på om jeg turte å poste her også, men jeg tror jeg trengte å få det ut. I hverdagen er det enklere å bare klistre på et smil og fortelle alle hvor fantastisk alt er, men jeg vet jo at det ikke er en langvarig løsning. Jeg skal til jordmor igjen om et par uker, så jeg får vel manne meg opp og fortelle henne hvordan jeg har det.
 
Skrulla85 skrev:
Tusen takk for støttende ord :) Jeg har snakket litt med jordmor om det, men jeg syntes det er vanskelig å snakke om. Jeg var veldig usikker på om jeg turte å poste her også, men jeg tror jeg trengte å få det ut. I hverdagen er det enklere å bare klistre på et smil og fortelle alle hvor fantastisk alt er, men jeg vet jo at det ikke er en langvarig løsning. Jeg skal til jordmor igjen om et par uker, så jeg får vel manne meg opp og fortelle henne hvordan jeg har det.
Klikk for å utvide …
Så bra at du har tenkt å snakke med noen om det! :-)
Forstår deg veldig godt at det ikke er et lett tema å snakke om, men du har så utrolig godt av det og du fortjener å få lette litt på trykket å lesse ut din frustrasjon og redsel!
Håper du kjenner skuldrene senker seg etter du har fått snakket om det! :-) <3
 
Jeg tror også at du kommer til å tenke annerledes når babyen endelig er her:) Det er selfølgelig masse tanker nå føre, de hadde du nok hatt om du og pappaen hadde vært sammen også.
Syns du er veldig tøff som står "alene" i det, men husk hvis det blir tungt/slitsomt og mye tanker, så prøv å være åpen om det og be om hjelp:) Bruk familien, pappaen, helsestasjon, og oss her på babyverden :) Det hjelper jo veldig å få snakket ut:)
 
Skrulla85 skrev:
Tusen takk for støttende ord :) Jeg har snakket litt med jordmor om det, men jeg syntes det er vanskelig å snakke om. Jeg var veldig usikker på om jeg turte å poste her også, men jeg tror jeg trengte å få det ut. I hverdagen er det enklere å bare klistre på et smil og fortelle alle hvor fantastisk alt er, men jeg vet jo at det ikke er en langvarig løsning. Jeg skal til jordmor igjen om et par uker, så jeg får vel manne meg opp og fortelle henne hvordan jeg har det.
Klikk for å utvide …
Så bra.. Du aner ikke hvor godt det er å snakke med en annen person, som ikke er familie, venn eller bekjent. Da kan du snakke helt fritt.. Det har jeg gjort. Og det er så godt
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp