Dette er egentlig litt vanskelig å lufte men prøver likevel. Jeg har 3 store barn på 22,5 år / 21 år /17 år. Barnet i midten er jente mens første og siste er gutter. Når jeg fikk førstemann kosa jeg meg veldig og fikk mammafølelsen helt fra start(var 18 når jeg ble gravid og 19 når han ble født). Alt var bare fint og jeg var så stolt.
Så ble jeg uplanlagt gravid når første var 9 mnd. Jeg prøvde å skjule graviditeten og jeg fikk nesten ikke mage med henne så ingen så det før jeg fortalte det etter 6 mnd. Hun ble født 9 uker for tidlig så hun ble født like etter at jeg fortalte det til familien. Det ble et par måneder på nyfødtintensiv og alt ble bare feil. Klarte ikke å glede meg over graviditeten, fikk ikke en god start pga for tidlig født osv. Det føltes feil å måtte "svikte" sønnen min ved å være så mye borte på sykehuset. Føltes nesten ut som at jeg måtte være der for å passe en annens barn. Gjorde min plikt og var der døgnet rundt for stell, pumping osv men fikk aldri den "holde og kosemose sussenusse lykkefølelsen" følelsen. Så kom ho hjem og det ble liksom ikke bedre. Hun fikk alt hun trengte av omsorg i hverdagen men det føltes liksom ikke bra for meg. Jeg klarte bare ikke å få like sterke bånd til henne som til sønnen min. Må bare presisere at det aldri har vært noe forskjellsbehandling eller noe galt. Det var bare at jeg følte at jeg ikke klarte å få riktig følelse for det barnet. Så skulle jeg bli gravid igjen etter 3,5 år. Jeg var livredd for å få jente for jeg klarte å innbille hodet mitt at jeg ikke klarer å bli glad i jentebarn. Bestilte privat ul og fikk vite at det var gutt. Fra det sekundet kjente jeg at mammakjærligheten eksploderte og jeg fikk følelsen av at dette barnet skulle jeg beskytte og elske. Så jeg har egentlig fått for meg at jeg bare ikke må finne på å få jentebarn for jeg er livredd for å ikke klare å elske henne.
Men....lillesøstra mi har 2 jenter som nå er 7 og 10 år gamle, og dem har jeg elska som mine egne helt fra de lå i magen. Jeg har hatt dem mye og elsker å kosemose dem. De er skikkelige koseunger og jeg har jo ingen problemer med å elske dem.
Så nå har jeg begynt å ønske meg ei lita jente for jeg ønsker så gjerne å oppleve det å ha jentebaby som noe fint. Er bare så redd det skal bli som med mitt andre barn. Redd for at dette er kjønnsrelatert? Er jeg egentlig best på å være guttemamma? Men om jeg ikke klarer å knytte meg til jentebarn så skulle jeg jo ikke klart det med jentene til søstra mi heller. Jeg blir helt sprø av å tenke på dette.
Noen andre som har hatt tilknytningsproblemer slik? Vet liksom ikke hva som er problemet heller for barn er barn uansett kjønn, så det skulle jo ikke ha noe å si om det er gutt eller jente.
Så ble jeg uplanlagt gravid når første var 9 mnd. Jeg prøvde å skjule graviditeten og jeg fikk nesten ikke mage med henne så ingen så det før jeg fortalte det etter 6 mnd. Hun ble født 9 uker for tidlig så hun ble født like etter at jeg fortalte det til familien. Det ble et par måneder på nyfødtintensiv og alt ble bare feil. Klarte ikke å glede meg over graviditeten, fikk ikke en god start pga for tidlig født osv. Det føltes feil å måtte "svikte" sønnen min ved å være så mye borte på sykehuset. Føltes nesten ut som at jeg måtte være der for å passe en annens barn. Gjorde min plikt og var der døgnet rundt for stell, pumping osv men fikk aldri den "holde og kosemose sussenusse lykkefølelsen" følelsen. Så kom ho hjem og det ble liksom ikke bedre. Hun fikk alt hun trengte av omsorg i hverdagen men det føltes liksom ikke bra for meg. Jeg klarte bare ikke å få like sterke bånd til henne som til sønnen min. Må bare presisere at det aldri har vært noe forskjellsbehandling eller noe galt. Det var bare at jeg følte at jeg ikke klarte å få riktig følelse for det barnet. Så skulle jeg bli gravid igjen etter 3,5 år. Jeg var livredd for å få jente for jeg klarte å innbille hodet mitt at jeg ikke klarer å bli glad i jentebarn. Bestilte privat ul og fikk vite at det var gutt. Fra det sekundet kjente jeg at mammakjærligheten eksploderte og jeg fikk følelsen av at dette barnet skulle jeg beskytte og elske. Så jeg har egentlig fått for meg at jeg bare ikke må finne på å få jentebarn for jeg er livredd for å ikke klare å elske henne.
Men....lillesøstra mi har 2 jenter som nå er 7 og 10 år gamle, og dem har jeg elska som mine egne helt fra de lå i magen. Jeg har hatt dem mye og elsker å kosemose dem. De er skikkelige koseunger og jeg har jo ingen problemer med å elske dem.
Så nå har jeg begynt å ønske meg ei lita jente for jeg ønsker så gjerne å oppleve det å ha jentebaby som noe fint. Er bare så redd det skal bli som med mitt andre barn. Redd for at dette er kjønnsrelatert? Er jeg egentlig best på å være guttemamma? Men om jeg ikke klarer å knytte meg til jentebarn så skulle jeg jo ikke klart det med jentene til søstra mi heller. Jeg blir helt sprø av å tenke på dette.
Noen andre som har hatt tilknytningsproblemer slik? Vet liksom ikke hva som er problemet heller for barn er barn uansett kjønn, så det skulle jo ikke ha noe å si om det er gutt eller jente.
ogsæ tenker jeg, som ble nevnt over. At hvis dette er noe du har levd med hele jentas liv, så ville jeg søkt hjelp og råd fra noen med kompetanse på område. Kanskje du ikke har gjort forskjell, men kanskje datteren din likevel har merket en følelsesmessig forskjell?
