Redd for fremtida

Frk. H

Frk. H

Kan det ikke skje already?
Sensommerbarna 2016
Hei! :)

Jeg er 11 uker på vei. Og nå melder bekymringene seg. Jeg går og bekymrer meg så mye for at jeg og forloveden skal gå fra hverandre eller at noe skal gå galt mellom oss når vi har fått babyn.

Saken er den at vi har kun vært sammen i en relativt kort stund. Vi har det kjempe fint sammen og alt er topp, men jeg er bare redd en baby kanskje gjør ting mellom oss.. Verre?

Jeg veit ikke om det er helt pssende å snakke om sånt her, men jeg må bare spørre om noen andre har opplevd sånne skrekktanker og har noen råd? Jeg håper dere misforstår meg rett. For vi begge gleder oss til å få babyn. Det som skremmer meg er det som kommer litt etterpå, mellom meg og han. Forstår dere? Haha huff...
 
Jeg vet ikke om jeg svarer på det du spør om, men jeg tror bekymringer er noe de fleste kjenner på.... Jeg er redd for alt mulig, tenker på forholdet, økonomi, oppdragelse.. Alt som kan gå galt!!!
Vi gleder oss mye, (men det stopper ikke bekymringene...)
 
Vi var veldig forelska når vi fikk nr 1, men alt forandret seg... Vi har vært gjennom mange opp og nedturer og vært på nippet til å skille lag, men likevel er det noe som holder oss sammen, etter snart 9 år og med nr 3 på vei :) At ting forandrer seg trenger ikkje å bety katastrofe- men at man vokser og lærer sammen :)
 
Frk. H skrev:
Hei! :)

Jeg er 11 uker på vei. Og nå melder bekymringene seg. Jeg går og bekymrer meg så mye for at jeg og forloveden skal gå fra hverandre eller at noe skal gå galt mellom oss når vi har fått babyn.

Saken er den at vi har kun vært sammen i en relativt kort stund. Vi har det kjempe fint sammen og alt er topp, men jeg er bare redd en baby kanskje gjør ting mellom oss.. Verre?

Jeg veit ikke om det er helt pssende å snakke om sånt her, men jeg må bare spørre om noen andre har opplevd sånne skrekktanker og har noen råd? Jeg håper dere misforstår meg rett. For vi begge gleder oss til å få babyn. Det som skremmer meg er det som kommer litt etterpå, mellom meg og han. Forstår dere? Haha huff...
Klikk for å utvide …
Jeg tror ikke det er så uvanlig å kjenne på de vanskelige tankene spesielt når man venter første-mann. Jeg husker jeg hadde panikkfølelse selv, sånn ingen vei tilbake-følselse, da jeg gikk gravid med eldste. Du vet at ingenting blir som før. Og ønsker man egentlig det, for man har det jo bra nå!
For oss løste det seg i hvert fall fint. Selv om det kan være slitsomt å ha baby innimellom, så har det vært en fantastisk styrke i både mitt liv, i mannens liv og i vårt forhold.
Lykke til!
 
Om det er noen trøst er vi ferske vi også. Knapt ett år sammen. Men av en eller annen grunn tar vi det med strålende ro. Jeg kjenner litt på den at nå er jeg stuck - men det er litt trygt og godt samtidig. Det blir nok en test for forholdet, men det blir jo ikke lettere om man tenker negativt på det. Det er nå man skal testes for empati og tålmodighet :-)
 
Her også er forholde ganske ferskt. 1år nå og venter første allerede. Her har vi prøvd da og jeg føler meg så utrolig sikker på mannen at det ikke er noe nervøsitet, men alt annet gjør meg nervøs. Penger, hus, dyra og om jeg klarer det.. Tror alle tenker litt sånn i starten så regner med at det går over. :)
 
Sniker litt fra juli. Snakk om det, senk forventningene til hva dere ønsker etter fødsel.
Kommunen/ familievernkontoret arrangerer gjerne samlivskurs for førstegangsforeldre, spør jordmoren din om det er noe sånt der du bor. Vi var påmeldt men himla lang ventetid.
 
Den uka vår baby skal fødes har vi vært sammen i 9 år, men likevel er bekymringene tilstede om hvordan vi skal oppføre oss. Kanskje nettopp fordi vi har kjent hverandre så lenge, og har vært gjennom mange epoker - gleder og sorger. Kanskje det faktisk er like lett å ha kjent hverandre lite. Tror det er viktig at dere har en god prat om dette uansett - slik at dere kommer fram til hva slags forventninger den andre har - før babyen kommer! :) Lykke til! :)
 
Jeg er også bekymret. Har ikke vært det før. Og vi har vært superforelsket i tre år. Men nå som hormonene rocker i hjernen min så klarer jeg ikke være slik. Han er fantastisk, men jeg er nok bare dum nå. :(

Gleder meg til hormonene er ute av kroppen igjen i allefall. :-)
 
Vi har vært sammen i 7 år og vi er veldig bekymret begge to for fremtiden. Ikke fordi vi ikke er glad i hverandre eller noe, men forsi vi vet hva vi går til, og hvordan det har vært med både nr 1 og sønnen hans. Det hsr vært en prøvelse.
Jeg tror at dere har en fordel med å vært så lite sammen før barnet kommer, og det er at dere lærer å kjenne hverandre sammens med barnet. Og ikke at dere kjenner hverandre i lang tid før, og da ser forandringer for det kN være vanskelig. Man vil forandre seg litt/mye når man får barn. Noen takler det, andre ikke. Snakke sammen er viktig! Jeg tror det vil gå bra!:D
 
Mange gode svar over her!
Tenker at kommunikasjon er nøkkelordet. Og tid til hverandre.
Skulle dere ha behov for det så er det ingen skam å be om hjelp. Om det er barnevakt slik at dere kommer dere ut en tur bare dere to, eller om det er noen å prate med (ei venninne, familievernkontor, lege osv)

Det er mange hormoner og store forandringer som skjer i kroppen. Og jeg tror ikke på de som sier at de ikke bekymrer seg for noe når man går gravid.

Masse lykke til! Håper du får til å kose deg skikkelig med den voksende magen og blir litt roligere ang bekymringer.
 
Jeg tror at idet en forplikter seg fullt og helt til ett annet menneske, som en da gjør med ett barn, så blir bekymringer med ett veldig mer aktuelt. Misforstå meg rett, men gifter en seg, så kan en skille seg uten at noen andre enn dere som var gift rammes av det sånn sett. Med ett barn så vil barnet også rammes. Altså så forplikter det å få ett barn seg på en helt annen måte enn noe som helst annet i livet. En blir da med ett mer sårbar, og redd for hva som ligger i vente. Hormonene som raser ellers i kroppen er jo ikke med på å gjøre de bekymringene mindre...
Som alle andre skriver, snakk om det. Kommunikasjon er alfa og omega. Og begynn gjerne å snakke om disse alvorlige og viktige tingene med en gang.
Når ett barn kommer kan jeg love deg at livet blir annerledes på alle måter. Flere bekymringer, men en berikelse som er så stor at ingenting overgår det. Det som du bør tenke på å være bevisst på, noe som også gjelder mannen, er at det å få ett barn er en "unntakstilstand". Ammer du så er barnet fullstendig avhengig av deg hele tiden. Med lite søvn vil overskuddet være mindre, og lunta være kortere. Frustrasjon, søvnmangel, bekymringer og mangel på nærhet gjør sitt. Forholdet deres vil endre seg - både til det bedre, men også kan en oppleve at en er mer sårbar. Dere har ikke bare dere selv å tenke på. Kanskje har du ikke så mye overskudd til mannen. Det kan være greit å tenke på at ting endrer seg, og at at dere sammen snakker om det å under graviditeten. For det viktigste i småbarnstilværelsen er at en er overbærende med hverandre. Gi rom, gi tid, overse ting som du ellers ikke hadde villet oversett... og husk på det når det står på. Det er en periode for alt, og det blir en periode hvor dere kan kose dere som kjærester å, men det kan bli lengre tid mellom hver gang sammenlignet med nå når en ikke har barn. Så snakk, planlegg tid til hverandre og det å være kjærester.. gjør ting som dere begge setter pris på, så kommer dere hverandre mye nærmere i denne perioden, og bekymringene blir kanskje med det mindre...?!? :)
 
Vi hadde vært sammen i 7 mnd da jeg ble gravid med datteren vår ❤️
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp