Redd for barseldepresjon/tårer :S

FirstTime

Elsker forumet
Hei jenter!
Har lyst starte en tråd på dette jeg. Tenker veldig mye på dette da jeg beklagelig vis har sliti endel med depresjon og angst gjennom en tre års periode. Ting har bedret seg nå men har det jo i "årene"...
Jeg er så redd for å være av den gruppen som ikke kommer meg ut av en barseldepresjon, eller barseltårer som de sier. Barseltårer er jo noe åtti prosent av oss vil få, og noen, kommer seg ikke ut av dem.... de sier barseltårser kan vare fra timer, dager til ca maks to uker...hvis man går over må man søke hjelp står det så fint....

ett lite utklipp her og :

" Fødsel er en normal prosess og de fleste kvinner er ganske friske i barselsengen. Du har imidlertid lov til å føle deg sliten, spesielt den tredje, fjerde dagen når melken kommer i brystene. Da har man lett for å føle seg deprimert og oppgitt. Fortvil ikke dette er en normal prosess og humøret kommer tilbake. De fleste som har født svetter ganske kolossalt alt skyldes at hormonmengden faller drastisk i og med at morkaken blir født. Du hadde 1000 ganger så mye kvinnelig adrenalin, testosteron og østrogen hormon i kroppen før fødselen enn etter. Det er altså en slags brå og kort overgangsalder du opplever med depresjon og svette."

Jeg blir helt skjelven tenke på dette. Greit nok takle sine egne problemer men nå skal det jo komme etter barn!!! Jeg nekter å være depressiv da!NEEEEEEEEEEKTER!
Dere som har opplevd dette store "fallet i hormonnivå"..er det så brutalt jævlig? blir man kjempetom??

Hva tenker dere?
 
står jo masse her på bv og... http://www.babyverden.no/templates/Article____4172.asp

men lurer jo på hva deres tanker og erfaringer er. Greit nok att hvordan man har det i livet ellers kan spille en rolle inn i hvordan man reagerer i tiden etter men lurer jo så fælt hvordan det føles når alle hormoner forsvinner. Er den greia der jeg frykter..... som ett langt jævlig fall i ett mareritt...bare att dette ikke er mareritt???

[:(][:(]
 
Sett i ettertid, ser jeg at jeg nok var mer deprimert enn jeg lot omgivelsene (og ikke minst meg selv) få vite da jeg fikk sønnen min. Og det tok 1 år før jeg begynte å se lyst og normalt på ting.
Nå har jeg bestemt meg for å gråte tårene, og vise at jeg er deppa. Så kanskje det ikke varer så lenge?...
Jeg tror det er veldig bra at du er så åpen for at det kan skje på forhånd. Da er du bedre rustet dersom det skjer.
Det er ikke til å komem fra at det skjer mye når man får barn, ikke bare hormonelt. Og det påvirker psyken vår. Hadde det ikke gjort det hadde vi vært totalt følelsesløse.
Det går nok bra FirstTime, men se ikke bort fra at det kommer noen tårer. Og at du vil føle deg tom etter en stund. Jeg skjønte jo ikke hva jeg gjorde med dette barnet. Men så når følelsene begynte å komme, gikk alt bedre
I dag er jeg deppa fordi jeg ikke har sett sønnen min siden onsdag. Satt på badet og hylgrein da jeg stod opp. Har bare lyst til å holde han inntil meg. Så morsfølelsen kommer, for noen av oss tar det bare litt tid!
Kunne skrevet mye mer om dette, men skal la deg slippe lese det.
 
 
Jeg har også tenkt en del på dette, og jeg er redd for at jeg skal bli en av dem som liksom aldri kommer seg ovenpå igjen. Grunnen er at jeg har vært ganske nedstemt og trist gjennom hele svangerskapet. Greit at du tar opp dette temaet, så kanskje de som har opplevd det vil dele tankene med oss?
 
Takk for svar 2gang. Glad du skriver det du skriver. Er derfor jeg er redd for jeg hører det er vanlig å slite....men er jo ekstra utsatt da jeg har det i blodet. Slutta med medesiner og slikt da jeg ble gravid. Hadde generelt nedstemthet og litt sosial angst....grunnet enn viss dårlig livsstil jeg hadde i noen år....
Jeg vet jeg må oppsøke hjelp, eller har det allerede i bakhånd, hvis depresjon skulle bli for ille; for å å sperre seg inne med ett barn går bare ikke ann........

Men skal prøve gjøre som du sier,,,la alle følelser, uansett hva de er, strømme frem, fortelle de nærmeste og jobbe med de. Vil ikke gjemme de bort så de gjør skade for å si det sånn...

Men krysser jo fingre for att jeg kun får en kortvarig periode....[8|][8|]

ps!2gang:vet du om noe bra litteratur for dette problemet? en bok jeg kan låne?
 
ORIGINAL: FirstTime
ps!2gang:vet du om noe bra litteratur for dette problemet? en bok jeg kan låne?

Nei, har tenkt å se om jeg finner det samme selv.
Jeg tror det har ganske stor betydning hvordan du har hatt det under dette svangerskapet. Forrige gang jeg var gravid gikk jeg inn på BV 2 ganger, og det var for å diskutere om jeg skulle ta abort eller ikke. Så det sier vel sitt om hvordan jeg hadde det.
Nå er graviditeten planlagt, noe jeg håper vil påvirke tiden etter fødsel[;)]
Men man vet jo aldri. Jeg har vært deppa i perioder før (mer enn vanlige svarte perioder), pga ting som har skjedd tidligere.
Du er kjempeflink som har ordna med hjelp i bakhånd!
 
 
Jeg var ganske nedstemt og trist i begynnelsen av svangerskapet (selv om det var planlagt) Vet ikke hvorfor jeg var deppa, bare var det.
Så jeg håper at jeg har hatt min periode jeg da[8|]
Men, har lest en del om det og syns det er greit å vite både for meg selv og min samboer at muligheten er der. Han har satt seg litt inn i det.
 
Håper virkelig ikke det varer lenge hvis jeg først får det!
 
Hele grunnen for min bekymring er jo for att jeg setter den lille aller aller aller først. Så morfølelsen min er her iallfall [:D] Er mer den depresjon for alt annet jeg tenker på. Men vet jo att det opptar mange att de er redde for ikke få den morsfølselsen og..
 
Jeg også har tenkt på dette.  Men vi må vel ta det som det kommer.  Jeg for min del har opplevd så mye negativt i løpet av svangerskapet at det har gjort meg deprimert til tider. (Samboer har hatt hjerteinfarkt, foreldrene mine skal skilles, søsteren og bestefar har hatt kreft ++)  Men jeg har lært meg å bruke de gode sjelene jeg har rundt meg...  Alt som kommer fremover må jo bli mer positivt!??!
 
  Tror også det er viktig å tenke på at disse tingene kan komme på forhånd.  Da er man mer forberedt!!!!
 
  Lykke til hele gjengen!!  Vi er da ikke alene....  [;)][;)]
 
ORIGINAL: FirstTime
Hele grunnen for min bekymring er jo for att jeg setter den lille aller aller aller først. Så morfølelsen min er her iallfall

Jeg satte alltid sønnen min først, både i svangerskapet og etterpå. Men det var noen ganger vanskelig å finne gleden i å gjøre det. Og det tror jeg gjelder mange. Du vet at du er den som kan trøste best, og ta deg av barnet ditt. Men du skjønner på en måte ikke helt hvorfor bestandig. Dette høres kanskje motsigende ut. Men de følelsene man har etter en fødsel er gjerne motstridende. Det viktigste er at du er åpen om dem. At du ikke glemmer at det er lov å være lei seg, og lei ungen. Og at det ikke nødvendigvis betyr at du ikke ønsker barnet ditt. Det er bare så mye som skjer på en gang at man kan miste pusten av det.
 
Back
Topp