her gaar jeg uten og en gang aa vite om jeg er gravid..og jeg er redd for alt.redd for spontanabort,at barnet ikke skal ha ti fingrer og ti tar for krybbedod og at for at jeg skal gjore noe galt under svangerskapet...stresse for mye...flyreise...osv... er det bare jeg som gaar aa tenker saann??? vil gjerne ha noen meninger om dette.... mannen min synes jeg er helt spro som gaar aa tenker saann.men jeg kan ikke noe for det.... sefolgelig onsker jeg meg et friskt barn.naa naar jeg kanskje kanskje er gravid gaar jeg ogsaa aa tenker paa om jeg virkelig kommer til aa bli en god mamma.vil saa gjerne alt godt for barnet mitt....
maysen
Forumet er livet
slike tanker tror jeg alle gravide har helt till de har vært på UL, og fått bekreftet at alt står bra til der inne. selvfølgelig blir du 1 god mor, du må ikke tenke sånn, tenk positivt at dette skal dere klare. men sånne tanker har vel alle også. lykke til med testinga.[;)]
klem fra maysen
klem fra maysen
Hei. Det er normalt å tenke slik. Men det kan bli for mye. Ta en dag om gangen. Ikke tenk lengre enn en dag eller to. Jeg er 3mnd på vei og har sluttet å tenke på fødslen. Gjør jeg det blir jeg utrolig redd! Det føles værre å tenke hele tiden, og jeg tror ikke det blir like ille når du står midt opp i det.. Da er det på en måte for sent å snu. hehe.
Alle ønsker det beste for barnet og at det skal være "normalt". Men hvis det ikke blir det, så bestem deg for å takle det og. Kan kanskje virke litt naivt og lettvint, men hvorfor skal ikke det bli like bra hvis babyn er f.eks blind eller mangler en finger? Sier dette til meg selv hvis jeg begynner å tenke for mye.... For å roe meg litt ned.
Tenk positivt. Det er størst sannsynlighet at alt går bra.
Det er bra å si hvordan du føler det til kjæresten din (kanskje han føler det samme), men jeg tror at vi jenter kan bekymre oss så mye at det går løs på nervene til guttene våre. Jeg tror ikke min kjæreste forstår like godt som meg at vi skal ha en baby. Jeg merker forskjellene mye bedre enn han, derfor tror jeg ikke at han skjønner alle bekymringene som kommer. Hehe jeg har hørt at guttene blir først bekymret på fødestua. Det er da det går opp at vi er blitt en til i huset.
Alt ordner seg! Tenk positivt.
Alle ønsker det beste for barnet og at det skal være "normalt". Men hvis det ikke blir det, så bestem deg for å takle det og. Kan kanskje virke litt naivt og lettvint, men hvorfor skal ikke det bli like bra hvis babyn er f.eks blind eller mangler en finger? Sier dette til meg selv hvis jeg begynner å tenke for mye.... For å roe meg litt ned.
Tenk positivt. Det er størst sannsynlighet at alt går bra.
Det er bra å si hvordan du føler det til kjæresten din (kanskje han føler det samme), men jeg tror at vi jenter kan bekymre oss så mye at det går løs på nervene til guttene våre. Jeg tror ikke min kjæreste forstår like godt som meg at vi skal ha en baby. Jeg merker forskjellene mye bedre enn han, derfor tror jeg ikke at han skjønner alle bekymringene som kommer. Hehe jeg har hørt at guttene blir først bekymret på fødestua. Det er da det går opp at vi er blitt en til i huset.
Alt ordner seg! Tenk positivt.
monicabebe
Forumet er livet
HEI STINE
Det er helt normalt å ha alle dise tankene innimellom. HVis ikke, tror jeg veldig mange er unormale. Jeg har også alle disse tankene, og lurer og grubler på alt mulig. Jeg veksler mellom å være helt overbevist om at det er helt passende og fantastsisk å få barn akkurat nå, og til å få helt panikk av tanken på forandring.
Mannen min blir helt oppgitt over hvor mye jeg maser/ snakker/tenker på alt dette rundt barn...Men,men, han blir vel kasnkje litt mer bitt av basillen den dagen vi virkelig stter igang med å prøve. Vi skal nemlig vnt enoen måneder, Æsj! Vi prøve nå jeg.
Så lenge du ikke blir stressa og sliten av alle tankene, så er det jo ikke noe problem. kanskje du kan lese, finne ut så mye som mulig på forhånd av alt fakta, så er det kanskje lettere å roe seg?
Lykke til!
Det er helt normalt å ha alle dise tankene innimellom. HVis ikke, tror jeg veldig mange er unormale. Jeg har også alle disse tankene, og lurer og grubler på alt mulig. Jeg veksler mellom å være helt overbevist om at det er helt passende og fantastsisk å få barn akkurat nå, og til å få helt panikk av tanken på forandring.
Mannen min blir helt oppgitt over hvor mye jeg maser/ snakker/tenker på alt dette rundt barn...Men,men, han blir vel kasnkje litt mer bitt av basillen den dagen vi virkelig stter igang med å prøve. Vi skal nemlig vnt enoen måneder, Æsj! Vi prøve nå jeg.
Så lenge du ikke blir stressa og sliten av alle tankene, så er det jo ikke noe problem. kanskje du kan lese, finne ut så mye som mulig på forhånd av alt fakta, så er det kanskje lettere å roe seg?
Lykke til!