Redd for å fortelle

[rampen]

.. merker jeg er redd for å fortelle det til både jobb og nærmeste familie. Av en eller annen grunn...

Og jo mer jeg venter, jo verre blir det i hodet... ser for meg liksom de værste scenarioer... At de skal bli skuffet og slikt, for dette er jo noe vi virkelig vil.

Jeg har fast og sikker jobb, så skal jo liksom ikke være noe problem. Men føler jeg svikter på en måte

 

[Lix]

Håper at alle blir glade Høres jo ut som om du har ting på stell? Er det noen grunn som kan gjøre at de blir skuffet da?

 

[LiHaLo]

Jeg vet akkurat hva du mener.. hadde det sånn med første, og litt med andre. Ikke sånne tanker at jeg skuffer, men den gruinga til å fortelle det.. og nå har jeg det i allefall! Ny mann og det hele... men det gikk bra de andre gangene, og det kommer til å gå bra nå. Men hjelper ikke, gruer meg fortsatt! Prøv å slapp av, folk blir nok bare glad

Sent from my GT-I9300 using BV Forum mobile app

 

[Cachee]

Jeg var litt redd for å fortelle mine foreldre begge gangene. Fordi de er veldig på at jeg må få meg hus, førerkort, få unna utdanning og alle disse typiske tingene. Det med typen er greit nok, han er far til begge og vi har vært sammen i snart seks år, og de er veldig glade i ham. Men de har blitt veldig glade begge gangene Nå gruer jeg litt for å fortelle at vi vil flytte hjemover igjen til byen de bor i, fordi de vet hvor tøfft det var å få alt på stell her oppe, og nå må alt gjøres på nytt, samt at jeg avbryter utdanninga mi, og velger å gå ut i jobb etter permisjonen. Men håper de reagerer på en fin måte, og blir glade for å ha oss og barnebarna i nærheten

 

[Lix]

Jeg var litt redd for å fortelle mine foreldre begge gangene. Fordi de er veldig på at jeg må få meg hus, førerkort, få unna utdanning og alle disse typiske tingene. Det med typen er greit nok, han er far til begge og vi har vært sammen i snart seks år, og de er veldig glade i ham. Men de har blitt veldig glade begge gangene Nå gruer jeg litt for å fortelle at vi vil flytte hjemover igjen til byen de bor i, fordi de vet hvor tøfft det var å få alt på stell her oppe, og nå må alt gjøres på nytt, samt at jeg avbryter utdanninga mi, og velger å gå ut i jobb etter permisjonen. Men håper de reagerer på en fin måte, og blir glade for å ha oss og barnebarna i nærheten

Var det førskole du gikk? Hva slags jobb vil ha søke på da?

 

[Cachee]

Var det førskole du gikk? Hva slags jobb vil ha søke på da?

Ja, eller barnehagelærer som det kalles fra i år ;p Vet egentlig ikke, pga mine helseproblemer begrenser det seg noe da. Håper veldig på å få jobb i dyrebutikken jeg har jobba i før (først og fremst), men det er jo aldeles ikke sikkert.

 

[Lix]

Ja, eller barnehagelærer som det kalles fra i år ;p Vet egentlig ikke, pga mine helseproblemer begrenser det seg noe da. Håper veldig på å få jobb i dyrebutikken jeg har jobba i før (først og fremst), men det er jo aldeles ikke sikkert.

Håper at det løser seg! Gjør jo som regel det Er det fysisk så barnehage ville bli vanskelig? Bare svar om du har lyst. Ikke meningen å grave

 

[Cachee]

Håper at det løser seg! Gjør jo som regel det Er det fysisk så barnehage ville bli vanskelig? Bare svar om du har lyst. Ikke meningen å grave

Ja, det gjør det Nei, det fysiske er lite i veien for barnehagearbeid, er vel mer det psykiske akkurat der, men også at det bare ikke var helt slik jeg hadde håpet. Litt for mye rett og slett. Kunne kanskje jobbet som assistent i en barnehage, men det kan man snart heller ikke uten minimum barne og undomsarbeiderutdanning på vgs, og jeg har ikke tenkt meg tilbake dit ;p

 

[Lix]

Ja, det gjør det Nei, det fysiske er lite i veien for barnehagearbeid, er vel mer det psykiske akkurat der, men også at det bare ikke var helt slik jeg hadde håpet. Litt for mye rett og slett. Kunne kanskje jobbet som assistent i en barnehage, men det kan man snart heller ikke uten minimum barne og undomsarbeiderutdanning på vgs, og jeg har ikke tenkt meg tilbake dit ;p

Skjønner deg godt! Har gått mange runder med meg selv i forhold til om jeg vil bli lærer eller ikke. Har bestemt meg for at jeg iallefall skal prøve. Jeg har jo tross alt brukt 5 år på høyskole nå og vet ikke helt hvilke andre muligheter jeg har hvis det ikke blir det.. men vanskelig

 

[Cachee]

Skjønner deg godt! Har gått mange runder med meg selv i forhold til om jeg vil bli lærer eller ikke. Har bestemt meg for at jeg iallefall skal prøve. Jeg har jo tross alt brukt 5 år på høyskole nå og vet ikke helt hvilke andre muligheter jeg har hvis det ikke blir det.. men vanskelig

Håper du finner ut at du har valgt rett og at det er værdt det da !

 

[Lix]

Håper du finner ut at du har valgt rett og at det er værdt det da !

Ja får bare håpe! Jeg skal i allefall forsøke. Må legge fra meg flink pike syndromet litt tror jeg. Det at jeg må gjøre alt perfekt kan virkelig slite meg ut i en sånn jobb :S

 

[Marihøna1986]

Jeg gruer meg til å fortelle på jobb fordi jeg ikke har begynt i jobb igjen etter barn nummer en enda, og når jeg begynner på jobb så er jeg ca tre mnd på vei og da må jeg nesten si noe snart... Føler det er bare styr med meg og vet ikke hvordan jeg skal få sagt det....
Men sånn egentlig så tar de det sikkert fint....


Sent from my iPhone using BV Forum

 

[Cachee]

Ja får bare håpe! Jeg skal i allefall forsøke. Må legge fra meg flink pike syndromet litt tror jeg. Det at jeg må gjøre alt perfekt kan virkelig slite meg ut i en sånn jobb :S

Ja, det er vanskelig når man er slik. Jeg legger så enormt press på meg selv og alt skal være rett, livredd for å gjøre feil osv. Dette førte til to vonde, tunge angstanfall i min første skikkelige praksisperiode på denne utdanninga.. Første angstanfall slo inn 30 minutter inn i første dag. Det var ikke noe gøy ;/

 

[Lix]

Ja, det er vanskelig når man er slik. Jeg legger så enormt press på meg selv og alt skal være rett, livredd for å gjøre feil osv. Dette førte til to vonde, tunge angstanfall i min første skikkelige praksisperiode på denne utdanninga.. Første angstanfall slo inn 30 minutter inn i første dag. Det var ikke noe gøy ;/

Det skjønner jeg innmari godt! Praksis er veldig intenst og man føler seg ekstremt presset og sett på ÅS dumt at det ble en såpass kjip opplevelse for deg <3

 

[Cachee]

Det skjønner jeg innmari godt! Praksis er veldig intenst og man føler seg ekstremt presset og sett på ÅS dumt at det ble en såpass kjip opplevelse for deg <3

Ja, det var fælt en stund. Ble litt tryggere etterhvert da, men grua meg noe sykt før den vi skulle ha nå på våren. Ble heldigvis sykemeldt fra den da pga små svangerskapsplager, krystallsyke og litt fordi jeg ikke ville.
<3

 

[Lix]

Ja, det var fælt en stund. Ble litt tryggere etterhvert da, men grua meg noe sykt før den vi skulle ha nå på våren. Ble heldigvis sykemeldt fra den da pga små svangerskapsplager, krystallsyke og litt fordi jeg ikke ville.
<3

Skjønner! Hvis du er sikker på at det ikke er noe for deg uansett er det jo ikke noe poeng i å plage seg selv med det heller! Det krever mot å vite når man skal gi seg også!

 

[Cachee]

Skjønner! Hvis du er sikker på at det ikke er noe for deg uansett er det jo ikke noe poeng i å plage seg selv med det heller! Det krever mot å vite når man skal gi seg også!

Sant. Nå må jeg bare finne rette rådgiveren å snakke med, for å finne ut hva jeg er nødt til å gjøre og ikke nødt til å gjøre (håper å slippe muntlig eksamen, da det også er et enormt problem for meg, og som allerede stjeler nattesøvn om jeg tenker på det). Får ikke godkjent det emnet i år uansett, siden jeg ikke var med på en kulturreise der en tredjedel av karakteren ble satt på en eksamen. Så må jeg få papirer på når jeg skal starte mammapermisjonen, slik at lånekassen får det dem trenger. Så slutter jeg på skola etter mammapermisjonen (lånekassen krever ikke at man fortsetter etterpå, selv om man mottar fødselsstipend, heldigvis).

 

[Mipmip]

Gruer meg til å fortelle sjefen jeg også. Fikk ny stilling internt i januar så litt kjedelig å måtte finne ny person etter så kort tid.


Sent from my iPhone using BV Forum

 

[Chihaya]

Jeg har det på samme viset.

Jeg gruer meg skikkelig til å fortelle min familie. Mamma var i mot at jeg fikk barn med første og da hadde jeg fast jobb og ting på stell, mens denne gangen så står vi begge uten jobb i et trangt arbeidsmarked. Det blir utfordring og tanken på at familien min kanskje "vender ryggen til meg" den er lei.