Redd for å føde...

Frøken Fryd

Frøken Fryd

Elsker forumet
Juli13-jentene
Jeg har hele tiden vært åpen for fødsel. Forberedt meg litt mentalt ved å se "one born every minute" + lese ulike fødselshistorier.
Har tenkt at det er en naturlig prosess og at alt vil gå fint...
Desverre, i det siste har jeg fått fullstendig panikk :(
Jeg vil ikke ha det vondt! Er ikke klar for å føle på smerte helt enda.
Er åpen for epidural, men er ikke lett å forsvare det valget med 4 andre kvinnfolk i familien som har født - UTEN epidural...
Har sagt til meg selv at ingen som vet hva som skjer på føderommet... men er litt i tvil... er jo taushetsplikt, men føler at min mor er flink til å luske til seg info da hun jobber på sykehuset i etasjen over...
Og hun lovpriser jo min lillesøster som nettopp fødte uten en lyd og smertestillende en 5 kg unge...
Jeg har jo vært mye bortreist kan man vel si de siste årene... så føler ingen i familien "kjenner" meg. Og jeg er slik at jeg er svært påvirkelig av familien min sine meninger. Desverre er de også dønn ærlige, så jeg får jo høre mine eventuelle svakheter....

Er ganske tåpelig av meg dette her, da jeg i grunn vet bedre med tanke på hvem sine meninger som faktisk gjelder (mine!), men er fryktelig sårbar for tiden...
Har ingen å snakke med om dette heller, så merker at det bygger seg opp inne hos meg.
Går jeg i fødsel nå, så kommer jeg til å stritte imot av all min kraft -noe jeg vet er feil...men er så sinnsykt redd :(

Vet at ungen må ut - og han kommer ut om ikke så lenge...

Kunne ha snakka med jordmoren min, har time den 18, men vet ikke hvordan jeg skal formulere meg...
Har jo sikkert bare en halvtime på meg med prat - og det holder sikkert ikke...

Noen andre som har erfaring på dette? Hva gjorde dere for å håndtere det isåfall?
 
Kjære du <3 Når tiden er inne så kommer tankene til å forsvinne, for når det skjer - så skjer det! Man rekker ikke å tenke over hva som skjer før det er gjort! Gjør noe hyggelig for deg selv, fiks neglene, gå til frisøren etc. Tenk på positive ting!
 
Ingen fødsler er like, så hvordan din blir i forhold til resten av familien er vanskelig å si.. når det gjelder smertelindring har jeg trua på å ta det som det kommer, du vet jo verken hvor lang fødsel du får eller noen ting. Og din mor har ikke lov til å snike til seg info selv om hun jobber på sykehuset, det er brudd på taushetsplikten!
Uansett så må den ungen ut, det har du rett i. Og jeg tror du klarer deg helt fint uansett om du velger smertelindring. Vi har jo disse hjelpemiddlene av en grunn:)
Jeg ville tatt det opp med jordmor på neste kontroll, så får hun sette deg opp på en ny, lengre time så dere får pratet. Du kan jo si ting slik du har skrevet dem her, evt skrive et brev om du mener det er lettere:)
sender deg en kjempe klem;)
 
Sniker litt fra juni,jeg kunne bare ikke la være å kommentere.
Kjenner jeg blir ordentlig sint på den familien din! Hvorfor skal det være en svakhet å ta imot den hjelpen man kan få når man skal føde? Jeg har aldri skjønt hvorfor det skal være så flott å føde uten smertestillende. Poenget er vel uansett å få en best mulig opplevelse. Og om man trenger smertestillende så er det ingen som har noe med det! Mye bedre for deg og babyen at du har det så godt som mulig under fødselen,enn at du skal ha kjempevondt bare fordi noen andre har vært så "flinke" å føde uten noe.
Jeg kjenner meg veldig igjen i det å sammenligne seg med "perfekte" familiemedlemmer og føle at alt man gjør blir vurdert opp mot det andre gjør.
Men fødselen er DIN opplevelse,og den skal være god. Hvordan det blir best for deg er det du som bestemmer,ingen andre.
Prøv å ha en positiv innstilling,jobb med kroppen din og gjør akkurat det du trenger for å få en god fødselsopplevelse,ikke la noen ødelegge det for deg!
 
Ta det opp med jm.
Om ikke dere får snakket dere ferdig kan du be om en time kun til fødselsforbereding ;)
Jeg avtalte egen time til dette og hadde med mannen da han er litt redd.

Jeg skjønner at du tenker på hva familien mener osv.
Men om du velger f.eks epidural, så betyr ikke det at du er svakere enn dine søstre. Alle håndterer smerte ulikt.
Selv tåler jeg en del fysisk smerte, men knekker fort sammen psykisk om noen sier noe som sårer.

Ta det opp med jm nå når du har time.
Ikke tenk på hvordan du skal si det. Bare få ut bekymringen, så går nok samtalen av seg selv etterpå. ;)
Du kan jo evt ringe nå og be om litt ekstra tid neste time?

Sender deg en kjempe klem ♥
Ikke godt å gå rundt og være redd for fødselen.

Sent from my GT-I9300 using BV Forum mobile app
 
Uff, ikke noe kjekt å føle det slik. Du får si til det til jordmoren din akkuratt det du føler, ikke gå rundt grøten.

Jeg fødte min første med epidural og synes det var greit, siden han brukte litt tid på å komme ut og ble tatt med vakum til slutt. Under den andre fødselen skulle jeg også få epidural, men hun var på vei ut når jeg akkuratt hadde fått nåla i ryggen. Det var helt en annen fødsel, var selfølgelig vondt når hun skulle ut.. men det var to press så var hun ute. Når det går så lett, så trengte jeg ikke smertestillende. Men har jo ingen garanti for hva slags fødsel man får. Jeg kan ikke skjønne at søsteren din fødte uten en lyd??

Jeg blir sterkt anbefalt å bruke epidural siden jeg ble hjerteoperert som barn.

Tenk på deg selv du og ta en god prat med jordmora. Ikke bry deg om hva familien sier, du må gjøre det som er best for deg og trenger ikke forsvare deg for å bruke epidural.

Masse lykke til
 
Hei du. Jeg har det helt likt mtp å grue seg til fødsel.. Jeg tenker på det hver dag, hver time, hvert minutt.. Jeg har vært gjennom det en gang før, og det gikk fint det, men det er tanken på de smertene som gjør at jeg får angst! Sist gang fikk jeg etter mange timer epidural, og det var som å komme til himmelen.Det fikk meg til å få en bedre opplevelse av det hele. Jeg har nå skrevet et fødebrev, der jeg har sagt hva jeg ønsker og ikke, og det tror jeg er lurt. Jeg har mange venninner som har født uten noen form for smertelindring, og det er jo bra for de det, men det er forskjell på smerteterskel, lengde på fødsel osv.. Ikke hør på hva alle andre mener, gjør det som er best for deg.. Det kan jo hende at din fødsel går så det suser, slik at du ikke rekker å tenke på smertelindring:) Masse lykke til, det er helt utrolig hva vi kvinner får til, og hvilke krefter vi har når det virkelig gjelder!! Nyt siste tiden av graviditeten:)
 
Skravlebøtta skrev:
Sniker litt fra juni,jeg kunne bare ikke la være å kommentere.
Kjenner jeg blir ordentlig sint på den familien din! Hvorfor skal det være en svakhet å ta imot den hjelpen man kan få når man skal føde? Jeg har aldri skjønt hvorfor det skal være så flott å føde uten smertestillende. Poenget er vel uansett å få en best mulig opplevelse. Og om man trenger smertestillende så er det ingen som har noe med det! Mye bedre for deg og babyen at du har det så godt som mulig under fødselen,enn at du skal ha kjempevondt bare fordi noen andre har vært så "flinke" å føde uten noe.
Jeg kjenner meg veldig igjen i det å sammenligne seg med "perfekte" familiemedlemmer og føle at alt man gjør blir vurdert opp mot det andre gjør.
Men fødselen er DIN opplevelse,og den skal være god. Hvordan det blir best for deg er det du som bestemmer,ingen andre.
Prøv å ha en positiv innstilling,jobb med kroppen din og gjør akkurat det du trenger for å få en god fødselsopplevelse,ikke la noen ødelegge det for deg!
Klikk for å utvide …
Signerer denne jeg! Kunne ikke vært med enig!!
 
Ingen mennesker er like, og ingen fødsler er like.
Men en ting er sikkert: kroppen din er skapt for å føde! Den kommer til å gjennomføre en fødsel med glans, for den vet akkurat hva som skal skje! :-) Visste du at man kan faktisk føde når man ligger i koma? Det var det en fagperson som fortalte meg en gang! Og det er jo et tydelig bevis på at kroppen vet hva den driver med! Tenk også på graviditeten; kroppen har jobbet i ni måneder for å utvikle et barn, og da er det jo rart om den ikke skulle klare slutten av dette; å få denne velskapte babyen til verden. :-)

Noe som hjalp meg sist gang, var at jeg og samboeren min snakket en del sammen om hvordan vi ville ha det.
Vi ble enige om naturlig fødsel, uten smertelindring, og jeg var så innstilt på at dette skulle gå bra, at det det gjorde det! :-) Jeg gledet meg til fødselen, men lurte jo på hvordan jeg skulle vite når jeg skulle presse osv., men dette kom jo helt naturlig! :-)

Jeg tror det er vitkig å prate om det, spesielt hvis du er engstelig.
En i familien min hadde voldsom fødselsangst, og hun ville ikke innrømme det for noen, selv om jordmoren også merket dette på kontroller osv., og spurte henne om det flere ganger. Hun fortrengte angsten sin, og da fødsel kom gikk jo da alt i stå, og det endte med hastesnitt. Så jeg vil råde deg til å ikke fortrenge slike tanker, men snakke med jordmoren din om det! Du er ikke den første, og helller ikke den siste som er redd! :-)

Denne gangen har jeg selv bekymret meg for at min lille ligger på skrå, og muligens med nesa opp som stjernekikker. Men etter å ha snakket med jordmor om bekymring rundt dette, føler jeg meg så mye roligere! Ja, fødselen kan bli hardere, men når jordmoren forteller meg at du klarte forrige fødsel så bra, at dette vil gå fint, selv med litt mer smerte, så tenker jeg at det vil gå bra. Nå bare gleder jeg meg til fødselen igjen, og kunne gjerne ha født idag! :-) Nå tenker jeg at jeg vil jo få en like fin opplevelse som sist gang, så lenge jeg selv er innstilt på det. Og jeg stoler mer på at kroppen vil klare å veilede babyen riktig på vei ut.

Om du velger smertestillende, er det ditt valg, og dersom det gjør at du føler deg roligere synes jeg du skal si det høyt, til både deg selv, samboeren din, familien din og gjerne jordmoren. Når du sier det høyt, og får delt det med andre, har du tatt et valg som du står ved, og da vet du at," ja, jeg skal ha epidural, og det er rett for meg."
Jeg fortalte min familie om hva vi tenkte om fødsel, og med det samme ordene var sagt følte jeg en slags lettelse.
Det føles bedre å si det høyt, enn å bare tenke det. :-)

Og fra en som har født før; jeg gruer meg mer til renselsen og overgangen fra ett til to barn, enn jeg gjør for fødselen! :-) Også gruer jeg meg til morkaken fødes, for da blir man så kald. Hi hi! :-)

Ikke bry deg om hva familien din mener, men kom de gjerne i forkjøpet og si hvordan du vil ha det. Sett ned foten! :-) Ellers har jo ingen krav på å vite hvordan din fødsel gikk, så om du ikke vil fortelle det til noen, er det jo ingen andre enn deg selv og barnefaren som vet det! :-) Smertelindring er iallfall ingen skam! :-)

Sender deg mange gode tanker. :-)
 
Ikke godt å ha det sånn du beskriver. Og slett ikke riktig at familien har en slik rolle - de skulle jo virkelig være de som støtter deg uansett hva.

Jeg brukte store deler av en jordmortime til å snakke om angst for fødselen. Da fikk jeg mye info, og for meg hjalp det for å rydde litt opp i hva som skulle skje. Men gruet meg gjorde jeg også. Syns du også skal ta det opp med jm, og da ev få en ekstra time om du trenger mer tid.

Fødselen er helt klart et stort stykke arbeid og ikke uten smerte, men om det er noen trøst, så er det så innmari oppslukende og fokuserende når det står på, at du liksom ikke rekker å fokusere på at du ikke skulle hatt det sånn. Jeg trodde jeg skulle freake ut når jeg skjønte hva som var i gang, men det motsatte skjedde; jeg ble rolig, på godt humør og handlekraftig. Kanskje skjer det også med deg!

Når alt dette skjer med kroppen din, så prøv å jobbe MED kreftene. Å ikke lage en lyd syns nå jeg høres litt dumt ut da, men alle på sin måte... Jeg lagde MYE lyd i flere timer, og fikk mye skryt for akkurat det arbeidet mitt etterpå, at jeg gjennom det pustet veldig godt. Så lydløst er ikke nødvendigvis bra. Om epidural er rett for deg, tror jeg du kjenner på underveis, og er den det så gir du på det stadiet antagelig blanke f i hva familie og andre syns og mener.

Vanskelig å vite hva man skal skrive til deg, men jeg er iallfall sikker på at du kommer til å klare det bra. Og - du kommer til å være sååå stolt som en hane etterpå!

Sender en stor klem til deg :-)
 
Takk for gode ord. Dere er fantastiske, alle sammen :)

Jeg må nok gå inn i meg selv og grave frem en haug med spørsmål til jordmor. Har blitt så vant til å klare meg selv frem til nå at det hele er litt uvant.

Familien min er litt rar - mange venninner som reagerte på dem når jeg var i Ungarn, og fikk ingen råd, tips eller "hvordan går det" fra dem. Det er mye "vi føler med deg, vil deg alt godt, etc - men sier ikke noe høyt" i min familie. Jeg har blitt vant til å snakke om ting - og når min familie er helt motsatt så blir det som å kjempe en kamp alene ofte.

Jeg er glad for at en fødsel er en naturlig prosess og at den fikser alt selv. Får jeg bare litt mer kontroll på mine tanler og følelser, så kommer det nok til å bli en fantastisk opplevelse å føde.
Godt jeg bemerker tankene mine allerede nå, sånn at jeg kan gjøre noe med det.

*klemmer på alle sammen*
Dere er så gode ♥
 
Du er jo allerede i en prosess med mange tanker nå, så du bearbeider godt. Fortsett med det og ta det opp med jordmor, helt uten skam, så skal du se dette går så fint ja ❤
 
Skravlebøtta skrev:
Sniker litt fra juni,jeg kunne bare ikke la være å kommentere.
Kjenner jeg blir ordentlig sint på den familien din! Hvorfor skal det være en svakhet å ta imot den hjelpen man kan få når man skal føde? Jeg har aldri skjønt hvorfor det skal være så flott å føde uten smertestillende. Poenget er vel uansett å få en best mulig opplevelse. Og om man trenger smertestillende så er det ingen som har noe med det! Mye bedre for deg og babyen at du har det så godt som mulig under fødselen,enn at du skal ha kjempevondt bare fordi noen andre har vært så "flinke" å føde uten noe.
Jeg kjenner meg veldig igjen i det å sammenligne seg med "perfekte" familiemedlemmer og føle at alt man gjør blir vurdert opp mot det andre gjør.
Men fødselen er DIN opplevelse,og den skal være god. Hvordan det blir best for deg er det du som bestemmer,ingen andre.
Prøv å ha en positiv innstilling,jobb med kroppen din og gjør akkurat det du trenger for å få en god fødselsopplevelse,ikke la noen ødelegge det for deg!
Klikk for å utvide …
Signerer denne
 
Frøken Fryd skrev:
Jeg har hele tiden vært åpen for fødsel. Forberedt meg litt mentalt ved å se "one born every minute" + lese ulike fødselshistorier.
Har tenkt at det er en naturlig prosess og at alt vil gå fint...
Desverre, i det siste har jeg fått fullstendig panikk :(
Jeg vil ikke ha det vondt! Er ikke klar for å føle på smerte helt enda.
Er åpen for epidural, men er ikke lett å forsvare det valget med 4 andre kvinnfolk i familien som har født - UTEN epidural...
Har sagt til meg selv at ingen som vet hva som skjer på føderommet... men er litt i tvil... er jo taushetsplikt, men føler at min mor er flink til å luske til seg info da hun jobber på sykehuset i etasjen over...
Og hun lovpriser jo min lillesøster som nettopp fødte uten en lyd og smertestillende en 5 kg unge...
Jeg har jo vært mye bortreist kan man vel si de siste årene... så føler ingen i familien "kjenner" meg. Og jeg er slik at jeg er svært påvirkelig av familien min sine meninger. Desverre er de også dønn ærlige, så jeg får jo høre mine eventuelle svakheter....

Er ganske tåpelig av meg dette her, da jeg i grunn vet bedre med tanke på hvem sine meninger som faktisk gjelder (mine!), men er fryktelig sårbar for tiden...
Har ingen å snakke med om dette heller, så merker at det bygger seg opp inne hos meg.
Går jeg i fødsel nå, så kommer jeg til å stritte imot av all min kraft -noe jeg vet er feil...men er så sinnsykt redd :(

Vet at ungen må ut - og han kommer ut om ikke så lenge...

Kunne ha snakka med jordmoren min, har time den 18, men vet ikke hvordan jeg skal formulere meg...
Har jo sikkert bare en halvtime på meg med prat - og det holder sikkert ikke...

Noen andre som har erfaring på dette? Hva gjorde dere for å håndtere det isåfall?
Klikk for å utvide …
jeg syns du skal sende denne teksten du har skrevet til jordmor, eller til føden. du er nødt til å få dette ut av kroppen før du går i fødsel ?
 
Det er også mulig med samtale med jordmor ved sykehuset der du skal føde :) Jeg har vurdert det selv, men holdt med jordmor jeg går til pluss fødebrev :)
 
Uff,dette kan ikke være noe kjekt å gå å tenke på... Enig med de andre her som sier at dette er jo absolutt noe å snakke med en jordmor om (hvis du er komfortabel med din jordmor da...) Jeg har begynt å kjenne på de samme tingene selv,og snakker mye med mannen om det. Men jeg slipper heldigvis "presset" fra familien som du beskriver. Men de har da virkelig ikke med å blande seg bort i hva du velger!!?? Hver kvinne er forskjellig,hvert svangerskap er forskjellig og hver fødsel er forskjellig! Jeg håper du får snakket med noe om tankene rundt dette,og så håper jeg at du finner styrken til å drite i hva din mor/søsken vil mene :) Ville du trekt en tann uten bedøvelse? Ikke jeg hvertfall ;) Og jeg har ikke behov for å være selve fødekvinnen og pine meg gjennom smerter-men man kan aldri vite på forhånd! Kanskje føler du ikke behovet for epidural en gang? Jeg er redd for smertene selv,men er også veldig usikker på alt dette rundt epidural. Jeg skal til kontroll på KK på fredag,og da tenkte jeg å ta opp nettopp dette med legen der :) Jeg heier på deg Frøken Fryd!! :)
 
Duh? Det er ikke NM i føding uten smertestillende assa!! :-)
Driiit i at familien fødte uten epidural.
Hvorfor i svarten skal en "ville" ha det vondt, når en kan få lindring? (tenker jeg da)

-Det er ingen som gir deg en klapp på skulderen og skryyyter deg opp i himmelen om du føder uten smertestillende!!
-Hadde du sagt stolt og freidig til meg (som DIGGER epidural) at du "fødte uten smertestillende", så hadde jeg ikke svart "Næheimen så flink!!" Jeg hadde sagt "Good for you"..noe i den duren.

For i bunn og grunn: den som syntes det er nederlag å føde med epidural og halve dopmenyen innablods er som sagt moren selv. Og bare moren.

Ønsker deg lykke til!! Vi er i samme båt. Sliter som mannen med ljåen ang frykten for smerter, men trøster meg selv med at det vil gå bra. For jeg har bestemt meg og har klarert det med sykehuset: DAMA HER SKAL BLI SMERTESTILT!!
 
Jeg håper du tar det opp med jordmor, slik at du får snakket med noen om tankene dine. Nå er jo alle fødsler forskjellige, og det er vanskelig å ha en helt detaljert plan, men hvis du er åpen for epidural er det jo ingen i hele verden som har noe med det. Det er ikke om å gjøre å føde mest mulig naturlig eller lage minst mulig lyd. Babyen skal ut, det er vel det eneste målet, og hvordan det skjer har ingenting å si.
 
Jeg tror ikke det det med smertelindring bare handler om smertegrense. Min første fødsel var en tøff setefødsel med mye klipping. Jeg klarte meg fint uten smertelindring!

Neste fødsel var en vanlig vaginal fødsel og jenta var mindre i hodet enn storebror (men et halv kilo tyngre). Jeg trodde seriøst jeg skulle dø og er evig takknemlig for at det fantes epidural.

Var jeg flinkere å føde første gang?

Denne gang er jeg åpen for det meste :)
 
Jeg synes du skal ta det opp akkurat slik som du beskriver det jeg. Var jo en slik redsel det begynte med hos meg også og så burde de jo kunne hjelpe deg:) Jeg ble veldig redd for smerte da fødselen allerede var i gang. Jeg gav beskjed til mannen at han måtte sørge for at det ble tid til epidural, men jm kom han i forkjøpet og sa noe om en lege og alt jeg husker fra det er at ei kom inn i rommet, det ble litt vått på ryggen og mer husker jeg rett og slett ikke. Jeg tror ikke jeg hadde greid det uten epidural.

Synes ikke du skal vektlegge hva andre i familien har gjort/mener du skal ha av smertelindring. Vi har jo alle ulike fødselsforløp og opplevelse av smerte og smertelindring. Jeg tror det hjalp meg at jeg ikke hadde rukket å tenke på smertelindring så mye for da at jeg liksom ikke "låst fast" på at det skulle gå slik og sånn for seg... Da blir man heller ikke skuffet over at noe kanskje ikke lar seg gjøre?
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp