Redd for å bli gravid etter MA

[alenemamma01]

Forrige uke fikk jeg bekreftet MA 11+1, fosteret målte 8+1. Og på mandag dro jeg inn på sykehuset for å sette i gang abortprosessen. Ble innlagt for prosessen, og fikk tabletter etter tabletter uten at det skjedde noe. Før det plutselig sa pang og jeg fikk kraftige rier og fossblødde uten stopp i 8 timer.. dette endte med at jeg svimte av 2 ganger hvor både puls og blodtrykk droppa helt sykt lavt. Ble fortalt av nattevaktene at «dette var normalt». Jeg hadde mistet så mye blod denne natten at jeg måtte ha blodoverføring dagen etter. Ultralyden dagen etter viste at det omtrent ikke hadde skjedd noe og at både foster og fosteranlegg fortsatt var tilstede… fikk enda flere tabletter og igjen skjedde det ikke noe uten liiitt magesmerter.. det ble tilslutt besluttet at de skulle gjennomføre aborten kirurgisk for at jeg ikke skulle gjenoppleve natten før. Men ikke like enkelt og barebare når jeg ikke tåler narkose og kroppen responderer ikke så bra på bedøvelser. Livredd ble jeg sendt til kirurgi, fikk spinalbedøvelse og heldigvis gikk alt der veldig fint, og formen kom seg betydelig ganske raskt etter inngrepet. Men nå sitter jeg på en følelse som skremmer meg.

Tør jeg å bli gravid igjen? Det er alt jeg ønsker meg, men den opplevelsen der har skremt vettet av meg… jeg er livredd for å gå gjennom en slik abortprosess igjen.

Barnet er det jeg ønsker meg aller aller mest, og jeg vet jo risikoen, men nå begynner risikoen å skremme meg mer enn å «være villig til å ta risikoen» for det ønskebarnet

 

[Kine 95]

En abort er definitivt noe som kan skje igjen, men selv tenker jeg på det som veldig midlertidig smerte som man etterhvert vil glemme at var så ille som det var.

Det er synd det ble en ekstra kjipt opplevelse for deg når fosteranlegget ikke kom seg ut

 

[alenemamma01]

En abort er definitivt noe som kan skje igjen, men selv tenker jeg på det som veldig midlertidig smerte som man etterhvert vil glemme at var så ille som det var.

Det er synd det ble en ekstra kjipt opplevelse for deg når fosteranlegget ikke kom seg ut

 

[Sussti]

Forrige uke fikk jeg bekreftet MA 11+1, fosteret målte 8+1. Og på mandag dro jeg inn på sykehuset for å sette i gang abortprosessen. Ble innlagt for prosessen, og fikk tabletter etter tabletter uten at det skjedde noe. Før det plutselig sa pang og jeg fikk kraftige rier og fossblødde uten stopp i 8 timer.. dette endte med at jeg svimte av 2 ganger hvor både puls og blodtrykk droppa helt sykt lavt. Ble fortalt av nattevaktene at «dette var normalt». Jeg hadde mistet så mye blod denne natten at jeg måtte ha blodoverføring dagen etter. Ultralyden dagen etter viste at det omtrent ikke hadde skjedd noe og at både foster og fosteranlegg fortsatt var tilstede… fikk enda flere tabletter og igjen skjedde det ikke noe uten liiitt magesmerter.. det ble tilslutt besluttet at de skulle gjennomføre aborten kirurgisk for at jeg ikke skulle gjenoppleve natten før. Men ikke like enkelt og barebare når jeg ikke tåler narkose og kroppen responderer ikke så bra på bedøvelser. Livredd ble jeg sendt til kirurgi, fikk spinalbedøvelse og heldigvis gikk alt der veldig fint, og formen kom seg betydelig ganske raskt etter inngrepet. Men nå sitter jeg på en følelse som skremmer meg.

Tør jeg å bli gravid igjen? Det er alt jeg ønsker meg, men den opplevelsen der har skremt vettet av meg… jeg er livredd for å gå gjennom en slik abortprosess igjen.

Barnet er det jeg ønsker meg aller aller mest, og jeg vet jo risikoen, men nå begynner risikoen å skremme meg mer enn å «være villig til å ta risikoen» for det ønskebarnet

Først vil jeg bare si, mange tanker til deg det må ha vært helt grusomt og stor forståelse for at det skremte deg.

Ville ha gitt det tid og kanskje snakket med noen om det trengs. Jeg tror med tiden så er du nok klar for å prøve igjen, men husk å ta vare på deg selv først, så kommer det nok seg. Å miste første gang er dessverre veldig vanlig at det går neste gang, er det større sannsynlighet for

 

[Baremegogmini]

Forrige uke fikk jeg bekreftet MA 11+1, fosteret målte 8+1. Og på mandag dro jeg inn på sykehuset for å sette i gang abortprosessen. Ble innlagt for prosessen, og fikk tabletter etter tabletter uten at det skjedde noe. Før det plutselig sa pang og jeg fikk kraftige rier og fossblødde uten stopp i 8 timer.. dette endte med at jeg svimte av 2 ganger hvor både puls og blodtrykk droppa helt sykt lavt. Ble fortalt av nattevaktene at «dette var normalt». Jeg hadde mistet så mye blod denne natten at jeg måtte ha blodoverføring dagen etter. Ultralyden dagen etter viste at det omtrent ikke hadde skjedd noe og at både foster og fosteranlegg fortsatt var tilstede… fikk enda flere tabletter og igjen skjedde det ikke noe uten liiitt magesmerter.. det ble tilslutt besluttet at de skulle gjennomføre aborten kirurgisk for at jeg ikke skulle gjenoppleve natten før. Men ikke like enkelt og barebare når jeg ikke tåler narkose og kroppen responderer ikke så bra på bedøvelser. Livredd ble jeg sendt til kirurgi, fikk spinalbedøvelse og heldigvis gikk alt der veldig fint, og formen kom seg betydelig ganske raskt etter inngrepet. Men nå sitter jeg på en følelse som skremmer meg.

Tør jeg å bli gravid igjen? Det er alt jeg ønsker meg, men den opplevelsen der har skremt vettet av meg… jeg er livredd for å gå gjennom en slik abortprosess igjen.

Barnet er det jeg ønsker meg aller aller mest, og jeg vet jo risikoen, men nå begynner risikoen å skremme meg mer enn å «være villig til å ta risikoen» for det ønskebarnet

Det hørtes ut som en forferdelig opplevelse. Og det må ha vært tøft å gå igjennom det alene. Håper du har gode mennesker rundt deg som kan støtte deg litt ekstra nå

Jeg vet ikke hvordan sånt funker, men jeg skulle jo tro at den opplevelsen du hadde gir mer enn grunn nok til at du kan få gjøre det kirurgisk med en gang hvis det samme skulle skje igjen?

Når du føler deg klar for å prøve igjen og omsider får ønskebarnet ditt så kommer alt til å ha vært verdt det

 

[BBYG]

Forrige uke fikk jeg bekreftet MA 11+1, fosteret målte 8+1. Og på mandag dro jeg inn på sykehuset for å sette i gang abortprosessen. Ble innlagt for prosessen, og fikk tabletter etter tabletter uten at det skjedde noe. Før det plutselig sa pang og jeg fikk kraftige rier og fossblødde uten stopp i 8 timer.. dette endte med at jeg svimte av 2 ganger hvor både puls og blodtrykk droppa helt sykt lavt. Ble fortalt av nattevaktene at «dette var normalt». Jeg hadde mistet så mye blod denne natten at jeg måtte ha blodoverføring dagen etter. Ultralyden dagen etter viste at det omtrent ikke hadde skjedd noe og at både foster og fosteranlegg fortsatt var tilstede… fikk enda flere tabletter og igjen skjedde det ikke noe uten liiitt magesmerter.. det ble tilslutt besluttet at de skulle gjennomføre aborten kirurgisk for at jeg ikke skulle gjenoppleve natten før. Men ikke like enkelt og barebare når jeg ikke tåler narkose og kroppen responderer ikke så bra på bedøvelser. Livredd ble jeg sendt til kirurgi, fikk spinalbedøvelse og heldigvis gikk alt der veldig fint, og formen kom seg betydelig ganske raskt etter inngrepet. Men nå sitter jeg på en følelse som skremmer meg.

Tør jeg å bli gravid igjen? Det er alt jeg ønsker meg, men den opplevelsen der har skremt vettet av meg… jeg er livredd for å gå gjennom en slik abortprosess igjen.

Barnet er det jeg ønsker meg aller aller mest, og jeg vet jo risikoen, men nå begynner risikoen å skremme meg mer enn å «være villig til å ta risikoen» for det ønskebarnet

Det høres ut som en veldig kjedelig opplevelse. Jeg har vært gjennom veldig likt, men det var min andre graviditet, og jeg visste da veldig godt hvordan belønningen er i enden av et svangerskap, det vet jo ikke du nå. Men etter min MA (oppdaget i uke 13 på toul), var det ENESTE jeg ville var være gravid igjen. Vet ikke helt hvor med dette, men vet at med tiden så vil alle sår gro, og ønsket om barn, og følelsen når du får baby på brystet etter et vellykket svangerskap, det er verdt det. Verdt å ta sjangsen på at det kanskje kan skje igjen, men at det også er mye større sannsynlighet for at svangerskapet blir vellykket.

En annen ting jeg ofte tenker på er at jeg er heldig som får barn/ er gravid i 2025 og at jeg bor i Norge. Det er mye som kan skje under både svangerskap og fødsel, men vi har jammen gode jordmødre og fødsels- og barneleger i Norge som hjelper oss så godt de kan

Sitter selv i en SA atm., og håper at det ikke går for lang tid til en posisitv graviditetstest igjen

 

[Mamsi22]

Høres mest ut som du ikke er klar for ny graviditet ENDA! <3 når opplevelsen kommer på avstand tenker du kanskje litt annerledes på det. Og HVIS du skulle være så uheldig å oppleve det igjen kan jo historien din tas med i betraktning når behandlingsforløpet velges. For eksempel at man går rett til kirurgisk og ikke via tablettene. Det er brutalt å oppleve MA, men de aller fleste får friske barn etterpå. Du trenger ikke prøve før du blir klar. <3