Redd etter fødsel

  • Trådstarter Trådstarter Reddddd
  • Opprettet Opprettet
R

Reddddd

Guest
Nå er det bare 5 dager etter fødsel med førstemann og bsrselstiden er såvidt begynt... Likevel finner jeg ikke roen med meg selv. Ligger våken hver natt og er full i angst. Er redd for at noen skal falle mens de bærer datteren min, at noe skal skade nakken hennes, at hun slutter å puste om natten, blir kvelt uten at jeg hører det, ALT MULIG og alle mulige scenarioer bare popper opp i hodet og jeg klarer ikke å roe det ned. Når barnefar bærer henne opp trappen for å skifte bleie klarer jeg nesten ikke å puste før de er trygt oppe på toppen fordi jeg er redd for at han skal falle med henne.. Det er helt grusomt og jeg er hele tiden urolig og amper fordi jeg er redd noe skal skje.
Har aldri opplevd noe ligende og har aldri hatt noe form for angst eller slike usikkerheter før nå..

Noen som har opplevd lignende?
 
Reddddd skrev:
Nå er det bare 5 dager etter fødsel med førstemann og bsrselstiden er såvidt begynt... Likevel finner jeg ikke roen med meg selv. Ligger våken hver natt og er full i angst. Er redd for at noen skal falle mens de bærer datteren min, at noe skal skade nakken hennes, at hun slutter å puste om natten, blir kvelt uten at jeg hører det, ALT MULIG og alle mulige scenarioer bare popper opp i hodet og jeg klarer ikke å roe det ned. Når barnefar bærer henne opp trappen for å skifte bleie klarer jeg nesten ikke å puste før de er trygt oppe på toppen fordi jeg er redd for at han skal falle med henne.. Det er helt grusomt og jeg er hele tiden urolig og amper fordi jeg er redd noe skal skje.
Har aldri opplevd noe ligende og har aldri hatt noe form for angst eller slike usikkerheter før nå..

Noen som har opplevd lignende?
Klikk for å utvide …


Endten er vi gale begge to, ellers er det helt normalt. Var helt lik! Jeg satt å Gaula for hode mitt gikk helt løpsk mange mange ganger de første ukene! Tenkte på hvor fæl verden var med sånne små mange steder. Hvor liten jeg følte meg som hadde ansvar for å beskytte denne lille skapningen for alt ondt i verden. Det var helt forferdelig.. Angra nesten på jeg hadde satt denne lille uskyldige tingen til verden i en så skummel verden. Men det gikk over, jeg klarte å koble fra de dramatiske tankene mine mer og mer.. Og nå som han er et år, er jeg mye roligere og ikke så redd for alt mulig. Selv om jeg har normale bekymringer å slikt.

Så bare gi deg litt tid og tenk at det er ikke så unormalt! Mors innstinkt er sterke saker!

Gratulere forresten med ei lita tulle ❤️
 
Gratulerer så mye :)
Tror nok det er innafor, for jeg var akkurat lik med begge mine :p :)
 
Jeg var helt lik! Nå har jeg straks termin og kommer sikkert til å bli sånn igjen. Jenta mi ble født for litt under 2 år siden og det har ikke gitt seg heelt enda, men roet seg betraktelig, men har blitt mye mer bekymret og urolig for alt mulig etter jeg fikk henne.
 
Veldig kjent.. Fikk ikke sovet noe de første fem døgnene etter fødsel, fordi jeg konstant fulgte med på pusten til lille. Var også livredd for å snuble i trappa, og så for meg de verste tingene. Ble mye bedre med tiden, særlig etter han ble litt mer robust :) Fremdeles kan jeg få for meg å sjekke om han puster på natta, selv om han er 21 måneder nå..:P Er nok en del av morsinstinkt-pakken. Venter nr to nå i slutten av april, og vil tro jeg klarer å ta det litt mer med ro denne gangen. Håper det. Er desidert verst i starten. Husk at du enda er full av hormoner, og livet ditt har totalforandret seg på veldig kort tid. Det kan være mye å fordøye. Du er ikke gal, bare mamma :)
 
Jeg hadde det helt likt etter at min første kom til verden, men jeg sliter med angst "til vanlig".. så det var nok stor sjangs for at det skulle bli slik for min del. Trøsten er at det går over. Og selv om det er vanskelig å tenke det der og da, så skjer svært sjeldent de tingene du bekymrer deg for. Sender deg en god klem ! <3
 
Hei jeg har min første liggende på brystet for øyeblikket:) han er 3 uker gammel. Og det du beskriver er helt normalt ser det ut som. For min egen del var jeg usikker og søvn ble det lite av. Alt var nytt og de første dagene var fylt med stress og angst. Ikke var jeg glad i sykehuset. Hjalp ikke at gubben dro hjem vær kveld. Poden hadde også mage sammen trekningen ...

Men nei :) du har blitt mamma og dette er en del av det. Etterhvert vil mye roe seg ned:)



Slapp av og bli kjent med den nye medlemmet:) la deg selv få puste litt. Sånn i mellom alt som skjer og si nei til unødvendig besøk før du er trygg på den indre kjernen i hjemmet:) *klem*
 
Gratulerer, du har blitt mamma, det er sånn det er :) Du vil slappe mer av etterhvert, men realiteten er at du resten av ditt liv vil bekymre deg for et eller annet som angår barna dine. Bare spør din mor :)
 
er normalt ☺ er morsinnstinkt, mammafølelse, kjærlighet, tsr litt tid før hodet forstår helt hva som skjer, pluss hornoner og alt det nye med babyen ☺
eldste mi er 4 år og det hender jeg må gå til henne midt på natta å bare vite at hun lever, stryke på henne å gråte litt..
 
Dette er helt normalt! Du er mamma nå, og du legger alt som har med babyens velbefinnende på dine egne skuldre.
Men jeg anbefaler deg å ta det opp med hs eller jordmor om du skal dit, de har kanskje noen ting som gjør at du kan slappe av litt mer.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp