Babyen er to døgn, og vi er i en tilpasningsfase i heimen. Kanskje flere som kjenner på at overgangen ikke går supersmooth fra første sekund?
Ungene vil så gjerne kose og hjelpe til med babyen, men forstår ikke hvor hardt de koser, hvor hardt de lener seg over ham, at han stort sett bare vil ligge på puppen nå, og ikke andre steder. Mannen har forkjølelse og bihulebetennelse, så han sover nesten ikke, til tross for at han er alene på rommet.
Babyen har økedøgn og puppen har fått hvile maks ti min på dagtid og maks to min under natten som var. Nå er de ømme. Etterriene er overkommelige uten smertestillende nå, men de er der likefullt. Det er ubehagelig å sitte på halebeinet. Babyen kaver ved puppen når ungene herjer på ettermiddagene, så jeg må trekke meg unna så babyen ikke skal drepe puppene mine…
Jeg prøver å delta under middagen, men babyen henger bare på puppen. Jeg prøver å delta under legging, men babyen henger bare på puppen, og blir urolig av de to andre.
Det er vanskelig å stanse ungene raskt, når de kommer løpende med snørrete hender, voldsom kraft osv, og samtidig si det på en hensynsfull måte. Den raske reaksjonen har en dreining mot kjeft, og det gjør så vondt. Prøver å rette det opp med forklaring med engang, men det er sårt for dem, stakkars.
Det er bare dag to. Det blir bedre. Vi er i en overgang og vi skal tilpasse oss alle sammen.
Om under to uker skal mannen tilbake i turnusjobben, og jeg må hente i bhg alene, fikse middag, leke og legge begge ungene flere ganger i uka. Det får gå som det går. Men vi har noe å jobbe oss mot, så får vi se hva vi får til de nærmeste dagene.
Andre som har noe å lufte om den nye hverdagen?
Ungene vil så gjerne kose og hjelpe til med babyen, men forstår ikke hvor hardt de koser, hvor hardt de lener seg over ham, at han stort sett bare vil ligge på puppen nå, og ikke andre steder. Mannen har forkjølelse og bihulebetennelse, så han sover nesten ikke, til tross for at han er alene på rommet.
Babyen har økedøgn og puppen har fått hvile maks ti min på dagtid og maks to min under natten som var. Nå er de ømme. Etterriene er overkommelige uten smertestillende nå, men de er der likefullt. Det er ubehagelig å sitte på halebeinet. Babyen kaver ved puppen når ungene herjer på ettermiddagene, så jeg må trekke meg unna så babyen ikke skal drepe puppene mine…
Jeg prøver å delta under middagen, men babyen henger bare på puppen. Jeg prøver å delta under legging, men babyen henger bare på puppen, og blir urolig av de to andre.
Det er vanskelig å stanse ungene raskt, når de kommer løpende med snørrete hender, voldsom kraft osv, og samtidig si det på en hensynsfull måte. Den raske reaksjonen har en dreining mot kjeft, og det gjør så vondt. Prøver å rette det opp med forklaring med engang, men det er sårt for dem, stakkars.
Det er bare dag to. Det blir bedre. Vi er i en overgang og vi skal tilpasse oss alle sammen.
Om under to uker skal mannen tilbake i turnusjobben, og jeg må hente i bhg alene, fikse middag, leke og legge begge ungene flere ganger i uka. Det får gå som det går. Men vi har noe å jobbe oss mot, så får vi se hva vi får til de nærmeste dagene.
Andre som har noe å lufte om den nye hverdagen?
