Jeg er forvirret. Her er historien i korte trekk: et utrolig deilig kjæresteforhold resulterte i graviditet. Han ville så gjerne ha familie. Jeg hadde ingen tro på at jeg noen gang ble mamma. Vi samarbeidet så bra hele veien. Dagene fløt. Intet prosjekt var for stort. Vi koste oss. Vi flørtet, kysset, kjente hjertevarmen mellom oss pulsere. Ingen kortvarig lidenskap. Noe bedre:Trygg, god kjærlighet. Venner og familie hadde aldri sett oss så vakre før. Vi strålte og vi tok vare på oss selv. Familien hans ville så gjerne at vi skulle få barn. Høy alder til tross. Vi sa aldri at vi også ønsket det. Det var vår hemmelighet. Lykken var utrolig da vi fikk positiv test. 3 dgr etterpå fant jeg ut at han var en luksusfellens mann og huset vi pusset opp var begjært tvangssolgt. Jeg ventet 2 uker før jeg dro. Han overbeviste meg ikke på at han så alvoret: det økonomiske og at han hadde holdt det skjult for meg. Rett før jeg dro fikk jeg en sms mens han var på jobb: han hadde skrevet et brev til meg som lå på kjøkkenbordet. Jeg dro uten å lese det.Min leilighet var tom. Jeg var dårlig, kjøpte et pledd fra europris som dyne og levde på alt som kunne lages vha vannkoker. Han leverte alle tingene mine. Noe var hans. Brevet var sendt med det også. Jeg samlet tingene hans i en eske og puttet brevet nedi. Ulest denne gangen også. Leiligheten var full av esker og sekker og jeg måtte skaffe hjelp til å komme i orden igjen. Vi hadde ingen kontakt på 5-6 uker. Ultralyd nærmet seg. Jeg dro m mamma. Vi hadde noe kontakt igjen hvor han fortalte at han ryddet i økonomien og at huset skulle selges. Dette var i januar/februar 2014. Jeg ble glad. Øynet håp. Tross alt. Jeg hørte ikke mer før i slutten av juni: like før termin. Jeg var sint hele svangerskapet pga hans manglende hjelp. Jeg hadde bekkenløsning , hender som ikke fungerte og en krevende hund. Jeg ble stor. 40kg ekstra å bære på. Ordnet istand til baby helt alene. Bitterheten var på sitt sterkeste. Likevel: da fødsel nærmet seg, bestemte jeg meg for at bitterhet fikk være bitterhet og at vi begge måtte ha fokus på fødsel. Det ble keisersnitt i hui og hast og ingen rakk å melde ifra til han. Han hjalp til på sykehuset , både før og etter fødsel. Vel hjemme dro han sin kos. Ca 15 juli var siste dag vi så han. Han visste at jeg ikke hadde noen rundt meg: Nyoperert, med hund, fugl, 35 grader varmt og en nyfødt. 24 okt får jeg en sms. Han ser ungen sin ved juletider. Fra da av har vi hatt en flørtende tone, kyss nå og da og visst begge to at det som har vært må ryddes opp i en el annen gang. Når tiden er inne. Nå får jeg vite at han har begynt å date ei. Han er interessert i henne. Det gjør vondt. Jeg husker altfor godt den gode tida. Men jeg husker også den vonde. Jeg holder tilbake alle følelser nå. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.