Rar følelse?

[PrøverPåTredjemann]

Hei kjære damer, jeg hadde lyst å dele noe med dere. Vi var prøvere i 2 år, og det har endelig klaffet for oss etter første IVF-runde. Jeg er glad, men dagene går, og dette føles helt uvirkelig. Jeg har lite symptomer og føler meg ikke gravid. Jeg har en sånn rar følelse, jeg klarer ikke å juble ordentlig...

Med første barn ble jeg gravid på første forsøk (egentlig uten å prøve i det hele tatt, det ble en "overraskelse"), jeg var mye yngre og visste ingenting om at ting kan gå galt osv. Så husker jeg at jeg ble mye gladere enn nå, fortalte det til familie og venner med en gang, osv.

Hvorfor klarer jeg ikke å være super glad og juble og feire? Dette barnet har vi ønsket oss så høyt!

 

[Ametyst83]

Jeg tenker at det er viktig å ikke legge så mye press på det, det handler nok mye om usikkerhet. Tror ikke de fleste vil feire sånn kjempe før de når uke 12 og vet at alt har gått bra og evt sett at det er en liten i magen Ta dag for dag så vil nok den følelsen komme etter hvert

 

[Monimo]

Forstår deg veldig godt,og at det kan føles litt trist mtp at dere har prøvd så lenge. Med første så hadde vi prøvd i ca 2 år. Jeg klarte ikje å kjenne årdentlig glede før det var helt trygt i uke 22. Da førsta kom min glede. Men om jeg hadde vært 10 år yngre så tror jeg at jeg ville kjent glede sterkere for jeg hadde ikke vist så mye om konsekvensene. Nå kjenner jeg heller ikke veldig mye på glede,men vet den kommer

 

[Drømmebaby88]

Forstår deg kjempegodt! Jeg har vært å tatt hcg hos legen i dag, og svaret kommer ikke før på onsdag... Jeg fikk positiv digital på fredag 1-2, da var jeg 4+0. Går konstant rundt å lurer på om det er progesteronen som holder mensen tilbake, for klarer ikke å tro helt på at jeg er gravid. Reiser bort i morgen, og håper det kan hjelpe litt på, slik at jeg ikke går å overanalyserer alt hele tiden.

Er tøft nå i starten, men håper at du har gode folk rundt deg som du kan dele bekymringer med. Så krysser jeg alle fingrene for at dere lykkes denne gang

 

[Monimo]

Jeg følte foresten ikke at jeg var gravid før kvalmen kom i uke 5

 

[User_131995]

Tror det er ganske normalt og du er ikke alene!

Jeg er glad, men klarer heller ikke juble enda og det føles fortsatt uvirkelig - selv etter sterke tester, uteblitt mens og hele pakka. Men jeg tror ikke jeg roer meg før uke 12 og TUL. Det gjorde jeg heller ikke sist, for jeg opplevde tidlig SA måneden før.

Det var likevel annerledes med første barn. Jeg var nervøs og spent, men denne gangen kommer det tanker som «shit, hva har vi gjort!? TO barn? Hvordan skal vi takle dette?». Så er mye redsel for forskjellige ting denne gangen kjenner jeg.
Kanskje fordi man vet mer etter et eller flere barn, og kjenner til risikoer osv.

 

[Løven93]

Hei kjære damer, jeg hadde lyst å dele noe med dere. Vi var prøvere i 2 år, og det har endelig klaffet for oss etter første IVF-runde. Jeg er glad, men dagene går, og dette føles helt uvirkelig. Jeg har lite symptomer og føler meg ikke gravid. Jeg har en sånn rar følelse, jeg klarer ikke å juble ordentlig...

Med første barn ble jeg gravid på første forsøk (egentlig uten å prøve i det hele tatt, det ble en "overraskelse"), jeg var mye yngre og visste ingenting om at ting kan gå galt osv. Så husker jeg at jeg ble mye gladere enn nå, fortalte det til familie og venner med en gang, osv.

Hvorfor klarer jeg ikke å være super glad og juble og feire? Dette barnet har vi ønsket oss så høyt!

Kjenner meg godt igjen i alt du skriver. Tror og håper det blir bedre når vi kommer litt lengre ut i svangerskapet.

 

[Tusenfryd4]

Hei kjære damer, jeg hadde lyst å dele noe med dere. Vi var prøvere i 2 år, og det har endelig klaffet for oss etter første IVF-runde. Jeg er glad, men dagene går, og dette føles helt uvirkelig. Jeg har lite symptomer og føler meg ikke gravid. Jeg har en sånn rar følelse, jeg klarer ikke å juble ordentlig...

Med første barn ble jeg gravid på første forsøk (egentlig uten å prøve i det hele tatt, det ble en "overraskelse"), jeg var mye yngre og visste ingenting om at ting kan gå galt osv. Så husker jeg at jeg ble mye gladere enn nå, fortalte det til familie og venner med en gang, osv.

Hvorfor klarer jeg ikke å være super glad og juble og feire? Dette barnet har vi ønsket oss så høyt!

Nesten så du beskrever meg, når det gjelder alt det du skrev

Du er ikke alene, og jeg tror ikke vi er unormal

 

[Anonym2020]

Jeg skjønner hva du mener.. Med fare for å si noe feil så «angrer» jeg nesten på at jeg fant forumet her. Det er godt med støtte og prat med andre i samme situasjon, men samtidig har jeg blitt mer bevisst og negativ på om det går veien. Det er mye fokus på alt gale som kan skje. Og ja- mye kan skje, men de fleste graviditeter ender jo med friske barn! Og ingen graviditeter er like. Jeg er jo også en overtenker fra før, så det hjelper ikke på

 

[Spinnwild]

Da jeg var gravid med første, var graviditeten bare "kanskje" nesten frem til OUL. Jeg tror det var en forsvarsmekanisme etter to aborter.

Det hjelper når man kjenner det mer på kroppen, men det kan være lenge til...

Denne graviditeten er stikk motsatt dog; har jublet fra første svake positive test.

Det er nok uendelige måter å reagere på en graviditet. Man må bare akseptere kroppens reaksjon, og prøve å se fremover.

Som Anonym over meg sier, så trenger det heller ikke hjelpe å lese om alt som kan gå galt. Og slike forum blir jo sterkt farget av negative opplevelser.

 

[Ametyst83]

Jeg skjønner hva du mener.. Med fare for å si noe feil så «angrer» jeg nesten på at jeg fant forumet her. Det er godt med støtte og prat med andre i samme situasjon, men samtidig har jeg blitt mer bevisst og negativ på om det går veien. Det er mye fokus på alt gale som kan skje. Og ja- mye kan skje, men de fleste graviditeter ender jo med friske barn! Og ingen graviditeter er like. Jeg er jo også en overtenker fra før, så det hjelper ikke på

Da er vi to, utrolig slitsomt å være en overtenker