røpe det for andre??

2 tette

2 tette

Glad i forumet
Forje gang sa vi det i uke 7 på grunn av at vi er en vennegjeng som drikker en uke på hytta når sambo har bursdag, det var i uke 9 og ville at famillien skulle vite det først=)

vi var hjemme hos vedkommene, og jeg sendte mel til hans familie og han til min, moro og se utrykke mens de leste:P

Sambo vil venyte med å si det, mens jeg legnter etter og røpe meg til enn eller annen :/ men skjønner at han har lyst til og vente noen uker.. Siden jeg ble gravid på p-pilla så er jo sjansen for SA litt større :(

Hvordan gjorde dere med flere barn det? og hvordan skal dere si det nå? Noen som har tenkt på det?
 
Første gang vi ble gravide fortalte vi det til de nærmeste etter 6-7 uker tror jeg... og i uke 11-12 hadde jeg SA...og da angret jeg veeeeldig på at jeg var så tidlig...

Så da vi skulle få prinsen fortalte vi det bare til foreldrene våre etter 6-7 uker og søsken etter 12...men da vi hadde fortalt det til søsknene visste plutselig hele verden det...!!!!

Denne gange kommer vi nok til å vente mye lengre med foreldene våre...og enda lengre med søskene..
Litt pga visst vi mister igjen vil jeg helst ikke at så mange skal vite det...og det at jeg har et ganske komplisert sykdomstillfelle så vil helt ikke ha mer press fra folk rundt meg enn det som allerede er :)

(men må tilstå at det bobler masse inni meg, har bare lyst til å rope det ut ....)
 

Jeg har fortalt det til mine foreldre, men venter med søsken og barna våre enda. Har planer om å bestille tidlig ul i uke 11-12, så blir i så fall etter det. Om jeg ikke røper meg før den tid.... 

Kan hende jeg må fortelle det på jobb, men det må jeg se litt ann. Blir kun til sjefen i så fall. 

 
Om det går så venter vi til uke 12 er passert, men jeg har ikke til hensikt å lyve eller skjule det på andre måter denne gangen. Har ventet til uke 12 begge de to andre gangene, det som er litt rart er at det er nå man bare har lyst til å skrike ut at man er gravid, mens  når uke 12 kom så visste vi lissom ikke helt hva vi skulle si lenger, he he he. Men det er jo greit og tryggere å vente så lenge, det blir kortere tid for de andre å vente også. ;-p
 
Jeg har en venninne som vet, og en til som nok kommer til å få vite det før den magiske 12 uker. Men disse to vet også at vi skulle prøve og er selv i tankeprosessen om å komme igang, så det er litt to-veis hysj/hysj i begge leire der :) Utover det kommer vi nok til å fortelle det til kommende besteforeldre/tanter/onkler på min side når vi treffer de om et par ukers tid. Da vil vi være ca 6 1/2 uke på vei og ha vært på første kontroll hos jordmor. (følges opp av jordmor hele veien her, istedet for lege og jordmor som er vanlig i norge). Når hans familie får vite er litt opp til han, men de bor vi mye nærmere, så det blir nok litt mer 'på sparket'.
Heldigvis er julebord samme uke som vi runder 12 uker, så jobben får vente til da om alt går fint frem til den tid :) 
 
Klarte ikke å holde det hemmelig denne gangen heller og fortalte det med en gang til nesten alle. Prøvde å lure dem litt denne gangen, men gikk relativt dårlig :P
 
Jeg har også bare lyst til å rope det ut! :p Men velger å vente litt. Har fortalt det til mamma, et vennepar som også prøver å bli gravide, og noen få til, men dette er alle folk vi stoler på at ikke sier noe enda. Så får vi si det til resten etterhvert. Ettersom vi er nygifte så forventer vel også folk at det blir noe snart! :-)
Er litt spent på å fortelle det til min svigermor da, for hun "styrer" så fælt innimellom! :-s Derfor venter vi litt med henne! :-)
 

Lykkensmiler skrev:
Jeg fortalte det til mamma igår. Skulle ønske hun hadde reagert på en annen måte, men pga diagnosen hun har, så er hun mest opptatt av seg selv og sitt. Det gjorde litt vondt. Samboer vil vente lengst mulig, og det vil jeg også. Gruer meg til å fortelle det til svigers, siden de ikke reagerte så veldig bra forrige gang. Når man i ettertid av en abort får høre at de setter spørsmålstegn ved min evne til å ta vare på et barn...ja, da har man vel egentlig ikke så veldig lyst å fortelle det i hele tatt.

Huff, stakkars deg.
Må jo være forferdelig å bli satt spørsmålstegn ved om du har evner nok til å ta vare på et barn. Det er jo rett og slett frekt.
Håper det går bedre denne gangen når dere endelig velger å si det til svigers.
Lykke til videre :-)
 
Ungene vet, barnehagen til ungene vet, jobbene våre vet, foreldrene våre vet, og noen venner av oss vet....

Nekter ikke om noen spør, men går ikke heller å roper det ut heller =)
 
Vi har sagt det til familie og nærmeste venner. Vi stresser ikke sånn med å holde det hemmelig. Er så bake å gå rundt å lyge. De som får vite det får vite det, og det som skjer det skjer. Jeg vil heller at mine nærmeste vet om det hvis det går gale også. For da vet de hvorfor jeg er lei meg, enn at jeg må forklare det da. Nå skal vi på ul på fredag, og er alt ok der, kommer vi nok ikke til å stresse med å finne løgner når folk spør:)
 
Her fikk stortsett alle vite det i uke 5. Mest fordi at jeg GLØDER med en gang jeg blir gravid og hadde ikke sjans å skjule det. Hver gang noen spurte om jeg var gravid var jeg sprekkferdig og bare et evig stort smil. Jeg kan ikke lyge, så selv om samboer ville vente litt var han også temmelig klar til å fortelle det da jeg hadde fortalt det til mine foreldre som fikk en fantastisk god reaksjon <3 
 
Vi har fortalt det til familiene og noen få venner. Tror mine kollega tenker jeg er gravid (sykemeldt pga kvalme/oppkast) og jeg er aldri borte fra jobb, men skal ikke si noe før uke 12, men tror alle SER det på meg! klarer ikke å slutte å smile <3
*lykkeli*
 
Jeg har fortalt det til søsken, rett og slett for å slippe å late som jeg drakk i en situasjon...
Men er litt på vent i forhold til resten av familien. har lyst, men har ikke lyst liksom :)
 

Lykkensmiler skrev:
Jeg fortalte det til mamma igår. Skulle ønske hun hadde reagert på en annen måte, men pga diagnosen hun har, så er hun mest opptatt av seg selv og sitt. Det gjorde litt vondt. Samboer vil vente lengst mulig, og det vil jeg også. Gruer meg til å fortelle det til svigers, siden de ikke reagerte så veldig bra forrige gang. Når man i ettertid av en abort får høre at de setter spørsmålstegn ved min evne til å ta vare på et barn...ja, da har man vel egentlig ikke så veldig lyst å fortelle det i hele tatt.
Men hva i alle dager?!?!? Det går da vel ikke an å si det??!? Huff, hvis du får slike reaksjoner så syns jeg du heller skal kose deg med den gode nyheten sammen med sambo og vente en stund til med å fortelle nyheten. Eller hvis du har lyst å dele det med noen, hvorfor ikke fortelle det til en god venninne eller kollega? Dette er en god nyhet som bør møtes med glede!!! Lykke til!!! :-D
 
Vi har fortalt det til et vennepar som visste at vi prøvde, og så har jeg fortalt det til ett par kollegaer. Det er godt å ha noen å snakke med det om utenom sambo :)
Sist fortalte vi det til mamma og pappa samme dagen som vi testet positivt, men denne gangen håper jeg og klare å vente til uke 12. Litt fordi jeg "sparer" på den gode nyheten, men også for at det ikke skal bli så veldig lang tid å vente for spente besteforeldre ;)
Den siste grunnen er at jeg er usikker på om det er liv.. jeg hadde en blødning for ett par uker siden, som legen sa ikke hadde noe med embryoet å gjøre, men kjenner jeg er usikker. Fikk ul da også, men var bare 4 uker så det var jo ikke noe bankende hjerte der... Skal på ul igjen neste uke, og jeg er fryktelig spent!! Jeg ønsker så inderlig å se et bankende hjerte!!! Hvis jeg får se det blir det nok endel vanskeligere å holde nyheten fra familien...
 

Lykkensmiler skrev:
Joda, det gjør nok dessverre det......
Er jo fortsatt lenge igjen til vi vil fortelle det.
Ja, nå skal jeg bare kose meg i tiden framover. Har ingen venninner som fortjener å vite det enda ;) Så godt å ha en hemmelighet som er bare vår :)
Tusen takk, forresten :)
Huff, det må være skikkelig trist å høre noe sånt!!! Men da får du bare heve deg over dem, for det er jo rett og slett idioti å si noe sånt. Unnskyld at jeg sier det, men det mener jeg. Man kan ikke si noe sånt!!
Kos deg masse med det som skjer i kroppen din og nyt hemmeligheten med mannen! :)
 
Her vet min søster og svoger det, og moren min. Vi har fortalt til de at vi var igang med prøverør, så da måtte vi jo si at det hadde klaffet også.
Har ikke sagt noe til pappa enda. Føler meg nesten litt slem som ikke har fortalt det, så spørs om ikke vi forteller det til han også :)

Ellers er planen å vente til uke 12, får se om vi klarer å vente så lenge :)
 

Sist fikk sjefen vite det i uke 5, nærmeste familie i uke 8-9 og andre fikk vite det etter uke 12-13. Gangen før var det ganske likt, men da aborterte jeg. Det var veldig godt at mange visste om det for jeg aborterte etter uke 12. Den støtten trengte jeg.

Det spørs om jeg klarer å holde det hemmelig særlig lenge denne gangen, for jeg er så oppblåst og merker magen allerede i uke 4!?! Det er jo bare luft, men det synes. Nå må vi klare å holde det hemmelig for den blivende storebroren og det blir vanskeligst. Han får med seg så mye og vi kan ikke snakke i koder. Han er for smart for sånt.

 
Har noen venninner og mamma som vet det siden de har fulgt meg i en lang prøveprosess.

I tillegg er det 4 kollegaer som vet det siden vi var på hyttetur og de prøvde å skjenke meg vin.

Synes det er greit at disse vet det, for da jeg mistet sist var det godt å få litt trøst. Så hvis det skulle skje igjen hadde jeg villet at de skulle vite det.

Svigers og søsken får ikke vite før uke 12 (m mindre mannen min slumper til å si noe)

Sønnen min får ikke vite før vi MÅ. Men det er for at ventetida ikke skal bli så lang for han.
 

Lykkensmiler skrev:
Jeg fortalte det til mamma igår. Skulle ønske hun hadde reagert på en annen måte, men pga diagnosen hun har, så er hun mest opptatt av seg selv og sitt. Det gjorde litt vondt. Samboer vil vente lengst mulig, og det vil jeg også. Gruer meg til å fortelle det til svigers, siden de ikke reagerte så veldig bra forrige gang. Når man i ettertid av en abort får høre at de setter spørsmålstegn ved min evne til å ta vare på et barn...ja, da har man vel egentlig ikke så veldig lyst å fortelle det i hele tatt.
Omg... er det mulig??? Håper du har andre som deler gleden med deg! Jeg er i allefall glad for at du er her 
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp