råd?

  • Trådstarter Trådstarter usikker
  • Opprettet Opprettet
U

usikker

Guest
Hei. Jeg trenger litt råd om hva dere ville gjort i denne situasjonen. Min samboer og far til vår felles ett åring har jeg akkurat tatt på fersken i å sende ekstremt slibrige/grove/kinkye meldinger samt masse nakenbilder til ei anna dame via fb. Dette er ei han tilslutt innrømmet å ha ligget med for noen år tilbake.
Han gir meg ikke en god grunn, men beklager det hele.
Jeg ser på dette som utroskap og har d veldig tøft, men vet at ikke alle ser det sånn. Så hva ville du ha gjort?
 
Off. Jeg tenker alltid at jeg hadde gått. Tenker en gang utro, alltid utro. Sannheten er vell at jeg hadde gitt han en sjangs. Spurt han hva han selv mener. Hvor skal grensene gå? Hva hadde han gjort om du hadde gjort som han? Rett og slett tatt en alvorsprat og satt grenser. Finne ut hvor "feilen" ligger. Har han et problem? Er det noe dere kan jobbe med? Bli enige om veien videre.
Hadde selvfølgelig og krevd å sett at han avsluttet det ved å skrive en melding til henne og slette henne fra facebook slik at du ser at han gjør det på en seriøs og ordentlig måte. Og sist, men ikke minst, få en bekreftelse på at det aldri kommer til å gjenta seg, for da er det over og ut. Håper han er meeeeeeget ydmyk! Utroskap er det verste som eksisterer.
Lykke til!
 
Jeg ville tenkt at jeg fortjener bedre. Og de lå sammen for noen år siden men sender bilder nå? Skeptisk... Hadde tolket det som at de hadde et forhold nå.
 
Hei du og så vondt du må ha det nå.
Jeg har opplevd noe lignende og det er jo bare helt, helt jævlig.
Jeg oppdaget det med min samboer for snart ett år siden og har det bedre nå enn da, men er ikke tilbake til normalen for å si det sånn.

Det jeg gjorde var at jeg krevde at han avsluttet all kontakt med henne, krevde parterapi (som vi fortsatt går i), i vårt tilfelle hadde han skrevet dette i fylla, så jeg krevde at han tok kontroll over alkoholinntaket, komme hjem etter jobb (han jobber i en bransje med mye festing) og full oppriktighet ifht alle mine spørsmål.
Dette gikk så inn på meg pluss trøblete svangerskap at jeg nå har fått bekymringsangst som jeg jobber med hos psykolog.

Jeg har fått høre alt fra "dette hadde jeg aldri tolerert" til "overreagerer du ikke litt,..?". Det du kanskje må finne ut av er om du kan leve med det på et vis? For det er jo alltid der.. Jeg har klart å tilgi ham, men tenker fortsatt en del på dette.

Det er bare å skrive til meg om du vil skrive litt med meg. Regner med at det er en del der ute som syns jeg er et brødhue som velger å bli med vårt barn.
 
Hei dere! Tusen takk for svar:)
Jeg kontaktet bank og familie kontor men gang, men tar jo litt tid å sette opp møter.
Min første tanke var jo å reise! Blir kvalm når jeg ser han og har veldig vanskelig for å slutte å tenke på det. Han har såret meg så mye at jeg faktisk ikke trodde det var mulig. Han var jo ikke 100% ærlig med alt med engang heller, har kommet litt etter litt. Å synes det er forferdelig tungt at han ikke kan gi meg et ordentlig svar...synes ikke at "jeg tenkte ikke" er godt nok!
Han vil gjøre alt for at jeg skal gi ham en sjanger til, ho er slettet fra fb og null kontakt der.
Men jeg kjenner meg selv at dette er noe jeg ikke kommer til å klare å glemme. Kommer jo til å bli helt nazi sjalu og det er vel strengt talt ikke godt for noen. Hvor mye tid og energi bør en legge i et forhold som i mine øyne er blitt så svekket?
 
Elsy30 skrev:
Hei du og så vondt du må ha det nå.
Jeg har opplevd noe lignende og det er jo bare helt, helt jævlig.
Jeg oppdaget det med min samboer for snart ett år siden og har det bedre nå enn da, men er ikke tilbake til normalen for å si det sånn.

Det jeg gjorde var at jeg krevde at han avsluttet all kontakt med henne, krevde parterapi (som vi fortsatt går i), i vårt tilfelle hadde han skrevet dette i fylla, så jeg krevde at han tok kontroll over alkoholinntaket, komme hjem etter jobb (han jobber i en bransje med mye festing) og full oppriktighet ifht alle mine spørsmål.
Dette gikk så inn på meg pluss trøblete svangerskap at jeg nå har fått bekymringsangst som jeg jobber med hos psykolog.

Jeg har fått høre alt fra "dette hadde jeg aldri tolerert" til "overreagerer du ikke litt,..?". Det du kanskje må finne ut av er om du kan leve med det på et vis? For det er jo alltid der.. Jeg har klart å tilgi ham, men tenker fortsatt en del på dette.

Det er bare å skrive til meg om du vil skrive litt med meg. Regner med at det er en del der ute som syns jeg er et brødhue som velger å bli med vårt barn.
Klikk for å utvide …

Så du sliter litt ennå.. Synes du det var verdt det? Alt det du har måttet igjennom? Har også fått høre om jeg virkelig er sikker på at jeg vil dra, "han har jo tross alt ikke vært fysisk utro", "du kommer vel til å angre, må ikke overreagere?"
Har ikke lyst at dette skal prege hverdagen vår i mange år fremover, noe jeg har på følelsen av at det vil hvis jeg blir.

Synes ikke du er et brødhue! Vi har vært gjennom tøffe tak, ingen som kan settes seg inn i dette før de faktisk har vært der selv.. Håper at du har det fint og at du har valgt riktig <3 Du må være utrolig sterk!
 
Jeg hadde ansett det som utroskap.
Om jeg hadde gitt ham en sjanse til hadde kommet helt an på hvordan han hadde oppført seg. Hvis jeg hadde fått inntrykk av at han oppriktig angrer, at han selv hadde gått inn for å slette henne, blokkere henne, avslutte kontakten, ikke gjenta det osv hadde jeg kanskje gått med på det. Jeg hadde uansett kommet til å bli borderline sykelig sjalu og sjekke facebooken hans hele tiden. Og hele tiden lure på hvilke andre kanaler han eventuelt kunne finne på å gjøre det samme på senere.

Ødelagt tillit tar enormt lang tid å reparere, det er bare du som kan vite om det er verdt å bruke tid og energi på.

Er han, og det dere har sammen, verdt det?
 
Man er jo veldig forskjellige, og man tenker også veldig forskjellig i forhold til hva som kan regnes som utroskap. I mine øyne hadde dette vært utroskap. Jeg hadde blitt så utrolig såret, og jeg hadde ikke klart å glemme det om min samboer hadde gjort noe sånt som dette mot meg. Jeg hadde ikke klart å stole på han igjen, og da sliter jeg med tanken på skulle gå videre med forholdet etter noe sånt. For meg er ærlighet og tillit det viktigste i et forhold, og hvis jeg da hadde følt at jeg ikke kunne stolt på partneren min, kunne vi ikke gått videre etter noe sånt.
 
LittleBiii skrev:
Man er jo veldig forskjellige, og man tenker også veldig forskjellig i forhold til hva som kan regnes som utroskap. I mine øyne hadde dette vært utroskap. Jeg hadde blitt så utrolig såret, og jeg hadde ikke klart å glemme det om min samboer hadde gjort noe sånt som dette mot meg. Jeg hadde ikke klart å stole på han igjen, og da sliter jeg med tanken på skulle gå videre med forholdet etter noe sånt. For meg er ærlighet og tillit det viktigste i et forhold, og hvis jeg da hadde følt at jeg ikke kunne stolt på partneren min, kunne vi ikke gått videre etter noe sånt.
Klikk for å utvide …

Signerer denne. Dette er absolutt utroskap i mine øyne og jeg hadde aldri klart å komme meg videre med han. Du kan kanskje tilgi, men det er vanskeligere å glemme. Glemmer man ikke kommer man aldri til å få det bra med den personen igjen for man vil alltid tenke, What if!

Ønsker deg masse lykke til uansett hvilket valg du tar. Husk, dette er ditt liv! Det er DU som må stå for og leve med valgene du tar.
 
Jeg hadde en veldig lik opplevelse for mange år siden med min daværende samboer. Dog da var det MSN og Blink som var plattformen. Det ble et lite helvete, med dama som tok kontakt med meg og var sur fordi han dumpet henne, og jeg som ble ekstremt sjalu og hadde det fryktelig vondt.
Det at jeg ble så sjalu ga han en ypperlig unnskyldning til å overbevise meg om at det var jeg som var gal når det så skjedde med andre igjen, og igjen, og igjen, og igjen. Til jeg til slutt fikk nok og gjorde det slutt.
I ettertid har jeg fått høre at han har prøvd seg på både venner og bekjente.
I forholdet med han, hadde jeg det ikke bra og det tok lang tid før jeg klarte å stole på folk igjen. Nå har jeg derimot truffet mannen i mitt liv, har giftet meg og er gravid med hans barn. Min mann er kjempeflink til å være klar og tydelig på at han elsker meg og ingen andre, og som resultat er jeg ikke sjalu og har det veldig trygt og godt i det forholdet.

Man må se selv hva man mener er best, men jeg burde ha gått fra han som var utro lenge før jeg gjorde det. Og jeg er utrolig glad for at ikke jeg holdt ut lengre enn jeg gjorde. Det har noe med min egen selvrespekt å gjøre. Samt tror jeg at det at jeg drev og tilga han hele tiden, var med på å gjøre at han ikke så særlig risiko ved å fortsette.
 
usikker skrev:
Så du sliter litt ennå.. Synes du det var verdt det? Alt det du har måttet igjennom? Har også fått høre om jeg virkelig er sikker på at jeg vil dra, "han har jo tross alt ikke vært fysisk utro", "du kommer vel til å angre, må ikke overreagere?"
Har ikke lyst at dette skal prege hverdagen vår i mange år fremover, noe jeg har på følelsen av at det vil hvis jeg blir.

Synes ikke du er et brødhue! Vi har vært gjennom tøffe tak, ingen som kan settes seg inn i dette før de faktisk har vært der selv.. Håper at du har det fint og at du har valgt riktig <3 Du må være utrolig sterk!
Klikk for å utvide …

Takk for fine ord. <3
Jeg har klart å leve med det på et vis og er sikker på at jeg gjorde rett, mesteparten av tiden. Som jeg skrev har jeg fått bekymringsangst som virkelig kan ødelegge og sabotere for meg. Når jeg får det, så tviler jeg på alt. Og det er vondt.
Det preger oss begge, det gjør det, men nå klarer jeg bedre å roe meg selv ned.
Jeg har snakket mye med psykologen om at min samboer ikke kommer til å gjøre dette igjen. Vi er begge klare på at dette unner vi ingen og det frister virkelig ikke til gjentagelse. han angrer også mye og fatter ikke at han kunne gjøre noe sånt som dette.
En venn av meg mente at jeg unnskyldte min samboers valg da jeg forklarte hva psykologen og jeg har snakket om. Jeg klarer å tenke meg til at han har hatt det vanskelig, jeg var dårlig under hele svangerskapet, barnet vårt var urolig som nyfødt, ville bare til meg, han jobbet mye og fikk høre fra sine kompiser at han ikke måtte bli sånn kjedelig far som aldri ble med på ting, så har han også en historie med "å flykte" når livet er vanskelig. Og da til noe kjent, festingen.

Tror du at du får med din til parterapeut? Det hjalp oss mye. Jeg har alltid vært en tilhenger av å ikke gjøre drastiske valg i kampens hete og det er nok grunnen til at vi sitter sammen nå. Hadde jeg fulgt hodet så hadde jeg vært laaangt unna.

Jeg håper du finner ut av ting og tang. Det vil prege deg, vi har jo som sagt hatt det tøft i snart ett år, men vi elsker hverandre.
Stor klem fra meg.
 
Her ville jeg ha slått opp med han men først forklart hvorfor det blir sånn
For jeg mener når du skrivr sånt å ha vært utro så elsker du ikke den personen mer å skaper sårt en godt. Så mener du fortjener en som bare vil ha deg :)
 
I mine øyne er dette utroskap og det hadde jeg nok ikke tolerert. Skjønner ikke hvordan jeg skulle klart å stolt på han igjen etter sånt noe.
Lykke til med valget.
 
Jeg hadde aldri tolerert det og hadde gått på dagen.
Men om man velger å bli, så mener jeg at da har man tatt et valg om å gå videre ..
Da mener jeg at man ikke kan slenge det i trynet hans gang etter gang og man må prøve å ha en viss tillitt ... Blir slitsomt for han å skulle overbevise at han ikke gjør ting hele tiden også .. Går det noen gang ann å glemme helt? Jeg hadde ikke klart det
 
Jeg hadde ansett det som utroskap og hadde ikke klart å fortsette med han. Dette fordi jeg veit så inderlig godt at jeg aldri hadde klart å glemme og hadde derfor blitt vanvittig usikker og mistenksom, og det ville gjort utrolig vondt for meg og slik vil jeg rett og slett ikke ha det ..
Tror bare du må tenke på hva som i det lange løp blir best for deg.
Lykke til med valget :-)
 
Uff :( ikke noe kjekk situasjon . Jeg ser på det som utroskap . Og hadde stusset veldig på om de faktisk hadde hatt ett fysisk forhold nå også, ikke bare for flere år siden . Jeg vet ikke selv hva jeg hadde gjort hvis det var min mann. Tenker jo at jeg hadde gått, for jeg hadde aldri klart å stole på han igjen, men vet jo ikke .
Lykke til hvertfall!
 
Jeg hadde blitt ekstremt såret, og tror aldri noen gang jeg kunne stolt på han igjen. Du fortjener bedre enn dette kjære deg <3
 
Jeg hadde mistet tillitten, blitt sjalu og tenkt at man gjør ikke sånt mot den man elsker.
Hadde ikke orket et sånt forhold, det hadde møtt veggen til slutt uansett.
 
Er du lykkelig? Klarer du stole mer på han? Viser han deg med handlinger at det er kun deg? Og vil du noen gang klare glemme dette? Jeg hadde ikke klart stole på han. Så jeg hadde nok sagt hade. Fordi uten tillit har man ingenting
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp