Psykisk uhelse i prøvetiden

[Spl.student]

Heihei, jeg er 25 år, mannen min er noen år eldre. Vi har et barn fra før, vi ble gravid på andre forsøk, mistet i uke 6, ble gravid med engang etterpå. Nå går vi inn i vår 7 forsøk. Og jeg er veldig sliten og lei.. jeg har regelmessig syklus, finner eggløsning hver mnd, har sex til riktig tidspunkter, vi begge er normalvektige, vi gjør alt riktig, likevel ingenting. Jeg skal ha eggløsning innen 3-4 dager så vi er godt i gang med å legge aksjer, men jeg gruer meg allerede til å ta test eller vite hvordan det gikk… det føles ut som det aldri vil skje.
Samtidig er jeg egentlig veldig redd for å bli gravid, jeg gruer meg til å bli så dårlig, jeg gruer meg til all redsel som følger med et svangerskap, med tanke på egen erfaring angående spontanabort, og har nær familie og venner som har opplevd dødfødsel og krybbedød.
Det føles ut som jeg burde slå meg til ro med det fine barnet jeg har, samtidig som jeg har så lyst å få oppleve alt på nytt, jeg har bare mistet håpet, om jeg så skulle bli gravid så er jeg så redd for å miste det, enten under svangerskapet eller ved fødsel, eller verstefall etter noen dager/uker/mnd..
jeg skulle ønske at jeg bare kunne gi opp og ta ting som det kommer, «dessverre» er syklusen så regelmessig og tydelig at jeg aldri vil miste den kontrollen, jeg vil aldri plutselig komme på at jeg skulle hatt mensen for en uke siden.
Det er slitsomt å vente 2 uker etter eggløsning, det er slitsomt å planlegge tilfelle jeg ble gravid på tanke på skole, praksis, permisjon osv osv.
Det har gått greit til nå, de siste ukene har det rent noen tårer innimellom. Jeg føler alle er gravid nå, utenom meg..

 

[Lille my.]

Vi er mange som ønsker seg barn. Meg og. Sitter å håper hver eneste måned.
Jeg har alltid vært en planlegging menneske. Men plutselig ble mitt barn kronisk syk. Og nå kjenner jeg ikke min hverdag mer. Vi må passe på ho 24 timer i døgnet. Hun er bare 9 år og trenger mye hjelp. Fremdeles ønsker jeg å bli gravid

 

[Havstjerne]

Heihei, jeg er 25 år, mannen min er noen år eldre. Vi har et barn fra før, vi ble gravid på andre forsøk, mistet i uke 6, ble gravid med engang etterpå. Nå går vi inn i vår 7 forsøk. Og jeg er veldig sliten og lei.. jeg har regelmessig syklus, finner eggløsning hver mnd, har sex til riktig tidspunkter, vi begge er normalvektige, vi gjør alt riktig, likevel ingenting. Jeg skal ha eggløsning innen 3-4 dager så vi er godt i gang med å legge aksjer, men jeg gruer meg allerede til å ta test eller vite hvordan det gikk… det føles ut som det aldri vil skje.
Samtidig er jeg egentlig veldig redd for å bli gravid, jeg gruer meg til å bli så dårlig, jeg gruer meg til all redsel som følger med et svangerskap, med tanke på egen erfaring angående spontanabort, og har nær familie og venner som har opplevd dødfødsel og krybbedød.
Det føles ut som jeg burde slå meg til ro med det fine barnet jeg har, samtidig som jeg har så lyst å få oppleve alt på nytt, jeg har bare mistet håpet, om jeg så skulle bli gravid så er jeg så redd for å miste det, enten under svangerskapet eller ved fødsel, eller verstefall etter noen dager/uker/mnd..
jeg skulle ønske at jeg bare kunne gi opp og ta ting som det kommer, «dessverre» er syklusen så regelmessig og tydelig at jeg aldri vil miste den kontrollen, jeg vil aldri plutselig komme på at jeg skulle hatt mensen for en uke siden.
Det er slitsomt å vente 2 uker etter eggløsning, det er slitsomt å planlegge tilfelle jeg ble gravid på tanke på skole, praksis, permisjon osv osv.
Det har gått greit til nå, de siste ukene har det rent noen tårer innimellom. Jeg føler alle er gravid nå, utenom meg..

Sender varme tanker din vei! Høres utrolig tøft ut. Høres også ut som du kunne hatt godt av å snakke ordentlig med noen mtp all frykten du føler kan høres ut som det også gjør prøvinga ekstra tung. Er litt for mye å bære på alene!

 

[1984håp]

Varme tanker til deg! Kjenner meg veldig igjen i det du beskriver. Også da jeg ble gravid, hadde jeg perioder med tvil og nedstemthet, uro over om jeg ville få det til, og frykt for svangerskapet videre og formen min. Jordmor, som også er utdannet rådgiver, sa at det er kroppen og hodets måte å forberede oss på at det vil bli noen slitsomme år, og at det er helt naturlig å ha disse tankene både før og underveis i svangerskapet. Hjelper ikke så mye på tankene, men det gjorde iallfall at jeg kunne være trygg på at det ikke var noe galt med meg selv om jeg hadde disse følelsene og tankene.

Selv er jeg 40 og vi har prøvd i mange år å få barn. Jeg har vært gravid fire ganger og mistet. Hver mens blir jo en slags påminnelse om at man ikke har fått det til denne gangen heller, og vekker minner om spontanabort og lignende. Men samtidig er det en ny start, ei ny mulighet.

Etter hvert som vi har stått i dette – blitt utreda for infertilitet, begynt med IVF, opplevd graviditet for aller første gang (tenk å oppleve det først når man er 40 da!), og mistet flere ganger – så har jeg også kjent på mestring. Tåler jeg å stå i dette, skal jeg vel tåle alt et svangerskap har med seg, og hverdagen som småbarnsmamma. Jeg er mer urolig for om jeg tåler det om vi aldri får det til

Håper det kan være noe slags trøst i dette – vi tåler mer enn vi tror, du er ung og plutselig går det bra! Hold ut Stor klem!