Psykisk terror av mor

U

utennavn

Andre møte med forumet

Hei!
Er gammel bruker på forumet, men ønsker å legge ut dette anonymt, siden man aldri kan vite om noen kjenner til en. Så om du vet hvem jeg er, vennligst respekter det at jeg ønsker å være anonym.

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Mulig dette blir langt og rotete, men trenger råd, og håper du tar deg tid til å lese.

Jeg husker ikke helt hvor gammel jeg var da pappa flyttet fra mamma. Mulig jeg var rundt 12 år. Før han valgte å flytte fra henne, kunne jeg ligge å høre på at de kranglet etter at vi barna hadde lagt oss. Hver kveld lå jeg våken og bare ventet på at kranglingen skulle begynne.

Etter at pappa flyttet, skjedde det noe med mamma. Alt jeg gjorde var galt. Når jeg kom hjem fra skolen, gikk jeg bestandig inn på kjøkkenet for å finne noe å spise. Var jo naturlig nok sulten etter en lang skoledag. Mamma pleide bestandig å ligge på sofaen og hvile seg når jeg kom hjem fra skolen. Bestandig kjeftet/ropte hun til meg at jeg ikke måtte trampe så hardt i trappa på tur opp til kjøkkenet og stua, selv om jeg gikk så musestille som jeg greide. Jeg kom inn på kjøkkenet, og hun ropte at jeg ikke måtte bråke sånn med kjøleskapsdøra, selv om jeg fortsatt prøvde å være så stille som mulig. Hun kunne klikke i vinkel av ingenting!

Når jeg var snill og lagde middag, var det ikke bra nok, fordi ting ikke ble gjort på hennes måte. Hun kom alltid og pirket på at ting skulle gjøres sånn og sånn.

Merker at mange hendelser er borte for meg. Jeg har vel prøvd å fortrenge det meste.

Mamma og jeg kranglet hele tiden. Hun kalte meg ulike ting, som bortskjemt drittunge, utakknemlig osv. Flere ganger sa hun at hun skulle ønske hun aldri hadde fått barn. Hun truet også mange ganger med å ringe barnevernet fordi hun ikke orket mer. Hun sa også at hun hadde lyst til å bare dra. Men det kunne hun selvsagt ikke, fordi hun hadde barn å ta vare på.

Etter hvert som ungdomsårene kom, kviet jeg meg mer og mer for å ha med venner hjem, fordi mamma bare kjeftet og hakket på meg. Hun provoserte også noe kraftig. Nesten som om hun ville at jeg skulle bli sint og svare henne tilbake, slik at hun hadde en grunn for å kjefte på meg. Hun mente at jeg burde ha respekt for henne. Hun skulle bestandig ha det siste ordet, og klikket i vinkel dersom jeg så mye som kom med et lite pip etter at hun hadde sagt noe.

Jeg følte at alt jeg gjorde var galt, uansett. Slik er det med min lillesøster også. Noen få venner visste hvordan jeg hadde det hjemme, og det var disse jeg av og til hadde med hjem. Men da det ble verre utover tenårene, sluttet jeg å ta med meg venner hjem. Jeg var heller hjemme hos andre venner, men kom som regel hjem til avtalt tid.

Jeg vil ikke si at jeg var en unormalt vanskelig tenåring. Men den personen mamma skapte meg til å bli, var i hennes øyne vanskelig. Noe jeg skjønner veldig godt. Etter år med drittslenging og det jeg vil kalle psykisk terror, gadd jeg ikke mer, og begynte å svare tilbake og slikt.

Jeg husker spesielt en gang jeg hadde med meg en venninne hjem. Husker ikke situasjonen. Men det endte opp med at jeg ropte til mamma at jeg hatet henne. Det greide hun aldri å glemme. Jeg mente det jo ikke, men det svartnet helt for meg, for nok var nok!

Etter hvert følte jeg meg presset så langt ned at jeg satt kun foran pc'en inne på rommet mitt. Jeg fant mye trøst i musikk, og musikken betyr mye for meg enda. Utrolig hvor mye følelser og hvor mye bedre musikken og sangtekster kan få en til å føle seg. Jeg fikk etter hvert kontakt med en gutt på samme skole som jeg følte jeg kunne snakke med om det som skjedde hjemme. Han hadde hatt det akkurat likt. Jeg fant mye trøst i ham. Uten ham vet jeg ikke hvordan det hadde gått med meg. Noen ganger tenkte jeg at det beste var vel at jeg tok livet mitt, men jeg kom heldigvis aldri så langt at jeg planla det. Var et par ganger jeg skade meg selv. Men jeg tok heldigvis til fornuft. Tenkte at jeg måtte være sterkere enn som så. Jeg er også en veldig sterk person. Har bestandig vært selvstendig og vet at jeg greier meg selv. Psyken er også sterk. Dette har nok kommet av at det jeg opplevde.

Jeg begynte på videregående skole og bodde hjemme det første året. Da jeg begynte på det andre skoleåret, reserverte jeg meg et rom på internatet og fikk mamma til å skrive under på søknad om borteboerstipend. Tror ikke hun helt visste at det var akkurat det hun skrev under på, for det gikk problemfritt. Jeg fikk innvilget dette stipendet, og kom hjem til mamma og sa at jeg kom til å flytte. Hun klikket først i vinkel, men godtok det etter hvert. Det var det beste for oss begge.

Jeg flyttet. Når man bodde på internatet, var det egentlig ikke lov å være der i helgene, med mindre man hadde en laang vei hjem. Mamma bodde ikke lengre enn 40-50 minutter unna. Så i teorien skulle jeg egentlig være hjemme i helgene. Men jeg var på internatet likevel. Hadde ingen ønsker om å være hjemme hos mamma. I løpet av det skoleåret, snakket jeg omtrent ikke med mamma. Jeg følte meg psykisk nedtrykt bare av tanken på henne. Det var et av de beste årene i mitt liv, og jeg kom meg ovenpå igjen!

Opp gjennom årene har det vært så mange episoder som gikk på psykisk terror, men er vanskelig å få med alt.

Jeg trodde mamma hadde blitt roligere og forandret seg i løpet av disse årene. Vi kommer godt overens nå. Men jeg besøker henne sjeldent. Blir stresset av tanken på å være sammen med henne.

Problemet er nå falt over på min lillesøster. Hun bor hjemme hos mamma enda. Tidligere var det en episode der mamma hadde provosert lillebror (som nå er straks 18). Hun hadde stått oppi ansiktet hans og provosert han så heftig at han til slutt kokte, og ba henne gå, for han var så sint. Hun provoserte enda mer, og han slo henne. Det er så trist at ting skal ende opp slik, at han føler han må ty til vold for å få en slutt på situasjonen!

Nå i helgen var det en epidsode igjen med lillebror, hvor han stod og dusjet. Han hadde dusjet i ca. 15 minutter før mamma kom inn på badet og ba ham om å gå ut av dusjen, fordi hun ikke hadde råd til at han dusjet mer enn 5 minutter. Han bad henne gå ut av badet, men hun nektet. Det ble bråk ut av dette, fordi hun nektet å gå ut, og mente han skulle komme ut av dusjen mens hun stod inne på badet. Det er jo ikke akkurat så veldig kult å stå naken foran sin mor når man er 18 år, så jeg skjønner godt at han ikke ville komme ut av dusjen!

Det ble mye styr og min lillebror flyttet til pappa. Han kommer nok aldri til å flytte hjem til mamma igjen – noe jeg forstår veldig godt. Jeg skjønner hvordan mine småsøsken har det, siden jeg har hatt det likt selv, og vet hvordan mamma er.

Mamma ringte rundt til våre besteforeldre, og til og med vår oldemor, og fortalte hvor fæl barna hennes var osv. Bestefar, som vanligvis er en rolig og fattet person, raste inn døren hjemme hos mamma og skjelte ut småsøsknene mine og kalte dem stygge ting som jævelunger osv. Slike ting setter spor hos ungdom i sin mest sårbare alder, og jeg tror nok at forholdet til våre besteforeldre nå er ødelagt. Før bestefar kom, hadde min mor kjørt vekk, fordi hun påsto at hun ikke turte være hjemme fordi lillebror var voldelig (noe hun selv er skyld i).

Lillesøster ble værende igjen hjemme hos mamma, og denne helgen har de bakt, badet og kost seg skikkelig sammen. Problemet er bare at jeg vet at det ikke varer. Snart er det tilbake på gamle veier igjen.

Pappa synes dette har gått for langt, og han kommer nok til å ta med seg lillesøster slik at hun flytter til ham. Noe jeg er enig i at er det absolutt mest riktige å gjøre.

Jeg vet ikke hva som er galt med vår mor, men hun må være psykisk ustabil. Hvorfor, aner jeg ikke. Hun har aldri spurt oss barna om hvordan vi har det noen gang. Bryr seg bare om vi gjør ting riktig eller galt,, og kjefter og smeller og provoserer så til de grader!

Er så trist at det er slik. Føler at familien min er helt oppløst og ødelagt pga. mamma. Men å snakke med noen om hvordan hun selv har det, det er uaktuelt, da hun ikke ønsker å legge ut om sine problemer til folk hun ikke kjenner. Hun sliter med sosial angst og blir begrenset i forhold til jobb og sosialt liv pga en tarmsykdom. Men det er IKKE riktig at hun skal oppføre seg slik mot sine egne barn!!

Alle problemer som har vært opp gjennom årene faller nå over på min lillesøster, som nå blir hennes siste «offer», siden det kun er henne igjen hjemme hos henne. Jeg vil så gjerne hjelpe min lillesøster. Hun er ikke den mest åpne personen, men meg føler hun at hun kan snakke med. Jeg vil så gjerne komme med noen gode råd til henne. Men har ingenting å komme med bortsett fra at jeg forstår akkurat hvordan hun har det, eller «hold ut». Hva kan jeg gjøre for å hjelpe lillesøsteren min? Hun er 14 år nå, og i en utrolig sårbar alder! Jeg er livredd hun ikke takler dette like bra som meg om min lillebror. Jeg er redd hun får varige men, eller begynner å skade seg selv, tro hun ikke verdt noe e.l. Hun har allerede stukket av hjemmefra med ukjente sjåfører på fest. Det er ikke bra.

Finnes det noen gode råd der ute? Jeg vet rett og slett ikke hva jeg kan si til henne som kan hjelpe henne!

Og finnes det noen måte å få mamma til å forstå at hun trenger hjelp?

Er så utrolig lei meg for at ting er som de er, og føler jeg har et ansvar overfor mine småsøsken. Jeg VIL hjelpe! Ønsker ikke at ting skal være slik.

___________________________
Update: Snakket nettopp med min lillesøster på telefonen for å høre hvordan hun hadde det nå etter det som skjedde i helgen. Hun kunne fortelle noe som jeg ble oppriktig lei meg over! Lillesøster skal konfirmeres snart, og mamma og henne hadde kranglet en del om bordpynten. Lillesøster skulle få lage bordkort selv, noe hun også gjorde. Bordkortene kom, og mamma sa at hun syntes de var så stygge, at hun sendte dem tilbake og ordnet med bordkort selv. Og jeg som nettopp snakket med mamma for et par uker siden om at ikke alt måtte være perfekt, og at det er sjarmerende når konfirmanten lager noe selv til sin egen konfirmasjon. Da var hun enig i det. Men tydeligvis ikke. Fy f*** så ekkel det går an å være! Uff, synes så utrolig synd på lillesøsteren min! :'( Mamma er og forblir et nazi kontrollmenneske! Så sint jeg ble nå!

 
Huff...! Jeg kjenner meg igjen i alt for mye av det du skriver (bortsett fra at jeg ble lillesøster da søsteren min flyttet ut og at foreldrene mine fremdeles er sammen - noe som av og til forundrer meg skikkelig!)

Jeg har nok mer akseptert det etter hvert som jeg ble eldre at mamma alltid kommer til å være sånn og at ingenting er bra nok. Hun har skjerpet seg etter at jeg fikk barn, men hun kommer fremdeles med skikkelig stygge kommentarer og aldri er noe bra nok uansett....

Jeg vet ikke hvilket råd jeg skal gi deg fordi jeg kom meg til slutt unna og fikk det på avstand (orket nesten ikke dra hjem på besøk de første årene etter at jeg flyttet). Håper du kan gi litt trøst til lillesøsteren din i alle fall og at pappan din kan hjelpe henne!

Ellers vil jeg bare sende deg en klem!!
 
Jeg har ingen gode råd til deg, for jeg har aldri opplevd noe som er så ille som dette. Ville bare si at jeg har lest alt du har skrevet og synes det er utrolig trist å høre at dere barna har vokst opp slik som dette. Jeg kjenner at jeg beundrer deg for at du er så sterk at du kom deg gjennom dette og har blitt et bra og flott menneske.

Kanskje søsteren din bør gjøre som deg? Flytte ut så fort det blir mulig/naturlig og skaffe seg et liv på sine egne premisser?

Jeg vet ikke, men jeg håper hun også har styrke til å komme seg gjennom dette.
 
Eg håper for lillesøstra di si skuld at pappaen din tar lillesøstra til seg så fort som mulig. Ho er stor nok til å ha noko ho skulle ha sakt. Kva ho ønsker, vil bli lagt vekt på. Men det kan bli tøft for ho å seie det høgt, så der treng ho kanskje støtte frå deg og lillebroren  din.

Elles synes eg ubeskrivelig synd i dåke som har vokse opp med ei slik mor. Eg har ikkje nokon råd. Eg klarer ikkje å begripe at det går ann, at nokon kan føle og oppføre seg så stikk motsatt av det eg sjølv har opplevd. Og så strikk motsatt av alt eg prøver å vere for min eigen sønn.

Mora dykkar trenger hjelp, men eg tvilar på at ho vil lytte dersom du og søskena prøver å forklare ho det.

Sender  deg ein stooor klem! Du og søskena dine må ha hatt det vanvittig tungt. Og eg er veldig glad for at de ikkje har fått varige mén..... endå..!
 

Lizz83 skrev:
Huff...! Jeg kjenner meg igjen i alt for mye av det du skriver (bortsett fra at jeg ble lillesøster da søsteren min flyttet ut og at foreldrene mine fremdeles er sammen - noe som av og til forundrer meg skikkelig!)

Jeg har nok mer akseptert det etter hvert som jeg ble eldre at mamma alltid kommer til å være sånn og at ingenting er bra nok. Hun har skjerpet seg etter at jeg fikk barn, men hun kommer fremdeles med skikkelig stygge kommentarer og aldri er noe bra nok uansett....

Jeg vet ikke hvilket råd jeg skal gi deg fordi jeg kom meg til slutt unna og fikk det på avstand (orket nesten ikke dra hjem på besøk de første årene etter at jeg flyttet). Håper du kan gi litt trøst til lillesøsteren din i alle fall og at pappan din kan hjelpe henne!

Ellers vil jeg bare sende deg en klem!!

Jeg har også kommet til det punktet at jeg har akseptert at hun bare er sånn. Hun kommer ikke med stygge kommentarer til meg lengre. Tror det har noe med at det er såpass med avstand mellom oss og at vi ikke har så veldig mye kontakt. Det er verst for de nærmest henne - mine søsken.

Jeg orket heller nesten ikke å dra hjem på besøk de første årene. Det var etter at jeg fikk barn at jeg begynte å ha kontakt med henne igjen. Vil at barna skal vite at de har en mormor, og at de skal ha muligheten til å bli kjent med hverandre. Hun er ikke slik mot barnebarna, for det blir jo noe annet. Men merker jeg kvier meg for å spørre henne om å passe barna. Hadde sikkert vært morsomt for dem å overnatte. Men jeg tør liksom ikke stole fullt og helt på henne, selv om jeg egentlig vet at hun ikke kommer til å være slik mot dem.

Kan jeg spørre deg om hvordan dette har påvirket deg opp gjennom årene å oppleve slike ting? 

Jeg har prøvd å søke på nettet etter informasjon om dette temaet, men finner ikke særlig mye som omhandler dette temaet, dessverre.
 

Sonja Borge skrev:
Jeg har ingen gode råd til deg, for jeg har aldri opplevd noe som er så ille som dette. Ville bare si at jeg har lest alt du har skrevet og synes det er utrolig trist å høre at dere barna har vokst opp slik som dette. Jeg kjenner at jeg beundrer deg for at du er så sterk at du kom deg gjennom dette og har blitt et bra og flott menneske.

Kanskje søsteren din bør gjøre som deg? Flytte ut så fort det blir mulig/naturlig og skaffe seg et liv på sine egne premisser?

Jeg vet ikke, men jeg håper hun også har styrke til å komme seg gjennom dette.

For meg er det naturlig at motgang gjør en sterkere. Men jeg hadde jo mine knekker opp gjennom årene, noe som også står skrevet litt om i hovedinnlegget. Tror ikke jeg er alt for påvirket av oppveksten. Men vet med meg selv at jeg ALDRI kommer til å gjøre noe slikt mot mine barn! Hun har lært meg hva man ikke bør gjøre. Må jo prøve å se det positive oppi alt det negative :)

Søsteren min burde absolutt flytte. Hun har vært inne på tanken, og jeg har vist min fulle støtte for dette. For henne har det gått så langt at hun ikke orker å kjempe tilbake mer. Jeg kjempet til jeg kom meg ut. Tror ikke det er særlig bra at hun på en måte har gitt opp. Selv sier hun at hun ikke orker bråk, og det er derfor hun ikke kjemper særlig mye mer. Det kan umulig være bra mtp. om hun skulle være så uheldig å havne i et dårlig forhold i framtiden. Hvis hun gir opp nå, tenk om hun gir opp i et dårlig forhold og bare tar til seg alt og stenger ting inni seg? Uff... 

Håper så inderlig at hun flytter til pappa slik at hun kan komme seg ovenpå igjen! Hun er en veldig oppegående jente. Men dessverre har det seg slik at det er 3 lange år igjen til hun er 18 og mamma ikke har noe hun skulle ha sagt lengre. Har bedt henne om å ringe meg med en gang det skjer en minste lille hendelse. For den "fine" tiden de hadde da lillebror flytte, vet jeg ikke kommer til å vare. Fortsetter ting i samme bane som før, kommer jeg til å dra hjem til mamma og ta en alvorsprat med henne og fortelle henne hva dette gjør med min lillesøster. At hun rett og slett skyver ifra seg alle rundt seg. Men bør vel være forsiktig med hva jeg sier også, fordi jeg tror hun kan være ustabil. Er redd hun ikke takler å høre alt...
 

sorciere_ skrev:
Eg håper for lillesøstra di si skuld at pappaen din tar lillesøstra til seg så fort som mulig. Ho er stor nok til å ha noko ho skulle ha sakt. Kva ho ønsker, vil bli lagt vekt på. Men det kan bli tøft for ho å seie det høgt, så der treng ho kanskje støtte frå deg og lillebroren  din.

Elles synes eg ubeskrivelig synd i dåke som har vokse opp med ei slik mor. Eg har ikkje nokon råd. Eg klarer ikkje å begripe at det går ann, at nokon kan føle og oppføre seg så stikk motsatt av det eg sjølv har opplevd. Og så strikk motsatt av alt eg prøver å vere for min eigen sønn.

Mora dykkar trenger hjelp, men eg tvilar på at ho vil lytte dersom du og søskena prøver å forklare ho det.

Sender  deg ein stooor klem! Du og søskena dine må ha hatt det vanvittig tungt. Og eg er veldig glad for at de ikkje har fått varige mén..... endå..!

Lillesøster er nok redd for at mamma skal bli lei seg. Men som jeg sa til henne: Mamma kommer sikkert til å bli lei seg, men lillesøster må først og fremst tenke på seg selv. De kan jo fortsatt møtes og slikt, men de slipper å gå oppi hverandre og unngår forhåpentligvis de verste toppene. Kanskje det er en mulighet for at mamma innser at det hun har gjort ikke er greit?

Mamma har nå etter at jeg har blitt voksen sagt at hun angrer for at ting ble som de ble mellom meg og henne. Men hvorfor skjer det samme igjen med mine småsøsken nå når jeg er ute av bildet??

Vil så gjerne at mamma skal få hjelp. Vet hun har begynt å gå til psykolog, og det er jo et framskritt. Men tror psykologen er for hennes sosiale angst.

En ting er sikkert: Hun kommer iallefall til å trenge hjelp uansett. Enten fordi hun føler at alt er blitt for tungt, eller rett og slett for de følelsene hun kommer til å få over seg den dagen hun kanskje innser at det hun har gjort/gjør ikke er greit.
 

utennavn skrev:

Lizz83 skrev:
Huff...! Jeg kjenner meg igjen i alt for mye av det du skriver (bortsett fra at jeg ble lillesøster da søsteren min flyttet ut og at foreldrene mine fremdeles er sammen - noe som av og til forundrer meg skikkelig!)

Jeg har nok mer akseptert det etter hvert som jeg ble eldre at mamma alltid kommer til å være sånn og at ingenting er bra nok. Hun har skjerpet seg etter at jeg fikk barn, men hun kommer fremdeles med skikkelig stygge kommentarer og aldri er noe bra nok uansett....

Jeg vet ikke hvilket råd jeg skal gi deg fordi jeg kom meg til slutt unna og fikk det på avstand (orket nesten ikke dra hjem på besøk de første årene etter at jeg flyttet). Håper du kan gi litt trøst til lillesøsteren din i alle fall og at pappan din kan hjelpe henne!

Ellers vil jeg bare sende deg en klem!!

Jeg har også kommet til det punktet at jeg har akseptert at hun bare er sånn. Hun kommer ikke med stygge kommentarer til meg lengre. Tror det har noe med at det er såpass med avstand mellom oss og at vi ikke har så veldig mye kontakt. Det er verst for de nærmest henne - mine søsken.

Jeg orket heller nesten ikke å dra hjem på besøk de første årene. Det var etter at jeg fikk barn at jeg begynte å ha kontakt med henne igjen. Vil at barna skal vite at de har en mormor, og at de skal ha muligheten til å bli kjent med hverandre. Hun er ikke slik mot barnebarna, for det blir jo noe annet. Men merker jeg kvier meg for å spørre henne om å passe barna. Hadde sikkert vært morsomt for dem å overnatte. Men jeg tør liksom ikke stole fullt og helt på henne, selv om jeg egentlig vet at hun ikke kommer til å være slik mot dem.

Kan jeg spørre deg om hvordan dette har påvirket deg opp gjennom årene å oppleve slike ting? 

Jeg har prøvd å søke på nettet etter informasjon om dette temaet, men finner ikke særlig mye som omhandler dette temaet, dessverre.

Jeg må vel innrømme at jeg sliter med dårlig selvtillit osv... Fordi når alt du får høre gjennom oppveksten er ord som "For en drittunge du er!" "Bortskjemt" "Søsteren din er mye bedre enn deg" osv så blir en jo selvsagt påvirket. Og jeg har vel brukt mat for å fordøye følelsene mine. Men for noen år siden så tok jeg et oppgjør med meg selv (jeg var veldig overvektig - nesten 40kg) og jeg meldte meg inn på treningssenter samt GR-kurs. Jeg gikk ned nesten 30kg på to år og også det med å gå på kurs og bevise for meg selv at jeg kan, var med på å hjelpe selvtilliten min.

Så jeg har innsett at jeg er flink til noe, men aldri kommer til å bli bra nok for det for mamma... Men jeg har lett for å tenke negative tanker om meg selv og lett for å falle inn i depresjon.... Når jeg kommer i situasjoner som jeg ikke føler at jeg mestrer helt (fordi jeg er jo ikke bra nok til å få til dette)....
 
Jeg har vært i en lignende situasjon(dere som kjenner meg, hysj!). Min hjelp har blitt å gi faen, jeg har vært den minste av søskena i flokken min, og det å ha noen å prate med når du skjønner hva som faktisk forgår er gull verdt! Vil anbefale at søsteren din prater med helsesøster eller noen, for det at jeg er blitt en åpen person om min oppvekst trur jeg at er alfa omega på at jeg har det så bra som jeg har det i dag! :) Ønsker dere lykke til, og ikke bruk energien deres på slike mennesker, de forandrer seg så og si aldri!
 
Jeg synes det er trist å høre at du har hatt en slik oppvekst som du beskriver. Enda tristere er det å høre at søsteren din fortsatt må leve under så dårligere forhold. Ut fra det du forteller synes jeg det høres ut som om moren deres ikke er i stand til å være en god omsorgsperson og hadde jeg vært deg hadde jeg snakket med barnevernet og meldt bekymring. Situasjonen du beskriver er egentlig helt uakseptabel og jeg håper søsteren din får hjelp til å få en bedre omsorgssituasjon!
 

Lizz83 skrev:

Jeg må vel innrømme at jeg sliter med dårlig selvtillit osv... Fordi når alt du får høre gjennom oppveksten er ord som "For en drittunge du er!" "Bortskjemt" "Søsteren din er mye bedre enn deg" osv så blir en jo selvsagt påvirket. Og jeg har vel brukt mat for å fordøye følelsene mine. Men for noen år siden så tok jeg et oppgjør med meg selv (jeg var veldig overvektig - nesten 40kg) og jeg meldte meg inn på treningssenter samt GR-kurs. Jeg gikk ned nesten 30kg på to år og også det med å gå på kurs og bevise for meg selv at jeg kan, var med på å hjelpe selvtilliten min.

Så jeg har innsett at jeg er flink til noe, men aldri kommer til å bli bra nok for det for mamma... Men jeg har lett for å tenke negative tanker om meg selv og lett for å falle inn i depresjon.... Når jeg kommer i situasjoner som jeg ikke føler at jeg mestrer helt (fordi jeg er jo ikke bra nok til å få til dette)....

Det er klart man kan bli påvirket av en slik oppvekst. Noen i større eller mindre grad enn andre. Jeg må virkelig få skryte av deg! Du er utrolig flink! Jeg er sikker på at du er flink til mye mer enn du tror selv :)

Det hjelper på selvtilliten når man mestrer noe, ja. Det er jeg så enig i! Merker selv at jeg kanskje ikke har så god selvtillit som mange andre. Men hos meg tror jeg ikke det har så mye å si fra oppveksten. Jeg er nok bare sånn. 

Jeg er blitt påvirket i mer i den grad av at dersom noen irettesetter meg eller en sjef eller noe prater med meg (behøver ikke være om noe alvorlig), så har jeg så utrolig lett for å gråte! Er lite som skal til for å få meg til å gråte.. Synes samtaler med sjefer/overordnede er vanskelige og kjemper bestandig for å holde tårene tilbake. Vanskelig å sette ord på følelsene, for det bare er sånn. Det har nok noe å gjøre med mamma og situasjonen slik den var da jeg var hjemme.

Du må ikke glemme at du er en vakker person og jeg beundrer deg stort for å ha kommet vellykket gjennom vektnedgangen - for det er ingen enkel sak!
 

Skytten84 skrev:
Jeg har vært i en lignende situasjon(dere som kjenner meg, hysj!). Min hjelp har blitt å gi faen, jeg har vært den minste av søskena i flokken min, og det å ha noen å prate med når du skjønner hva som faktisk forgår er gull verdt! Vil anbefale at søsteren din prater med helsesøster eller noen, for det at jeg er blitt en åpen person om min oppvekst trur jeg at er alfa omega på at jeg har det så bra som jeg har det i dag! :) Ønsker dere lykke til, og ikke bruk energien deres på slike mennesker, de forandrer seg så og si aldri!

Jeg gir også mye faen, spesielt når det gjelder mamma. Det hun sier går inn det ene øret, og rett ut det andre stort sett. Men samtidig er det å gi faen ikke helt meg. Men noen ganger er man bare nødt til å bare drite i ting.

Det å ha noen å prate med var utrolig godt for meg iallefall. Jeg er glad jeg pratet med noen, hvis ikke vet jeg ikke om jeg hadde kommet meg gjennom det på like bra vis, som jeg har. Er evig takknemlig til enkelte for at jeg sitter her den dag idag. For jeg var virkelig på bunn en periode.

Jeg prøvde selv å prate med helsesøster på skolen om situasjonen hjemme, da jeg gikk på skolen. Hun foreslo at hun kunne prate med mamma, men jeg ville ikke. Var kjemperedd for at mamma skulle klikke helt. Den dag i dag angrer jeg - for jeg ser at ting hjemme ikke har forandret seg til noe bedre. Det har nok blitt litt verre, egentlig. Derfor har jeg anbefalt lillesøster å prate med helsesøster og personer hun stoler på. Tror ikke hun har vært hos helsesøster enda. Hun vil vente og se om det kanskje blir bedre nå når lillebror har flyttet ut. Jeg selv ventet bestandig på at ting skulle bli bedre. Trodde at når jeg kom meg vekk, så ble alt bra hjemme. Det ble det ikke - noe som har fått meg til å innse at mamma trenger hjelp. Men sier man det til henne, blir hun sur. Og jeg er samtidig livredd for at hun ikke skal takle å høre hvordan vi barna opplever henne. Jeg føler hun er ustabil, og er rett og slett redd for at hun takler det så dårlig at hun gjør noe dumt.

Lurer på hvordan man skal gå fram. Har tenkt mye på om det beste kanskje er at lillesøster også flytter til pappa, og la være å fortelle så mye om tingenes tilstand til mamma. Har ikke lyst til at hun skal bli deprimert over ting hun ikke kan gjøre om på lengre. Hun er ikke så flink til å se muligheter, dessverre. Men jeg har bestemt meg for at dersom det kommer den minste lille episode til, så skal jeg ta en prat med henne og fortelle henne at ting ikke er bra, og at mine småsøsken er i en såpass sårbar alder, at hun burde tenke mer over sine ord og handlinger. Men gammel vane er jo vond å vende... Vanskelig situasjon dette.
 

Hurricania skrev:
Jeg synes det er trist å høre at du har hatt en slik oppvekst som du beskriver. Enda tristere er det å høre at søsteren din fortsatt må leve under så dårligere forhold. Ut fra det du forteller synes jeg det høres ut som om moren deres ikke er i stand til å være en god omsorgsperson og hadde jeg vært deg hadde jeg snakket med barnevernet og meldt bekymring. Situasjonen du beskriver er egentlig helt uakseptabel og jeg håper søsteren din får hjelp til å få en bedre omsorgssituasjon!

Har tenkt tanken om barnevernet flere ganger, men jeg vil ikke utsette hverken lillesøster eller mamma for dette. Lillesøster har både pappa og meg, og det vet hun. 

Grunnen til at jeg ikke ønsker å utsette lillesøster for barnevernet, er fordi det ikke er mange årene igjen til hun er 18, og jeg er redd det kan gjøre vondt verre. Mye bedre om hun flytter til pappa, så slipper hun å måtte forholde seg til barnevernet. Har ikke nok tillit til barnevernet, og er som sagt redd for at det kan gjøre vondt verre.

Grunnen til at jeg ikke ønsker å utsette mamma for barnevernet er fordi det er så mye hun ikke får gjort om på nå. Hun trenger hjelp, men kommer ikke til å ta til seg hjelpen dersom hun ikke vil det selv. Ønsker ikke at hun skal bli deprimert og kanskje det som verre er. Da kommer jeg nok ikke til å tilgi meg selv.
 

utennavn skrev:

Lizz83 skrev:

Jeg må vel innrømme at jeg sliter med dårlig selvtillit osv... Fordi når alt du får høre gjennom oppveksten er ord som "For en drittunge du er!" "Bortskjemt" "Søsteren din er mye bedre enn deg" osv så blir en jo selvsagt påvirket. Og jeg har vel brukt mat for å fordøye følelsene mine. Men for noen år siden så tok jeg et oppgjør med meg selv (jeg var veldig overvektig - nesten 40kg) og jeg meldte meg inn på treningssenter samt GR-kurs. Jeg gikk ned nesten 30kg på to år og også det med å gå på kurs og bevise for meg selv at jeg kan, var med på å hjelpe selvtilliten min.

Så jeg har innsett at jeg er flink til noe, men aldri kommer til å bli bra nok for det for mamma... Men jeg har lett for å tenke negative tanker om meg selv og lett for å falle inn i depresjon.... Når jeg kommer i situasjoner som jeg ikke føler at jeg mestrer helt (fordi jeg er jo ikke bra nok til å få til dette)....

Det er klart man kan bli påvirket av en slik oppvekst. Noen i større eller mindre grad enn andre. Jeg må virkelig få skryte av deg! Du er utrolig flink! Jeg er sikker på at du er flink til mye mer enn du tror selv :)

Det hjelper på selvtilliten når man mestrer noe, ja. Det er jeg så enig i! Merker selv at jeg kanskje ikke har så god selvtillit som mange andre. Men hos meg tror jeg ikke det har så mye å si fra oppveksten. Jeg er nok bare sånn. 

Jeg er blitt påvirket i mer i den grad av at dersom noen irettesetter meg eller en sjef eller noe prater med meg (behøver ikke være om noe alvorlig), så har jeg så utrolig lett for å gråte! Er lite som skal til for å få meg til å gråte.. Synes samtaler med sjefer/overordnede er vanskelige og kjemper bestandig for å holde tårene tilbake. Vanskelig å sette ord på følelsene, for det bare er sånn. Det har nok noe å gjøre med mamma og situasjonen slik den var da jeg var hjemme.

Du må ikke glemme at du er en vakker person og jeg beundrer deg stort for å ha kommet vellykket gjennom vektnedgangen - for det er ingen enkel sak!
Takk!! Og du må også huske at du kan!! Noen må bare grave litt dypere enn andre

Jeg blir også fort lei meg når jeg får konstruktiv kritikk (for det er jo negativt i mine øyne), men jeg prøver å jobbe med selvtilliten når det skjer... Ikke alltid så lett, men jeg må av og til virkelig grave dypt for å "svelge unna ting".

Håper virkelig at det ordner seg for deg og søsteren din!! *Stor klem!*
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp