Psyken etter å ha mistet - kom det noen reaksjoner?

En tråd i 'Vi som har mistet etter uke 12' startet av ceme, 15 Sep 2019.

Endre kallenavn | Kom i gang/Hjelp
  1. ceme Forelsket i forumet Himmelbarn Vi som prøver :) Julegavene 2019

    Hei!

    Nå er det gått en måned og fem dager siden vi mistet vår kjære skatt i uke 21+3.

    Psyken min har vært helt fin, bortsett fra at mørket og det å være alene har føltes tungt. Nå føles det helt greit ut men plutselig igår skjedde det noe.
    Hadde besøk av mamma og begge søstrene mine, når vi spiste middag så følte jeg et sånt enormt press i brystet. Alt føles tungt og vondt liksom. Når vi satt oss i sofaen fikk jeg plutselig følelsen av å ikke få puste (kun to pust som ble rare) og det føles fortsatt sånn ut i brystet. Slet hele kvelden med frykten for at det skulle skje igjen og hadde helt vondt inni meg.
    Fikk ikke sove før i 4-tiden inatt uansett så trøtt jeg var.. Følte meg helt ok idag og når vi så var på middag hos mamma fikk jeg plutselig følelsen av at det skulle skje igjen. Det gikk raskt over og jeg fikk heldigvis ikke samme igjen med pusten men fikk vondt inni meg og samme pressende følelsen i brystet/inni meg. Og selvfølgelig da den konstante frykten for at det skulle skje igjen.

    Etter det var mannen på kamp og jeg sto i kiosken, det gikk helt fint men jeg nå når vi er hjemme igjen så føler jeg sånn på det presset i brystet. Som om jeg bare har lyst å begynne og grine skikkelig.
    ER så redd for at dette utvikler seg til angstanfall osv. Jeg er livredd, føler det er frykten for at det skal skje igjen som er verst.

    Noen som har opplevd dette etter å ha mistet?
    Evt. som har utviklet psykiske lidelser?
    Jeg har legetime på torsdag og vurderer å få henvisning til psykolog for å sortere ut litt tanker.

    Føler meg helt forferdelig! Jeg som har hatt det så «greit» hvor jeg har tenkt at jeg er sterk! Nå føler jeg meg absolutt ikke slik..
     
    • Hjertelig Hjertelig x 2
  2. Veivalsa Forumet er livet Himmelbarn Febbisbebbis'18 Snøfnuggene 2018

    Har opplevd noe lignende ja, og der er veldig, veldig ubehagelig. Dog ikke mange ganger etter vi mista, men at sorgen går i bølger er jo normalt. Plutselig er det bare veldig ille.
    Synes henvisning til psykolog høres lurt ut, men i tilfelle legen mener at du ikke behøver det, eller du ikke ønsker å vente i ukesvis, som man ofte må når man henvises til DPS, så har helsestasjonen et psykologtilbud du kan benytte deg av. Der får man som regel time innen veldig kort tid.
    Jeg fikk først til legen, og fikk beskjed at jeg "bare hadde en normal sorgreaksjon" og at jeg ikke kvalifiserte til psykologhjelp. Men bare for at jeg opplevde det, kan jo du få en helt annen beskjed såklart ❤️❤️❤️
    Jeg ventet altfor lenge med psykolog, spurte ikke om time før 5 mnd etterpå og fikk time 6 mnd etter vi mistet. Eller altså jeg spurte hos legen sånn 8 uker etterpå, men ble jo avvist så da trodde jeg dette var noe der var meningen at man skal takle selv, det er det ikke. Synes det å snakke ut for en profesjonell som ikke skulle forklare eller diktere følelsene mine gjorde veldig godt, og samtidig hjelp til å sortere vanskelige tanker.

    Uansett, veldig leit å høre at du har det så vondt ❤️ det er en utrolig tøff tid dere går gjennom nå, og når omgivelsene tror at det går stadig bedre noen måneder etter tapet, er realiteten ofte det motsatte. Det tar sånn tid å bearbeide tapet av et barn.

    Klem ❤️
     
    Last edited: 15 Sep 2019
    • Hjertelig Hjertelig x 1
  3. Hjertemor Forumet er livet Mailykke 2018 Himmelbarn Sommerfuglene Februarbarna 2020

    Angst gir deg nøyaktig sånn følelse, har det ennå etter jeg mistet sønnen min. Men ja det er så utrolig nylig for dere at det er jo nesten en selvfølge at du skal få noe fysiske og psykiske reaksjoner nå❤️ En mnd og fem dager? Det er virkelig ingen verdens tid. La ting skje som det skjer, sorg har virkelig ikke noe manus og ting skjer veldig frem og tilbake, men om du føler for å grine eller skrike gjør det. Psykolog er bare bra å kunne be om, selvfølgelig er det godt å snakke med noen om dette, LUB er også veldig bra for da kan du snakke med flere som har vært igjennom akkurat hva du har vært igjennom. Og det går i bølger og daler, for meg er det ett og et halvt år siden jeg fødte sønnen min og det går fortsatt i bølger og daler, sterke er vi uansett selv om vi hyl griner eller får lov til å falle sammen for det er utrolig sterkt å bare måtte bære sorgen alene❤️ Kondolerer så utrolig mye og håper du får noen å snakke med, og i LUB(landsforening uventetbarnedød) kan du få møte noen som mistet de også også kan du få snakket mer ut om det og få støtte❤️ Har dere hatt en minnestund eller begravelse? Får du sørget og snakket masse om det barnet du bar i magen din og mistet?
     
    • Hjertelig Hjertelig x 1
  4. ceme Forelsket i forumet Himmelbarn Vi som prøver :) Julegavene 2019

    Huff ja, det er forferdelig. Jeg håper jo at jeg også bare vil oppleve det noen få ganger, at det ikke blir «varige men». Skjønner bare ikke hva det var som utløste det, jeg var jo i helt trygge omstendigheter kun omgitt av nærmeste familie!

    Vi har en behandlingsforsikring via jobb som også dekker psykolog, inntil 10 timer i året eller noe sånn så jeg tenker benytte den, men må ha henvisning fra lege. Om ikke det går så tenker jeg at tilbudet via helsestasjonen absolutt burde vurderes ja :)

    Følte du at de vonde tankene og følelsene ble lettere å leve med og bearbeide etter å ha fått hjelp?

    Trist å høre at dere også har mistet! Tusen takk for svar :Heartred
     
    • Hjertelig Hjertelig x 1
  5. XuperB Forumet er livet Himmelbarn Julegavene 2019 Junilykke2018 Januarlykke 2020

    Ja, og det startet ca en måneds tid etterpå, etter at jeg hadde følt det gikk ganske greit (sånn til tross for sorg osv). Gikk i samtaler hos sykepleier med videreutdanning innen psykisk helse en periode, og var også til samtale på psykiatrisk poliklinikk. Hjalp veldig med samtalehjelp. Få sortert tanker og lære meg noen teknikker for å hanskes med angstsymptomene.

    Jeg sleit mye med fysiske symptomer, som kom både av angsten og at kroppen var helt nedkjørt. Pustevansker, ble sliten av alt osv. Ga seg før det var gått et halvt år etter første episodene dukket opp, og det var ikke like ille hele tiden. Gikk gradvis bedre og bedre. Husker enda første gang. Satt på kontoret og fikk plutselig problem med å puste, kjentes ut som det snørte seg sammen i hals og bryst og jeg ble skikkelig urolig. Råekkelt. Sleit mye i noen måneder, og det var så ille at mannen måtte hente meg da jeg var ute og gikk tur med hundene. Jeg var bare 1 km hjemmefra, men jeg klarte ikke å gå mer. Jeg dro også på legevakt en kveld jeg hadde så tungt for å puste at jeg trodde jeg skulle dø.

    Tror det var snakk om "tilpasningsreaksjon" eller noe sånt, i alle fall en "diagnose" (i den grad jeg fikk det) med utløpsdato. Dvs at den reaksjonen jeg hadde normalt oppstod i det tidsrommet etter påkjenningen, og ville gå over etter noen måneder. Gjerne med litt samtalehjelp selvsagt, så det ikke går over i litt mer dypereliggende (eller hva jeg skal kalle det) angst og depresjon. Det var noen ekstremt tunge måneder, men det gikk gradvis bedre og bedre når jeg visste hva jeg måtte jobbe med. Og fikk sjekka at det ikke var noe fysisk galt med meg. Nå 2,5 år senere går det veldig fint.
     
    • Hjertelig Hjertelig x 1
  6. ceme Forelsket i forumet Himmelbarn Vi som prøver :) Julegavene 2019

    Huff, har du hatt mye av det? Jeg bare forstår ikke hva det er som utløser angsten for jeg er jo i helt trygge omgivelser bare omgitt av nærmeste familie, de jeg er aller mest glad i!
    Klarer innimellom å tenke at det må være normalt og at det er kroppen som reagerer, men frykten er så tilstede for at dette blir noe «varige men». Jeg har alltid hatt en ganske bra psyke og aldri slitt med noe som helst, så kjenner dette er ekstremt skummelt! Jeg blir så redd..

    Jeg er allerede i gang med sorggruppe hos LUB, har vært på en samling og skal igjen om litt over en uke. når jeg var der følte jeg meg helt fin og tenkte nesten at jeg sørger for lite fordi de andre der gikk til psykolog osv.. men nå føler jo jeg at jeg forstår de. Når jeg var der var det bare gått to uker ca siden vi mistet, vi hadde stått i begravelse osv så kanskje det er nå det går opp for meg på en måte. At neste samling vil bli mye hardere!

    Ja, vi har hatt begravelse sammen med nærmeste familie og det ble veldig fint! :Heartred Får snakket mye om henne og, men føler kanskje nå i det siste at noen på en måte blir «lei» av å høre om det om du skjønner?
    Hun er jo det eneste jeg vil snakke om og på sett og vis det eneste som betyr noe akkurat nå!
     
  7. Veivalsa Forumet er livet Himmelbarn Febbisbebbis'18 Snøfnuggene 2018

    Da burde det nok gå fint å bruke det tilbudet dere har via forsikringa ja.
    Jeg følte meg hvertfall litt lettere på en måte etter timene med psykolog, samtidig som jeg også var helt utslitt. Men det hjalp også å vite at jeg hadde en avtale der, når ting ble vanskelig, så kunne jeg notere ned og ta det opp på timen. Så timene i seg selv hjalp på, sammen med bare bearbeidelse i at tida går, sorggruppemøter med LUB, å få snakket om og gitt utløp for sorgen. Jeg fortalte historien vår til veldig mange, flere enn jeg ville ha gjort akkurat nå for eksempel, men jeg behøvde det virkelig og det hjalp på sett og vis og få snakket om alt sammen.
    Nå er det 2,5 år siden vi mista og vi har fått et hjerteplaster etterpå som er 1,5 år. Generelt vil jeg si at jeg er på et godt sted i livet akkurat nå. Sorgen er der, og noen ganger kan gjøre innmari vondt, mer rundt merkedager, og innimellom dukker det litt opp. Men sånn til hverdags har jeg det mye fint også ❤️

    Klem ❤️
     
    • Hjertelig Hjertelig x 2
  8. ceme Forelsket i forumet Himmelbarn Vi som prøver :) Julegavene 2019

    Akkurat det samme her, gått en måned som har vært fin så «smalt det»... og jeg følte meg veldig alene helt til jeg nå heldigvis skrev her og kanskje ser at det er normalt? Til tross for at jeg skulle ønske denne forumdelen var tom, at ingen opplevde å miste barna sine..

    Fant du noe mønster i når/hvorfor det skjedde?
    Helt forferdelig å lese at du har hatt det så vondt, men veldig godt å lese at det har gått over! Jeg er så redd det vil være som dette for alltid..
    Jeg er ikke tilbake i jobb enda og kjenner at jeg er langt ifra å være klar for det. Nettopp fordi jeg er så sliten og etter fem fine dager kan neste dag være en kamp bare å komme seg gjennom. Prøver å trene og gjøre litt i hus og heim. Bruke tid på meg selv og oss. Er mye på grava, men har prøvd å holde meg til annenhver dag fordi jeg ikke skal være så opphengt i å måtte være der hver dag. Men er der avogtil hver dag, har jeg en tung dag så kjører jeg bort uansett!

    Tusen takk for svar! Dere gir meg håp på at det en dag vil bli lettere :Heartred
     
  9. Kelsey Forelsket i forumet

    Så leit at dere mistet deres skatt. Det du beskriver høres ut som du angst eller panikkanfall. Jeg ville tatt kontakt med psykolog eller annet helsepersonell for å få hjelp til å bearbeide følelsene og sorgen din. Ønsker deg det beste fremover :Heartblue
     
    • Hjertelig Hjertelig x 1
  10. ceme Forelsket i forumet Himmelbarn Vi som prøver :) Julegavene 2019

    Det er det jeg frykter! :( tusen takk :Heartred skal be om en henvisning på torsdag!
     
  11. XuperB Forumet er livet Himmelbarn Julegavene 2019 Junilykke2018 Januarlykke 2020

    Ja, det er virkelig noe som ingen skulle måtte gå igjennom!

    Jeg merka ikke noe mønster i det som jeg kan huske, kom som regel når jeg minst venta det. Men jeg husker ikke alt lengre, det føles veldig fjernt akkurat nå. Det som er sikkert er at det ikke var så ille hele veien, det ble bedre og bedre etterhvert som kroppen kom seg også. Til meg hang det veldig sammen med den fysiske delen også tror jeg, i tillegg til belastninga det er å miste. Jeg begynte alt for tidlig på jobb igjen, og det tror jeg ikke var særlig gunstig. Brukte mye tid ute i skogen sammen med hundene da, det var terapi for meg. Og så dro vi på vår første skikkelige utenlandsferie, ganske spontant, sammen med min familie, og dro på endel småturer jeg og mannen. Begynte i det små. I tillegg så lærte jeg litt teknikker av samtalene, men de husker jeg ikke helt nå i farta. Anbefaler deg å få henvisning til samtaler. :)

    Og det vil helt klart bli lettere! Det er et dypt dypt mørkt hull, men en kommer seg opp. Bare gi seg selv lov til å føle, til å sørge, ikke la andre diktere når en liksom skal være ferdig med det - og samtidig jobb litt med å se fremover, tørre å planlegge (det syns jeg var dritskummelt!). Jeg begynte med å bare planlegge noe smått til dagen etter, deretter utvida jeg det til to dager osv. Pusha meg litt, men ikke for mye.
     
  12. Hjertemor Forumet er livet Mailykke 2018 Himmelbarn Sommerfuglene Februarbarna 2020

    Det er akkurat det du sier på slutten der, alle går faktisk videre og ofte mor sin sorg har så vidt startet. De blir nok ikke lei, men skjønner hva du føler. De får en kvote fordi de må komme seg videre i livet, men sorgen er rar og slår oss når vi minst venter det. Min angst er ikke så fremtredende mer, men ja jeg fikk det i trygge rammer jeg også og jeg forsto ikke hva som trigget det jeg heller. Det kom i selskap med de nærmeste og det kom når jeg lå på sofaen hel alene, men jeg fikk mer og mer sosialangst i tillegg og har mer av den ennå. Å mistet et barn forandrer deg mer enn man kan forstå, jeg ser bare mer og mer hvordan jeg har blitt nå. Så fantstisk at du går i sorggrupper. Ja jeg følte meg utenfor på en annen måte veldig lenge, vi snakket nettopp om i sorggruppa at det rare var at vi alle hadde det sånn på hver vår måte og først nå så er vi blitt kjent på en helt annen måte. Det er liksom bare oss som fortsatt sørger mens verden går videre. Men ja sorggrupper er godt å ha, og veldig godt å kunne dra dit uten partner også som de andre gjorde. Jeg var alene så jeg dro jo alltid alene. Men ja den gruppa betyr mer og mer for meg når tiden går. Men ikke bli redd for at det er varig, for sorgen er varig ja men det blir lettere. Og så lenge du kan jobbe med en profesjonell så kan det hjelpe veldig enn å bare dytte det vekk. Jeg må si at jeg sørger ennå veldig hardt, men det er hardt å være gravid igjen etter å ha mistet også og sorgen kommer tett på da. Men ja det blir bedre, det lover jeg. Og veldig bra at dere hadde en fin seremoni, sånt betyr veldig mye senere. Husk alle trenger sin tid på å sørge, det er ingen fasit, noen kan jobbe med engang. Og greier å takle sorgen med hverdagen, andre som meg trenger litt mer tid og jeg har latt meg få lov til å trenge den tiden også. Sorg er virkelig hardt fysisk pg psykisk på kroppen og jeg vil si at jeg er en sterk dame som har opplevd mye dritt fra dette livet fra før av, men å miste sønnen min tok pusten ut av meg og jeg begynner mer og mer og finne den tilbake. Men ja noen ganger så er vi så sterke at sorgen må bli fysisk for at vi faktisk tar den på alvor som med angst og sånt. For sørge gjør du uansett om du ikke tenker akkurat de samme tankene som andre som sørger. Du bar faktisk det barnet i din kropp og kroppen kan sørge for deg uten at du er helt med(om du forstår). Håper bare at du får en psykolog og at du forstår at angst er ikke farlig bare ekstremt ubehagelig og vondt, og den blir ofte mindre om vi prater om angsten og om hva som har gjort at vi får den som at du har mistet barnet ditt. ❤️
     
  13. Kelsey Forelsket i forumet

    Angst er en relativt vanlig reaksjon på sorg, så jeg ville ikke vært bekymret for utvikling av eventuelle psykiske lidelser. Dette henger sammen med sorgprosessen din, og når du har fått bearbeidet sorgen så vil angsten også slippe. Angst og sorg er forferdelig vondt og tøft å oppleve, men det blir sakte men sikkert bedre.

    Det høres ut som en god plan :Heartblue
     
  14. Lilth Elsker forumet Himmelbarn Vi som prøver :) Assistert-jentene

    Frykten for å få angstanfall er ofte med på å trigge anfall. Det er hinsides vondt og skummelt, men det er ikke farlig. Jeg vet det sannsynligvis ikke hjelper deg, men det er det jeg og behandleren min gjentar i dårlige perioder.

    Min teori er at sorgen er så vond at det trigger "fight or flight" responsen vår, det kjennes ut som man blir angrepet innenifra og hjernen forsøker å hjelpe, men går i full panikkmodus.

    Jeg har generell angst, så angstanfallene kjente jeg igjen. Så kom depresjonen. Jeg trodde jeg hadde en normal sorgreaksjon, men har blitt diagnostisert med forlenget sorgreaksjon med depressive tendenser. Jeg fikk ikke sove og sove 2/3 av dagen om hverandre i fem uker.
    Etter 8 uker var jeg tilbake i full jobb og 4 av 5 dager endte med hylgråt og vanskeligheter med å puste i bilen før jeg kunne kjøre hjem.

    Jeg fikk en fødseldepresjon, som ikke slapp taket ordentlig før omtrent et år etter at vi mistet jenta vår i uke 19+0. Jeg begynte hos en psykiatrisk sykepleier 5 måneder etter at vi mistet ho og jeg aner ikke hvordan jeg skulle kommet meg igjennom de to siste årene uten behandleren min..

    Jeg håper du finner det du trenger for å fungere :Heartred
     
    • Hjertelig Hjertelig x 1
  15. ceme Forelsket i forumet Himmelbarn Vi som prøver :) Julegavene 2019

    Ja, jeg kjenner jo på en måten at det er frykten som nå stopper alt opp. Når jeg ikke har opplevd sånn før så aner jeg jo ikke, så på en måte er det kanskje frykten for det ukjent!
    Føler meg foreløpig mye bedre idag, det er bare den konstante smerten inni meg som henger igjen men det er vel bare sorgen etter å ha mistet jenta vår.

    Jeg har bestemt meg helt for å få henvisning på torsdag og siden jeg har psykologhjelp i forsikringen vår på jobb så har jeg krav på å være i gang med behandling innen to uker så tenker det kan bli godt.

    Så forferdelig trist å høre om hvordan der har vært for deg :( tror du kanskje det ville gått mindre tid enn et år dersom du hadde fått hjelp tidligere enn 5mnd etter?

    Håper du har det bedre nå :Heartred
     
    • Hjertelig Hjertelig x 1
  16. Lilth Elsker forumet Himmelbarn Vi som prøver :) Assistert-jentene

    Nja, det spørs egentlig. Vi fikk en helt forferdelig behandling på sykehuset og det påvirket nok også.
    Vi klagde til pasientombudet og hadde ikke samtale med sykehuset før ganske lang tid etter. Det var nok også noe som hjalp meg med å slippe taket.
    11måneder etter fødselen tok jeg minnetatovering for ho og det hjalp meg masse, men samtalene var også veldig nyttige :Heartred

    Siden jeg har angst fikk jeg hjelp til å jobbe med dette på et generelt nivå også.
    Med et par psykiske diagnoser er man nok litt lettere disponert for det.

    Det går ganske bra nå :Heartred
    Vi mistet enda en i uke 15, halvannet år etterpå og med støtte fra behandler var det en tryggere opplevelse :Heartred
     
    • Hjertelig Hjertelig x 1
  17. ceme Forelsket i forumet Himmelbarn Vi som prøver :) Julegavene 2019

    En liten oppdatering på min status:
    Har ikke kjent noe til «pusteproblemene» igjen, var kun akkurat de to innpustene på lørdagen. Men kjenner enda på den klumpen i magen/brystet/halsen. Den blir vel og merke mindre for hver dag og den dukker bare opp litt her og litt der, så jeg føler ikke på noen frykt eller noe lenger. Føler meg mer og mer normal igjen for hver dag.

    Har uansett fått time til psykolog på onsdag (herlighet, takkgud for jobbforsikring hvor psykologhjelp er inkludert! Kommer jo så raskt til) og grugleder meg litt til det. Tenker at jeg skal bruke litt tid med henne uansett om jeg føler meg «normal» igjen. Tror jeg har godt av det :)

    Tusen takk for svar og historier alle sammen :Heartred
     
    • Hjertelig Hjertelig x 2
  18. Lexi1987 Andre møte med forumet

    Ja, jeg fikk veldig lignende opplevelser. Var vel på en måte ikke sorgen som var utløseren for min del, men fikk «diagnosen» Leiden mutasjon etter dødfødselen, og etter det gikk jeg rundt og var sikker på at jeg skulle få blodpropp eller hjerteinfarkt (ikke akkurat rasjonelle tanker) var til og med på legevakten/ringte legevakten flere ganger. Angstanfall flere ganger, trodde jeg skulle dø. Men når jeg skjønte at det «bare» var angstanfall, så lærte jeg meg å puste igjennom det. Angsten for å få hjerteinfarkt eller blodpropp roa seg etterhvert, men satt igjen med helseangst som går opp og ned, men føler at jeg klarer tenke klart når angsten blusser opp.


    Generelt har psyken min blitt helt forandret, og krisemaksimerer mye. Har i tillegg blitt redd for å fly (også litt pga risikoen for blodpropp), noe jeg aldri var før.

    Har etter dødfødselen hatt to spontanaborter, så med tanke på angst og hele den pakka, er det nesten så jeg tenker at jeg ikke tør bli gravid igjen, vil jo gå rundt å være et nervevrak uten like. Vil bli noen lange 9 måneder, men det er det jo for alle som har mistet..
     
    • Hjertelig Hjertelig x 2
  19. Kitty2019 Gift med forumet Tilgangsansvarlig Novemberbarna 19 Julegavene 2019

    vil bare sende deg en god og varm klem, og håper at helgen har vært fin, og at onsdag kommer raskt :)
     
    • Hjertelig Hjertelig x 1
  20. ceme Forelsket i forumet Himmelbarn Vi som prøver :) Julegavene 2019

    Har dessverre forverret seg en del i helgen og jeg føler meg fortvilet og ikke bra i det hele tatt! HELDIGVIS har jeg time til psykolog på onsdag...
     
    • Hjertelig Hjertelig x 1

Del denne siden