Presentasjonstråd

Hei.
Vi bestemte oss for at vi ønsket barn sommeren 2012, jeg sluttet på piller og etter en syklus uten så var jeg gravid, men lykken var kortvarig da det endte i en MA i uke 8 (sluttet å utvikle seg i uke 6)
Vi skulle gifte oss juli 2013 så vi bestemte oss for å bruke kondomer noen pper sånn at termin ble tidligst september eller oktober 2013, trodde jo at det skulle gå like fort som sist, men måneder ble plutselig til et år og helt i begynnelsen av 2014 hadde vi time til utredning på sykehuset, ble tatt en ultralyd og gitt ut en pergokur, og gikk ganske mange runder på det, og i mars 2015 etter en væskesonografi som antydet tette eggledere så fikk vi henvisning til Porsgrunn og var på forsamtale i juni og oppstart i august, ble gravid på første forsøk men det endte i en tidlig SA, men mens vi ventet på mensen for å starte på nytt forsøk (ingen på frys) så dukket den ikke opp og jeg tok en test for å utelukke graviditet, men det var positiv og har nå en nydelig liten sønn som er født i 2016 <3
Har i ettertid funnet ut at jeg har PCOS, og tar nå metformin og letrozol for å bli gravid igjen og om spira ikke sitter denne ppen blir det ny sjekk av egglederne i begynnelsen av neste syklus :)

Jeg blir 27 år denne mnd og min mann er 32, vi har vært sammen i 7 år og gift i 5
 
Så kjekt med dette underforumet! Jeg er 32 år og fra Oslo. Prøvde i nesten 3 år før vi fikk sønnen vår i 2016. Han er icsibarn som satt på første forsøk på Riksen. Vi fikk noen egg på frys, men de resulterte dessverre ikke i noe. Er i gang med søskenforsøk nå og har hatt uttak i dag :) håper på at et av eggene vi fikk ut i dag resulterer i en lillebrøster ;) Mannen hadde kreft som barn og cellegiften har resultert i 100% antistoffer og dårlig kvalitet på de få svømmerne mannen har.
 
Vi begynte å prøve høsten 2014. Etter et år begynte vi prosessen med Rikshospitalet og assistert befuktning. Jeg var gjennom et laparoskopi, men ingen ting galt ble funnet hos meg. Mannens sæd var det heller ikke noe i veien med. Høsten 2016 klaffet det på vårt første IVF-forsøk, og vi fikk ei jente i mai i fjor.

Vi prøver på nummer to nå. Ved juletider fikk jeg første mensen etter fødsel, men vi kom ikke skikkelig igang med prøvingen før i mai når jeg sluttet helt å amme. Jeg har et håp om at vi skal klare det på egen hånd, siden de ikke har funnet noe galt med noen av oss. Men jeg er 38 år nå, så sjansene reduseres. Vi har to egg på frys som vi vil bruke, og det er ikke utenkelig at vi går privat for et søskenforsøk. Jeg hadde få plager fra første IVF-forsøk, så et evt. nytt forsøk skremmer meg ikke.
 
Jeg er 31 år og bor på Østlandet. Min mann er noe eldre enn meg. Vært gift i 5 år, sammen i 11 år. Vi begynte å prøve på førstemann i september 2013 og ble gravid allerede i PP 2, men den endte i SA i uke 12. Viste seg at jeg hadde uregelmessige og lange sykluser. Diagnostisert med PCOS høsten 2014. Tre mislykkede pergokurer, så søkt til IVF. Tok 7 letrozolkurer for å ha prøvd ut "alt" først (de tre siste kurene endte i kjemisk). Første prøverørsforsøk i februar 2016 ble jeg overstimulert (de tømte over 20 eggposer, tror det ble 11 egg ut), men fikk bare to egg på frys. Ingen overlevde opptining. Ikke tilbudt forsøk på Ullevål før i august, så vi tok et privat forsøk på Fertilitetssenteret i juni 2016. Det resulterte i en blasto som ble satt inn og to på frys. Det ble atter en kjemisk. Så var det sommerstengt, og da fikk vi prøve Prednisolon og blodfortynnende (i tillegg til Crinone som jeg hadde prøvd flere ganger før) for å føle vi gjorde noe fornuftig i ventetiden, og da satt jaggu spira hele veien. I april 2017 ble vi endelig foreldre til vår fine lille gutt [emoji3590]

Nå er vi så smått i gang med prøving på nr 2. Prøver foreløpig på egen hånd uten noen medisiner, men har fortsatt lange, uregelmessige sykluser, så skal til gyn om en drøy mnd. Vi har fortsatt to blastoer på frys som vi tenker å bruke hvis det ikke skulle gå naturlig, men det blir ingen flere ferskforsøk på oss.

Veldig glad for at dette forumet finnes :)
 
Hei jeg 35 år.
Jeg og mannen har vært sammen i 15 år og har ikke brukt prevensjon i hvertfall 11 av de.
For ca 5 år siden gikk jeg til legen for å få hjelp, men bare noen uker etterpå var testen positiv .
Vi har i dag en sønn på 6 år.
Vi brukte ikke prevensjon etter fødsel , men ingen baby kom. Så for 2 1/2 år siden startet vi ivf sirkuset.
Veien til et søsken ble lang vi har nå hatt 6 forsøk hvor fire er avbrutt og to er fullført . Vi ble gravide naturlig , men det ble det dessverre ikke noe av da jeg begynte å blø i uke 6. Det kom bare som en litt kraftig vanlig mens .

Nå er jeg i uke 6 å håper alt går bra denne gangen.
 
Hei! 30 år, samboer. Vært prøver i 5 år. En MA, og derifra henvist IVF. IVF prinsessa vår kom desember 2017 :) full klaff på første forsøk.
Nå starter vi med FER når ammingen er slutt. Ammer fortsatt endel på kveld og natt og 1-2 ganger på dagtid. Gleder meg til å følge dere på dette underforumet:)
 
Hei!
Jeg er 33 år og fra Akershus. Sambo og jeg prøvde å få barn med prøverør i 4 år før det tilslutt klaffet på det 8. innsettet.
Da ble det satt inn 2 egg siden det var siste offentlige forsøk, og jaggu valgte begge to å feste seg og bli til våre to små prinsesser som vi elsker over alt på jord! De er 11 mnd nå og er to veldig aktive og morsomme småtroll [emoji176][emoji176] Vi er heldige vi!
 
Hei :) Jeg nærmer meg midten av 30-årene og mannen er noen år eldre. Vi har ei datter på et halvt år, som kom på tredje IVF-forsøk :Heartred Vi prøvde i rundt 3 år, og hadde noen år med slurvete/ingen prevensjon først. Alle prøver har sett fine ut, og vi har fått diagnosen uforklarlig infertile. Jeg har imidlertid sta eggstokker, som legen kalte det, som ikke responderer som forventet på hormonene under IVF, så det ligger kanskje noe der.

Vi har et lite håp om å få et søsken uten hjelp, men har ikke så god tid med tanke på alder og eggreserver. Vi planlegger søskenforsøk med IVF når jeg er ferdig å amme, og vi får klarsignal. Det blir kanskje til neste sommer/høst. Vi har aldri fått embryo på frys, så det blir nye ferskforsøk.
 
Hei[emoji5]

Da er min lille skatt født og jeg kan presentere meg litt her inne![emoji5]

Jeg er 32 år, og gift med en herlig mann som fyller 41 år i desember! Kommer opprinnelig fra Skien, men bor nå i Hedmark/Nord-Østerdalen ikke så langt fra Røros[emoji5]

Vi kasta pillene i mai 2014, hadde en SA i februar 2015 og ble utredet høsten 2016! Vi ventet med utredning til etter bryllupet som var i august 2016! Utredningen tok vi hos Medicus, og den viste mannlig faktor og at vi måtte ha ICSI-behandling! Medicus henviste oss videre til St.Olavs! Vi hadde første uttak jan/feb 2017 som ble negativt! Ble gravid på første fryseforsøk i mai 2017, men hadde en MA i uke 6! Deretter fulgte tre kjemiske/negative fryseforsøk! Nytt ferskforsøk i jan/feb 2018! Da hadde jeg tatt AB-kur i okt/nov, tatt scratching og ordna meg prednisolon! 5/2 satte vi inn et flott 3-dagers egg og på morsdag 6 dager senere var testen positiv[emoji173]️ det måtte jo være et godt tegn!

02/11-2018 kom vår lille ICSI skatt til verden på St.Olavs, på keiserlig vis!
 
Last edited:
Veldig kjekt med dette underforumet! Jeg er vestlending på 30 år. Jeg er nok ikke en av de som har prøvd lengst her inne, men var overklar for å få barn når vi først startet den aktive prøvingen i 2015, så de 20pp vi hadde før ivf men med diverse hormonstimuleringer og mye vondter preget hverdagen i stor grad. Tok laparoskopi og sjekket sædkvaliteten, men vi hadde også diagnosen uforklarlig barnløshet. Vi var så heldige at vi fikk prinsessa vår på første prøverørsforsøk.❤️ Men graviditeten min var utrolig kjip. Hyperemesis til uke 20, så bekkenløsning og kvalme, og så premature rier fra uke 30 med påfølgende sykehusinnleggelse. Klarte å holde henne inne til uke 34+4, selv om veien dit var preget av mye smerter og mange netter på fødestue. Men alt har gått bra i ettertid, og jeg tenker på hvor takknemlig jeg er for den lille jenta mi hver dag. Ønsker gjerne å få et barn til, det tar opp mye av tankene mine, men er samtidig redd for veien videre og hva den vil bringe med seg.
 
Veldig kjekt med dette underforumet! Jeg er vestlending på 30 år. Jeg er nok ikke en av de som har prøvd lengst her inne, men var overklar for å få barn når vi først startet den aktive prøvingen i 2015, så de 20pp vi hadde før ivf men med diverse hormonstimuleringer og mye vondter preget hverdagen i stor grad. Tok laparoskopi og sjekket sædkvaliteten, men vi hadde også diagnosen uforklarlig barnløshet. Vi var så heldige at vi fikk prinsessa vår på første prøverørsforsøk.❤️ Men graviditeten min var utrolig kjip. Hyperemesis til uke 20, så bekkenløsning og kvalme, og så premature rier fra uke 30 med påfølgende sykehusinnleggelse. Klarte å holde henne inne til uke 34+4, selv om veien dit var preget av mye smerter og mange netter på fødestue. Men alt har gått bra i ettertid, og jeg tenker på hvor takknemlig jeg er for den lille jenta mi hver dag. Ønsker gjerne å få et barn til, det tar opp mye av tankene mine, men er samtidig redd for veien videre og hva den vil bringe med seg.
 
Hopper inn her :)
27 år fra Møre og Romsdal. Kasta pillene i april 14 etter lang tid venting på at mannen skulle bli klar. Ble gravid naturlig i pp15 med pergo, og fikk verdens fineste sønn i april 16.
Turte ikke begynne på prevensjon etter dette i frykt for at det skulle ta like lang tid med nr 2. Tiden gikk, pergo/letrozol funka ikke, og lap i mars 18 viste tett høyre eggleder.
Sprøytestart april 18, 17 egg ut i mai, totalfrys og sommerstengt, så første FER i naturlig syklus i august som endte negativt.
Syklustull etter dette, så nytt innsett i styrt syklus nå i oktober. Ble endelig gravid, men mista allerede 4+4. Nytt innsett nå 3 januar, nøyaktig den dagen jeg skulle vært 12 uker på vei ❤️
 
Rett før jul ble jeg endelig mamma min lille gutt, som ble til på det 6.ICSI forsøket vårt :Heartred En måned før termin og ganske dramatisk, på grunn av plutselig stor blødning fra morkaken.. Det tok en time fra vi ringte ambulansen til han var ute med hastesnitt. Det er det skumleste jeg har opplevd i hele mitt liv, jeg var så redd for at vi skulle miste han, men heldigvis gikk det bra.

Det ble en litt tøff start, men nå er vi hjemme og det er så deilig! Det føles som om hjertet mitt er på utsiden av kroppen og kjærligheten renner over. Unner alle slitere å endelig få sitt etterlengtede ønskebarn. :Heartred
 
Snart 33, gift og fra Kristiansand. Vi har prøvd i nesten 2,5 år og har brukt hormonstimulering i 6mnd. Da vi egentlig hadde gitt opp så fikk vi en positiv test :D.
 
Kommer inn her jeg, etter ønsket om barn i 7år..
Men med pauser inni de årene.. ;)

Men 01.06-2019 kom vår etterlengtet lille baby og vi er så uendelig forelsket ♥️
Ble gravid i sept i fjor etter vårt siste forsøk med ivf, hører til Bergen, men det siste forsøket måtte vi hele veien til Trondheim og st Olavs.

Men så vært vente tiden ♥️
Og han er en fin og frisk gutt, ble født med 4100 og 50cm..

Så vi er ett samboer par på 41 og 42 år.. Og bor på Askøy ved Bergen... :)
 
Kommer inn her jeg, etter ønsket om barn i 7år..
Men med pauser inni de årene.. ;)

Men 01.06-2019 kom vår etterlengtet lille baby og vi er så uendelig forelsket ♥️
Ble gravid i sept i fjor etter vårt siste forsøk med ivf, hører til Bergen, men det siste forsøket måtte vi hele veien til Trondheim og st Olavs.

Men så vært vente tiden ♥️
Og han er en fin og frisk gutt, ble født med 4100 og 50cm..

Så vi er ett samboer par på 41 og 42 år.. Og bor på Askøy ved Bergen... :)

Gratulerer så mye med den etterlengtede sønnen ❤️
 
Tenkte jeg kunne presentere meg her inne, selv om prøving på søsken ennå er litt frem i tid. Fikk en fantastisk gutt i november, som jeg ikke skjønner hvordan jeg har klart å leve uten i så mange år.

Vi startet prøving noen måneder etter at vi ble sammen da jeg var 20. Jeg sluttet på prevensjon da jeg var 17. Hadde da gått på p-piller siden jeg var 15 og rakk å ta 1 p-sprøyte før jeg bestemte meg for å ikke tilføre kroppen stoffer som skulle forhindre normale sykluser. Siden det hadde jeg TR ca 2 ganger i året, oftest i sammenheng med ferieturer eller tider det passet seg minst.

Kort fortalt, vi fikk ikke hjelp fordi jeg var for feit. Men var innom sykehuset for å få hjelp i en del år, men gav opp tilslutt da jeg ikke klarte å gå ned i vekt. Men jeg hadde trolig tette eggledere og pco, ingen feil på mannen.

Håpet likevell på et mirakel hjemme å vi levde ikke i sølibat. Men etterhvert gav vi opp. 10 år med prøving uten hell, å vi skjønte at det lå ikke i våre kort å få bli foreldre. Vi skaffet oss hund, og etterhvert bestemte vi oss for å drive avl siden vi ikke kunne få egne barn. Vi har jo all tid i verden til å gi valpene en god start på livet. Har 2 tisper og 1 hann.

Plutselig 02.12.2018 ble jeg dårlig. Mageknip og forstoppet. Løp på do uten resultater i flere timer. Da det plutselig kjentes ut som jeg gikk på do utav feil hull. Måtte på akutten hvor vi ble foreldre til en engel. Var en merkelig lykke. Vi var blitt foreldre, vi som ikke skulle kunne få oppleve noe slikt. Han hadde dessverre fått vinger allerede. Så var jo en bismak. Men valgte å holde på den gode følelsen å tenke positivt. Vi var så velsignet at vi fikk være foreldre til en engel.

Legen min var bestemt på at jeg ikke måtte tro dette ville skje igjen. Hun mente jeg var kommet i overgangsalderen. Og jeg ble utredet for forstoppelser hele våren 2019. Samme høst, fant vi ut at jeg bar en gutt. Var 25 uker på vei da vi oppdaget han. Var så redd det skulle gå galt igjen. Men ønsket å nyte tiden vi ble å få med han. Jo nærmere det ble jo verre ble det å tenke på at det kunne gå galt. Jeg startet å få panikk for at noe skulle gå galt. Men heldigvis den 13 november ble vi foreldre til en fantastisk gutt! Som kom på keiserlig vis. Hjertet mitt lå plutselig på utsiden av meg. Han skriker og pluddrer. Stjerner i øynene som blinker. Helt perfekt!

Må vente minst 1 og 1/2 år før vi kan prøve på neste, på grunn av keisersnittet. Men vi håper så på at han skal få søsken. Så han har noen å vokse opp sammen med. Men håper virkelig vi får det til før overgangsalderen sluker meg hel.
 
Tenkte jeg kunne presentere meg her inne, selv om prøving på søsken ennå er litt frem i tid. Fikk en fantastisk gutt i november, som jeg ikke skjønner hvordan jeg har klart å leve uten i så mange år.

Vi startet prøving noen måneder etter at vi ble sammen da jeg var 20. Jeg sluttet på prevensjon da jeg var 17. Hadde da gått på p-piller siden jeg var 15 og rakk å ta 1 p-sprøyte før jeg bestemte meg for å ikke tilføre kroppen stoffer som skulle forhindre normale sykluser. Siden det hadde jeg TR ca 2 ganger i året, oftest i sammenheng med ferieturer eller tider det passet seg minst.

Kort fortalt, vi fikk ikke hjelp fordi jeg var for feit. Men var innom sykehuset for å få hjelp i en del år, men gav opp tilslutt da jeg ikke klarte å gå ned i vekt. Men jeg hadde trolig tette eggledere og pco, ingen feil på mannen.

Håpet likevell på et mirakel hjemme å vi levde ikke i sølibat. Men etterhvert gav vi opp. 10 år med prøving uten hell, å vi skjønte at det lå ikke i våre kort å få bli foreldre. Vi skaffet oss hund, og etterhvert bestemte vi oss for å drive avl siden vi ikke kunne få egne barn. Vi har jo all tid i verden til å gi valpene en god start på livet. Har 2 tisper og 1 hann.

Plutselig 02.12.2018 ble jeg dårlig. Mageknip og forstoppet. Løp på do uten resultater i flere timer. Da det plutselig kjentes ut som jeg gikk på do utav feil hull. Måtte på akutten hvor vi ble foreldre til en engel. Var en merkelig lykke. Vi var blitt foreldre, vi som ikke skulle kunne få oppleve noe slikt. Han hadde dessverre fått vinger allerede. Så var jo en bismak. Men valgte å holde på den gode følelsen å tenke positivt. Vi var så velsignet at vi fikk være foreldre til en engel.

Legen min var bestemt på at jeg ikke måtte tro dette ville skje igjen. Hun mente jeg var kommet i overgangsalderen. Og jeg ble utredet for forstoppelser hele våren 2019. Samme høst, fant vi ut at jeg bar en gutt. Var 25 uker på vei da vi oppdaget han. Var så redd det skulle gå galt igjen. Men ønsket å nyte tiden vi ble å få med han. Jo nærmere det ble jo verre ble det å tenke på at det kunne gå galt. Jeg startet å få panikk for at noe skulle gå galt. Men heldigvis den 13 november ble vi foreldre til en fantastisk gutt! Som kom på keiserlig vis. Hjertet mitt lå plutselig på utsiden av meg. Han skriker og pluddrer. Stjerner i øynene som blinker. Helt perfekt!

Må vente minst 1 og 1/2 år før vi kan prøve på neste, på grunn av keisersnittet. Men vi håper så på at han skal få søsken. Så han har noen å vokse opp sammen med. Men håper virkelig vi får det til før overgangsalderen sluker meg hel.

For en historie! Gratulerer så mye med mirakelgutten ❤️
 
For en historie! Gratulerer så mye med mirakelgutten ❤️

Tusen takk! Å ja har vært litt av en vei for å komme hit. Rakk å gå gjennom sorgen for å aldri få mulighet å få egne barn og alt av skuffelser som følger med det. Så veldig glad for at vi har fått denne fantastiske gutten, å at han kunne bli så perfekt som han er.
 
Back
Topp