CD 29
Dagens tester. Nå er jeg lei. Blir nok en fryktelig lang syklus denne gangen også..
Dagens tester. Nå er jeg lei. Blir nok en fryktelig lang syklus denne gangen også..
Prøver på nytt etter SA+MA (ny MA)
- Trådstarter Honningbie
- Opprettet
-
- Tags
- Ingen
Ja.. tar jo lenger tid denne gangen enn sist! Mener det var helt negative på CD 31 eller noe. Nå skjer det jo ingenting med de testene føler jeg, de går jo opp og ned. Konsentrasjonen på urinen har sikkert noe å si der, har ikke tenkt på det når jeg tester.
Lov å håpe på både det ene og det andre
CD 30
Dette er så frustrerende!
Skjønner at man ikke kan stole på tallene man får i appen, men den er jo sterkere i dag uansett..
Dette er uutholdelig
Dette er så frustrerende!
Skjønner at man ikke kan stole på tallene man får i appen, men den er jo sterkere i dag uansett..
Dette er uutholdelig
Jeg vet ikke, men av den ene tidligere erfaringen jeg har, er det lite sannsynlig. Vet ikke om jeg stoler på disse testene heller jeg nå. Virker jo helt fjernt at de skal synke, så øke igjen? Blir redd for rester ogsåTenker du at du kan være gravid igjen da? I og med at hcg er sterkere i dag?
Ta blodprøve med 48t mellomrom?
Ja, nå er jeg lei dette frem og tilbake greiene. Men skal vente med å be om det til over helgen. Må uansett vente til mandag med å få svar om jeg tar i morgen.
Håper de kan få bestemt seg for om de skal være sterke eller svake over helgen!
Dette går på psyken løs!
Hei!Jeg vet ikke, men av den ene tidligere erfaringen jeg har, er det lite sannsynlig. Vet ikke om jeg stoler på disse testene heller jeg nå. Virker jo helt fjernt at de skal synke, så øke igjen? Blir redd for rester også
Ja, nå er jeg lei dette frem og tilbake greiene. Men skal vente med å be om det til over helgen. Må uansett vente til mandag med å få svar om jeg tar i morgen.
Håper de kan få bestemt seg for om de skal være sterke eller svake over helgen!
Dette går på psyken løs!
Min erfaring med utskrapning er at det ikke alltid tar med alt av rester. Jeg måtte inn 2 ganger. Hadde samme situasjonen. Testene økte i styrke, og det var på grunn av restene. Tenker at HCG er greit å utføre, men samtidig er det nok mer nødvendig med en UL som kan bekrefte av livmoren faktisk er tom. Når man tar UL rett etter utskrapning er det fortsatt mye blod i livmoren, og det gjør at man ikke alltid ser det som eventuelt er igjen.
Jeg håper dette snart tar slutt. Vet hvor utrolig frustrerende det er.
Huff.. Oppfølging etter dette burde absolutt være noe man blir tilbudt! At folk skal gå sånn, og måtte be om det ene og det andre selv, er helt utrolig. Hvor lenge sank testene dine før de steg igjen? Og hvor mye steg de? Var dette lenge etter 1. gang? Ble mye spørsmål her nå, men Google er ikke behjelpelig. Hvordan ser man forskjell på evt rester og ny graviditet? Sikkert dumt spørsmål.
Frustrende at man ikke får noen form for oppfølging etter! Det hadde gjort det så mye bedre for så mange.
Helt enig.
Første utskraping var ikke vellykket. Testene varierte i styrke og jeg spottet nesten daglig. Hadde også murringer. Dette varte i 4 uker. Ble utålmodig, oppsøkte privat gynekolog som kunne bekrefte at jeg hadde ganske mye rester igjen, til tross for at de på sykehuset sa at det så tomt ut, men igjen, blod i livmoren skygget nok for de restene som var igjen. Utskrapning nr 2 var vellykket og testene ble negative etter få dager.
Forskjellen mellom rester og ny graviditet synes nok på UL. For en erfaren ginekolog er det «barnemat».
For min del var det nødvendig å fjerne restene fordi hcg var over 27. alt over 27 forhindrer menstruasjonen i å sette i gang (har jeg blitt fortalt av gynekologen).
Kan legge til at før utskrapning nr 2 forsøkte de medikamentelt, men det gikk ikke.
Håper ikke dette skremmer deg for mye. Det er jo bare synsing, og det er kun min egen erfaring, men det er greit å bare vite slik at du kan vurdere om dette er noe du burde undersøke.
Edit: de steg ikke så voldsomt mye, men nok til at jeg kunne se forskjellen.
Takk for at du deler din erfaring
Utrolig trist at du har vært gjennom dette, og at det ble så komplisert og kronglete. Håper ikke dette er tilfelle for meg, men greit å vite at det kan være slik! Om ingenting har endret seg til mandag, bør jeg vel gjøre noe. Er vel ikke vanlig at det er sånn her så lenge med mindre noe ikke har gått som det skulle.Kjenner at jeg blir fryktelig provosert av at vi er mange som bare må gjennom dette. At «sånn er det, dessverre», beskriver hvor mye slikt blir prioritert i dette landet.
Det var en utrolig tøff påkjenning. Ble ikke tatt på alvor i det offentlige, dessverre.Takk for at du deler din erfaring
Kjenner at jeg blir fryktelig provosert av at vi er mange som bare må gjennom dette. At «sånn er det, dessverre», beskriver hvor mye slikt blir prioritert i dette landet.
Jeg håper virkelig ikke at det er tilfelle, og at det heller er kroppen din bruker lenger tid på å kvitte seg med hormonet.
Sist fikk jeg mensen da jeg Hadde positive tester, kanskje litt svakere enn dine aktuelt, men ikke så mye, men da var hcg under 27.
Det er veldig provoserende. Men samtidig så opplever de fleste at utskrapning er effektivt, så jeg har bare hatt uflaks. Det er ikke «normalen» heldigvis
Nei, man blir jo ikke det. Står bare igjen og føler seg oversett og at alt man føler på er ubetydelig.
Er lov å håpe! Sist gang tror jeg at de var negative rundt denne tiden..
Okei, jeg har ikke målt min hcg siden jeg var 8 uker eller noe, så har ikke det minste anelse om hva den var på dagen utskrapningen skjedde. Mulig den var veldig høy, at det er derfor.
Nei, det er kanskje ikke det. Men likevel tenker jeg det er mange nok som har utfordringer i etterkant. Så det burde jo etableres noen form for oppfølging.
Er det hormonene som fremdeles herjer i kroppen?
I dag er det tungt, veldig tungt, igjen. Jeg skjønner at dette vil gå opp og ned, men det er likevel vanskelig å forholde seg til.
Føler på manglende forståelse fra de rundt meg. Føler på en forventning om at dette nå skal være et tilbakelagt kapittel, og at det som har vært ikke burde påvirke meg mer. Men det gjør det. Hele tiden. Ikke alltid like synlig eller merkbart for andre, men det er der! Det gnager. Som et gnagsår som stadig slås opp igjen.
Jeg tror at for min del er det den økte mistilliten til egen kropp som er verst. Tanken om at kroppen min er fullstendig ubrukelig, og ikke evner å fungere som den skal. Og det er ikke bare de mislykkede svangerskapene som er årsaken, men en større pakke. Svangerskapene er likevel det som har vippet meg fullstendig av pinnen. Jeg håper at jeg kan gjenvinne håpet om at dette vil bli bedre.
Stresset er konstant, ikke noe rom for avslapping. Legger merke til at jeg alltid har sammenbitte tenner. Konstant i spenn. Tålmodigheten er på bunn, og alt irriterer meg. All den testingen hjelper ikke på. Det forverre vel heller alt sammen.
Samboer beskylder meg også hele tiden for at jeg har mistet interessen for han, og alt det der. Hjelper ikke at jeg sier det ikke har noe med han å gjøre. Og jeg forstår at det ikke er lett for han at jeg blir tilbakeholden og apatisk. Men syntes det er slitsomt å stadig måtte forklare/forsvare meg. Jeg er ikke en som klager særlig mye over noe. Ser ikke poenget med å måtte fortelle hver dag at jeg har det dritt, det er jo ikke noe nytt. Nytter heller ikke å forklare at mye av dette kan være hormonelt. Menn evner selvsagt ikke å sette seg inn i hvordan det er. Skulle ønske de kunne fått 1 mnd i våre sko.
Jeg må være en sann glede å måtte forholde seg til om dagen.
I dag er det tungt, veldig tungt, igjen. Jeg skjønner at dette vil gå opp og ned, men det er likevel vanskelig å forholde seg til.
Føler på manglende forståelse fra de rundt meg. Føler på en forventning om at dette nå skal være et tilbakelagt kapittel, og at det som har vært ikke burde påvirke meg mer. Men det gjør det. Hele tiden. Ikke alltid like synlig eller merkbart for andre, men det er der! Det gnager. Som et gnagsår som stadig slås opp igjen.
Jeg tror at for min del er det den økte mistilliten til egen kropp som er verst. Tanken om at kroppen min er fullstendig ubrukelig, og ikke evner å fungere som den skal. Og det er ikke bare de mislykkede svangerskapene som er årsaken, men en større pakke. Svangerskapene er likevel det som har vippet meg fullstendig av pinnen. Jeg håper at jeg kan gjenvinne håpet om at dette vil bli bedre.
Stresset er konstant, ikke noe rom for avslapping. Legger merke til at jeg alltid har sammenbitte tenner. Konstant i spenn. Tålmodigheten er på bunn, og alt irriterer meg. All den testingen hjelper ikke på. Det forverre vel heller alt sammen.
Samboer beskylder meg også hele tiden for at jeg har mistet interessen for han, og alt det der. Hjelper ikke at jeg sier det ikke har noe med han å gjøre. Og jeg forstår at det ikke er lett for han at jeg blir tilbakeholden og apatisk. Men syntes det er slitsomt å stadig måtte forklare/forsvare meg. Jeg er ikke en som klager særlig mye over noe. Ser ikke poenget med å måtte fortelle hver dag at jeg har det dritt, det er jo ikke noe nytt. Nytter heller ikke å forklare at mye av dette kan være hormonelt. Menn evner selvsagt ikke å sette seg inn i hvordan det er. Skulle ønske de kunne fått 1 mnd i våre sko.
Jeg må være en sann glede å måtte forholde seg til om dagen.
Kan det være en kombinasjon av hormoner, sorg og en opplevd mangel på kontroll? Jeg tror vi ofte raskt tilskriver følelsene våre det hormonelle, men like ofte ligger det et dypere grunnlag bak.
Det du beskriver om forventningen om at alt skal være et «tilbakelagt kapittel», kjenner jeg meg godt igjen i. I tillegg kommer den gnagende samvittigheten – følelsen av å ikke strekke til, av å ikke klare å omfavne hverdagen slik man egentlig ønsker. Det er vanskelig å finne tilbake til interessen og overskuddet når kroppen ikke spiller på lag, og alt man vil er å trekke seg tilbake til sin egen mørke hule.
Du gjør virkelig så godt du kan, og jeg tror du bruker mye krefter hver eneste dag på å få alt til å gå rundt – og på å holde deg oppe. Noen ganger trenger man bare en klem, litt forståelse, og lave forventninger.
.
Last edited:
Heffalomp
Glad i forumet
Huff.. får så vondt av at du har så vondt og kjenner meg så godt igjen, så har ingenting annet å si enn at jeg kjenner følelsen din!
Du er inne i et vakuum nå, som ingen andre enn du selv kan kjenne hvordan føles.
Som Gakkepus over skriver - det er en berg og dalbane av sorg, sinne, frustrasjon. Ingen som ikke har opplevd det samme kan sette seg inn i hvordan det er å miste det man ønsker aller mest i hele verden. Og bare du kan kjenne din egen sorg.
Håper du får det lettere snart, det er så grusomt å ha så vondt i hjertet
Mest sannsynlig har du nok helt rett! Det er en god kombinasjon.Kan det være en kombinasjon av hormoner, sorg og en opplevd mangel på kontroll? Jeg tror vi ofte raskt tilskriver følelsene våre det hormonelle, men like ofte ligger det et dypere grunnlag bak.
Det du beskriver om forventningen om at alt skal være et «tilbakelagt kapittel», kjenner jeg meg godt igjen i. I tillegg kommer den gnagende samvittigheten – følelsen av å ikke strekke til, av å ikke klare å omfavne hverdagen slik man egentlig ønsker. Det er vanskelig å finne tilbake til interessen og overskuddet når kroppen ikke spiller på lag, og alt man vil er å trekke seg tilbake til sin egen mørke hule.
Du gjør virkelig så godt du kan, og jeg tror du bruker mye krefter hver eneste dag på å få alt til å gå rundt – og på å holde deg oppe. Noen ganger trenger man bare en klem, litt forståelse, og lave forventninger.
.
Alt føles liksom uoverkommelig. Man skal liksom rekke over alt, både på jobb, hjemme og ellers sosialt. Det blir for mye for meg nå. Syntes det er forferdelig at jeg ikke strekker til, særlig på det emosjonelle plan ovenfor gjengen hjemme. Usj.
Ja, lave forventninger hadde virkelig hjulpet. Og litt forståelse for at det tar den tiden det tar, og at jeg reagerer sånn som jeg gjør.
Det er så urettferdig at vi skal ha det sånn! Og at man i tillegg føler seg presset til å gjenoppta det normale livet igjen, som ingenting har skjedd. Tenker at det må være greit å ta dette i eget tempo, uten at man skal stresse seg tilbake. Noen bruker sikkert kortere tid enn andre, men det er veldig individuelt. Og det må da være lov og akseptert!Huff.. får så vondt av at du har så vondt og kjenner meg så godt igjen, så har ingenting annet å si enn at jeg kjenner følelsen din!
Du er inne i et vakuum nå, som ingen andre enn du selv kan kjenne hvordan føles.
Som Gakkepus over skriver - det er en berg og dalbane av sorg, sinne, frustrasjon. Ingen som ikke har opplevd det samme kan sette seg inn i hvordan det er å miste det man ønsker aller mest i hele verden. Og bare du kan kjenne din egen sorg.
Håper du får det lettere snart, det er så grusomt å ha så vondt i hjertet
Ja, det er litt det jeg mener. Det er bare jeg som vet hvordan dette er for meg. Helt umulig å prøve å forklare det for noen. Vi er alle forskjellig.
Det håper jeg også. Har vært gjennom stormer før, det blir bedre. Heldigvis!
Håper det snart blir bedre for deg også
I dag har humøret vært litt bedre. Måtte en tur innom legevakten i går pga uvi, igjen. Hatt det en stund nå, men i går orket jeg ikke vente lenger. Blir vel min 5. eller 6. i år 
Legen der tok ul for å sjekke etter resturin, og det var det ikke. Hadde uttrykt at jeg var engstelig for rester, så han sjekket livmor også. Sa den så tom ut. Men det er nok umulig for han å se som fastlege på en utvendig ul, så stoler ikke på det. Sendt melding til fastlegen og bedt om å ta blodprøve for en sikker hcg. Har også bestilt time til gyn på onsdag.. Har sikkert brukt 15 000kr på gyn og jordmor/ul dette året..
Håper timen på onsdag gir litt mer klarhet, men regner likevel med at det ikke gjør det.
Er fremdeles litt bitter for at det virker som det vil ta enda lenger tid før jeg er tilbake til normalen denne gangen enn sist. Testene mine var negative på denne tiden da. Litt derfor jeg valgte utskrapning nå, i håp om at kroppen skulle komme seg raskere. Den gang ei.. usj.
Oktober forsvant, og med det forsvant termin med tvillingene. Nå vil også april bli en sår måned. Håper jeg har en ny spire på gang innen det, men klarer ikke tro på at det skjer.
Når jeg ser tilbake på dette året, står jeg igjen med lite annet enn tap, sorg, stress og frykt. Det er stort sett kun dette babykjøret som har vært i tankene mine, hele tiden. Det er utmattende.
Ber om at 2026 er snillere med meg
Legen der tok ul for å sjekke etter resturin, og det var det ikke. Hadde uttrykt at jeg var engstelig for rester, så han sjekket livmor også. Sa den så tom ut. Men det er nok umulig for han å se som fastlege på en utvendig ul, så stoler ikke på det. Sendt melding til fastlegen og bedt om å ta blodprøve for en sikker hcg. Har også bestilt time til gyn på onsdag.. Har sikkert brukt 15 000kr på gyn og jordmor/ul dette året..Håper timen på onsdag gir litt mer klarhet, men regner likevel med at det ikke gjør det.
Er fremdeles litt bitter for at det virker som det vil ta enda lenger tid før jeg er tilbake til normalen denne gangen enn sist. Testene mine var negative på denne tiden da. Litt derfor jeg valgte utskrapning nå, i håp om at kroppen skulle komme seg raskere. Den gang ei.. usj.
Oktober forsvant, og med det forsvant termin med tvillingene. Nå vil også april bli en sår måned. Håper jeg har en ny spire på gang innen det, men klarer ikke tro på at det skjer.
Når jeg ser tilbake på dette året, står jeg igjen med lite annet enn tap, sorg, stress og frykt. Det er stort sett kun dette babykjøret som har vært i tankene mine, hele tiden. Det er utmattende.
Ber om at 2026 er snillere med meg
Jeg tenker at det absolutt er svar å hente på onsdag hos gynekologen. Bare det å få svar på om det er rester eller ei er jo oppklarende i seg selv, og gir deg litt mer forutsigbarhet samtidig forstår jeg veldig godt at de tunge tankene tar opp mye plass nå.I dag har humøret vært litt bedre. Måtte en tur innom legevakten i går pga uvi, igjen. Hatt det en stund nå, men i går orket jeg ikke vente lenger. Blir vel min 5. eller 6. i år
Håper timen på onsdag gir litt mer klarhet, men regner likevel med at det ikke gjør det.
Er fremdeles litt bitter for at det virker som det vil ta enda lenger tid før jeg er tilbake til normalen denne gangen enn sist. Testene mine var negative på denne tiden da. Litt derfor jeg valgte utskrapning nå, i håp om at kroppen skulle komme seg raskere. Den gang ei.. usj.
Oktober forsvant, og med det forsvant termin med tvillingene. Nå vil også april bli en sår måned. Håper jeg har en ny spire på gang innen det, men klarer ikke tro på at det skjer.
Når jeg ser tilbake på dette året, står jeg igjen med lite annet enn tap, sorg, stress og frykt. Det er stort sett kun dette babykjøret som har vært i tankene mine, hele tiden. Det er utmattende.
Ber om at 2026 er snillere med meg
Det har absolutt vært et utmattende år for deg. Jeg håper også at 2026 er snillere med deg, og at du om ikke lenge har en ny spire i magen - denne gangen til målstreken.
Det har du helt rett i! Da vet jeg i det minste hva som skjer, og slipper å lure. Blir sikkert godt uansett! Skal for øvrig spørre om medisiner også, evt. få litt mer info/råd på veien videre.
Takk for det, må håpe for at det i det hele tatt skal være noe poeng å fortsette