Hei. Jeg er ny her, men kjente at jeg trengte å få ut følelser som andre kan kjenne seg igjen i.
Er 28 år og vi har prøvd å få barn i ca 3-4 år. Jeg har alltid ønsket meg barn fra ungt av,tullet med at jeg kom til å bli tenåringsmamma. Jeg hadde en plan og ønske som å bli mamma innen jeg var 24-25 år, det som jeg ikke så komme på veien som ung var uregelmessig syklus,store smerter, endometriose, SA 4 ganger og leger som ikke trodde meg. Fra alder av 16-28 år dro jeg x-antall ganger for hjelp for min mens, på 4 år har jeg hatt 4 SA/kjemisk og slitt me å finne EL og blitt skuffet. Prøvd kjerringråd,tips, medisin, urter,kosthold, kosttilskudd osv,ingenting har funket. Og drømmen om barn innen 24-25 kom og gikk, neste plan var å få barn før jeg var 30 (ikke at jeg dømmer eller tenker negativt om de som velger /får barn i 30,-40 årene, men personlig når ønsket er så sterkt å du vil gjerne ha flere barn og du vil ha noen i begynnelsen av 20 årne er d vanskelig å slippe taket). Men nå sitter jeg her er 28 år og enda ingen barn, legen ska ha meg inn på behandling i nov om d ikke går naturlig. Jeg ble satt på støttemedisin som letrozol og progesteron for noen år siden,men gyn vil ikke at jeg ska prøve det igjen,tror d handler om at d kan gjøre mer skade enn gode(?). Så jeg føler meg skuffa og trist å sint på egen kropp og på helsesystemet da dette kunne vært oppdaget for lenge sia. Jeg hater at tanken på at planen jeg hadde for 20 årne gikk i dass me masse skuffelse og hjertesorger, vet at når jeg og sambo får ønskebarn så blir alt verdt uansett alder,men klarer ikke å gi slipp på at man hadde så lyst å starte da. Disse følelsene kommer spesielt når jeg ser så mange på mindre alder og venner som har fått både 1 og 2 barn før fylte 28 år og gleden de har og at d gikk så lett for dem. Sorgen av og være ufrivillig barnløs er en annen og den er også veldig ensom og ikke mange man kan prate me om den. Så jeg skriver her og håper alle som sliter her får ønsket tilslutt<33
Er 28 år og vi har prøvd å få barn i ca 3-4 år. Jeg har alltid ønsket meg barn fra ungt av,tullet med at jeg kom til å bli tenåringsmamma. Jeg hadde en plan og ønske som å bli mamma innen jeg var 24-25 år, det som jeg ikke så komme på veien som ung var uregelmessig syklus,store smerter, endometriose, SA 4 ganger og leger som ikke trodde meg. Fra alder av 16-28 år dro jeg x-antall ganger for hjelp for min mens, på 4 år har jeg hatt 4 SA/kjemisk og slitt me å finne EL og blitt skuffet. Prøvd kjerringråd,tips, medisin, urter,kosthold, kosttilskudd osv,ingenting har funket. Og drømmen om barn innen 24-25 kom og gikk, neste plan var å få barn før jeg var 30 (ikke at jeg dømmer eller tenker negativt om de som velger /får barn i 30,-40 årene, men personlig når ønsket er så sterkt å du vil gjerne ha flere barn og du vil ha noen i begynnelsen av 20 årne er d vanskelig å slippe taket). Men nå sitter jeg her er 28 år og enda ingen barn, legen ska ha meg inn på behandling i nov om d ikke går naturlig. Jeg ble satt på støttemedisin som letrozol og progesteron for noen år siden,men gyn vil ikke at jeg ska prøve det igjen,tror d handler om at d kan gjøre mer skade enn gode(?). Så jeg føler meg skuffa og trist å sint på egen kropp og på helsesystemet da dette kunne vært oppdaget for lenge sia. Jeg hater at tanken på at planen jeg hadde for 20 årne gikk i dass me masse skuffelse og hjertesorger, vet at når jeg og sambo får ønskebarn så blir alt verdt uansett alder,men klarer ikke å gi slipp på at man hadde så lyst å starte da. Disse følelsene kommer spesielt når jeg ser så mange på mindre alder og venner som har fått både 1 og 2 barn før fylte 28 år og gleden de har og at d gikk så lett for dem. Sorgen av og være ufrivillig barnløs er en annen og den er også veldig ensom og ikke mange man kan prate me om den. Så jeg skriver her og håper alle som sliter her får ønsket tilslutt<33
Kjenner meg igjen i mye av det du skriver ang svikt av helsesystemet. Min erfaring er å søke hjelp hos privat klinikk som aleris eksempelvis. Jeg har mistet 14 ganger! Å kun fått beskjed om å prøve igjen, ble selvfølgelig utredet men de fant ikke noe galt. Sånn har det vært over år, blir gravid men mister, og bare fått beskjed om å dra hjem å prøve igjen. Når jeg da kom til privat klinikk, var beskjeden å ikke prøve igjen, for det funker jo ikke… så ja, søk heller hjelp hos privatklinikk enn å vente månedsvis på hjelp i det offentlige.. Håper det ordner seg for dere