Prøver å ikke ta det personlig, men er litt sårt

[Rose88]

Beklager på forhånd for et langt innlegg. Trenger å lufte tankene litt, og håper noen kan komme med noen innspill.

Har et barn på litt over 2 år som ofte er veldig «pappa, pappa» Pappa skal legge, pappa skal gjøre det, pappa får lov, men ikke alltid mamma osv. Ift legging er hen mer «cool» med hvem som legger nå. Jeg kjenner at jeg synes det er veldig sårt innimellom, selvom jeg prøver å ikke ta det personlig.

Fra hen var født til hen ble 2 år så var pappaen en del borte både på ettermiddag og kveld, mens jeg alltid har vært der. Nå er han mye mer hjemme, så det er en ny hverdag. Pappaen reiser på jobb før hen står opp, så det er jeg som er med hen om morgenen og leverer i barnehagen, det er også jeg som henter hen i barnehagen, med unntak innimellom. Jeg og pappaen er forskjellige i væremåte, han er mer laidback, mens jeg ofte koser på hen, forteller hvor stolt jeg er av hen, hvor nydelig hen er og hvor mye jeg elsker hen osv. Pappaen koser og sier fine ting han også altså, men jeg er nok mer «klengete»

Lurer på om noen har opplevd dette selv, eller bare har noen innspill. Kan det være at hen søker pappaen mer fordi han har vært mye borte tidligere, og at det er meg hen ser på morgenen og ved henting i barnehagen. At hen søker pappa fordi hen ser han minst? Eller er hen bare en pappadalt? Prøver som sagt å ikke ta det personlig, men det er jo sårt innimellom for det. Føler at man ikke er god nok, selvom jeg vet at det kan gå i perioder. Det hender ofte at det er «mamma, mamma» også, og at noen ting er det pappa som skal gjøre og andre ting er det mamma som skal gjøre.

 

[Mamma2020]

Kan godt være at det er fordi hn ikke ser pappaen like ofte. Hos oss er kun jeg bra nok for henne, meg i legging, kos, mat osv.men når pappa kommer hjem fra jobb da blir lisjmor i ekstase, for så å gå over. Men som helsesøster sa, for vi har nemlig tatt det opp siden det var så sårt for far, han ble jo bare side satt og ikke bra nok, dyttet vekk osv, at vi må la pappa slippe til litt oftere, la henne skrike om du går deg en tur, la far få en sjanse til å trøste.

Men forstår deg godt. Det er sårt for begge parter.

 

[Apekatter]

Eldste ville bare til pappa fra omtrent ett år til kanskje tre-fire år, yngste vil bare til meg. Vi har oppdratt dem helt likt, far har vært mye borte, han er laidback og jeg er klengete jeg tror det er helt tilfeldig, egentlig far har vært mer med eldste enn med yngste det første året.

 

[E&B]

Her er 1.5åringen en skikkelig pappadalt. Alt er helt fint når det bare er oss to, men med engang pappa er i nærheten så er det pappa som er tingen. Kan være litt sårt til tider, men jeg vet at hun er glad i mamma også

 

[majjan]

Min 2,5 åring er veldig pappadalt. I natt når han våknet og skreik av en mareritt og jeg prøvde å løfte ham opp bare vridde han seg ur mine armer og hylte på pappa.
Passer egentlig ofte ganske bra da 4-åringen er en skikkelig mammadalt. I vårt fall tror jeg at han er blitt pappadalt pga av at 4-åringen krevd meg så mye.. så får litt dårlig samvittighet at jeg forsømt han yngste.

 

[Verri29]

Beklager på forhånd for et langt innlegg. Trenger å lufte tankene litt, og håper noen kan komme med noen innspill.

Har et barn på litt over 2 år som ofte er veldig «pappa, pappa» Pappa skal legge, pappa skal gjøre det, pappa får lov, men ikke alltid mamma osv. Ift legging er hen mer «cool» med hvem som legger nå. Jeg kjenner at jeg synes det er veldig sårt innimellom, selvom jeg prøver å ikke ta det personlig.

Fra hen var født til hen ble 2 år så var pappaen en del borte både på ettermiddag og kveld, mens jeg alltid har vært der. Nå er han mye mer hjemme, så det er en ny hverdag. Pappaen reiser på jobb før hen står opp, så det er jeg som er med hen om morgenen og leverer i barnehagen, det er også jeg som henter hen i barnehagen, med unntak innimellom. Jeg og pappaen er forskjellige i væremåte, han er mer laidback, mens jeg ofte koser på hen, forteller hvor stolt jeg er av hen, hvor nydelig hen er og hvor mye jeg elsker hen osv. Pappaen koser og sier fine ting han også altså, men jeg er nok mer «klengete»

Lurer på om noen har opplevd dette selv, eller bare har noen innspill. Kan det være at hen søker pappaen mer fordi han har vært mye borte tidligere, og at det er meg hen ser på morgenen og ved henting i barnehagen. At hen søker pappa fordi hen ser han minst? Eller er hen bare en pappadalt? Prøver som sagt å ikke ta det personlig, men det er jo sårt innimellom for det. Føler at man ikke er god nok, selvom jeg vet at det kan gå i perioder. Det hender ofte at det er «mamma, mamma» også, og at noen ting er det pappa som skal gjøre og andre ting er det mamma som skal gjøre.

Vi også har hatt det sånn selvom far stort sett har vært like mye tilstede jeg har erfaring fra at det går i perioder.. han er pappadalt,men også mammadalt skjønner du synes det er vanskelig og det synes jeg i starten også han er nå 2 år og 5 mnd og føler denne perioden har gått over ♡

 

[Rose88]

Vi også har hatt det sånn selvom far stort sett har vært like mye tilstede jeg har erfaring fra at det går i perioder.. han er pappadalt,men også mammadalt skjønner du synes det er vanskelig og det synes jeg i starten også han er nå 2 år og 5 mnd og føler denne perioden har gått over ♡

Jeg blir jo lei meg liksom, selvom jeg prøver å ikke la det gå inn på meg. Det er ikke bare det at hen vil at pappa skal gjøre ting, være med på ting osv. Men hen er veldig tydelig på at jeg ikke får lov. Kan si ting som «du får ikke lov», «ikke ta/rør den» «ikke du» med en sur tone.

Når pappa kommer hjem blir hen kjempe glad, mens med meg så kan hen bli glad med en gang, eller ikke gi så mye. Hen kan bli sår/klengete hvis pappa skal dra, mens med meg så gidder hen ikke alltid å si hadet engang.

Håper det går seg til for jeg synes ikke det er noe hyggelig i det hele tatt. Begynner å lure på hva jeg gjør galt

 

[Verri29]

Jeg blir jo lei meg liksom, selvom jeg prøver å ikke la det gå inn på meg. Det er ikke bare det at hen vil at pappa skal gjøre ting, være med på ting osv. Men hen er veldig tydelig på at jeg ikke får lov. Kan si ting som «du får ikke lov», «ikke ta/rør den» «ikke du» med en sur tone.

Når pappa kommer hjem blir hen kjempe glad, mens med meg så kan hen bli glad med en gang, eller ikke gi så mye. Hen kan bli sår/klengete hvis pappa skal dra, mens med meg så gidder hen ikke alltid å si hadet engang.

Håper det går seg til for jeg synes ikke det er noe hyggelig i det hele tatt. Begynner å lure på hva jeg gjør galt

Skjønner deg godt og sønnen vår har også sagt NEI, MAMMA, PAPPA !! Og det var sårt i starten men så forsto jeg at det går i perioder ♡