Bruker52cb
Attpåklatt
Da er jeg 9+3. Jeg skal på tidlig ul fordi mine brødre begge har hatt sjeldne (og forferdelige) sykdom på fostre. Vårt lille frø var ikke planlagt. Jeg har to jenter fra før, på 13 og 5 år. Babyen skal få være velkommen, men samtidig er dette ikke bare lett for meg. Fysisk er jeg i god form, men mentalt svinger det veldig. Vi har absolutt bestemt oss for at barnet skal komme, jentene vet det begge to og er overlykkelige. Det er en veldig god følelse. Men for min egen del kjenner jeg meg litt fanget, hvis dere forstår hva jeg mener. Selv om jeg vet at vi blir uendelige glade i barna vi får, og at vi ikke kommer til å ville vært foruten den lille overraskelsen heller. I tillegg er jeg livredd for at det nå er min tur til å oppleve en syk krabat i magen. Det er svært godt at jeg skal på tidlig ul, men jeg grugleder meg.
I dag var jeg på tidlig samtale hos jordmor, og det var veldig godt. Hun kjenner meg og vet svært godt hva mine brødre har vært gjennom. Derfor bestemte hun også at jeg skal redusere stillingen min med en gang, slik at jeg får ro og rom for å kunne glede meg over babyen. Jeg fikk grått litt og ledd litt, og møtt enorm forståelse for følelsene mine, det var godt. Jeg skal sende henne en sms når jeg har vært på ul på fredag, forhåpentligvis kan jeg skrive at vi venter et friskt barn. Deretter skal jeg tilbake til henne mandag morgen og bestemme prosenten jeg skal redusere jobben med. Jeg gruer meg til å si det på jobben (de vet at jeg er gravid), jeg har liksom ikke lyst til å kaste inn håndkleet med en gang. Men jeg har ingenting å gi, ingenting å gå på. Hodet jobber konstant, og suger all energi ut av meg.
Jaja, hadde bare behov for å skrive litt
I dag var jeg på tidlig samtale hos jordmor, og det var veldig godt. Hun kjenner meg og vet svært godt hva mine brødre har vært gjennom. Derfor bestemte hun også at jeg skal redusere stillingen min med en gang, slik at jeg får ro og rom for å kunne glede meg over babyen. Jeg fikk grått litt og ledd litt, og møtt enorm forståelse for følelsene mine, det var godt. Jeg skal sende henne en sms når jeg har vært på ul på fredag, forhåpentligvis kan jeg skrive at vi venter et friskt barn. Deretter skal jeg tilbake til henne mandag morgen og bestemme prosenten jeg skal redusere jobben med. Jeg gruer meg til å si det på jobben (de vet at jeg er gravid), jeg har liksom ikke lyst til å kaste inn håndkleet med en gang. Men jeg har ingenting å gi, ingenting å gå på. Hodet jobber konstant, og suger all energi ut av meg.
Jaja, hadde bare behov for å skrive litt
Forhåpentligvis viser det seg at du får nok et friskt barn, så kan du puste lettet ut og begynne å glede deg for fullt 
