Gravvisoppdatering
Uke: 21+4
Termin: 28. Juni
Vektoppgang: gikk opp grisefort de første tre mnd. Men nå har det bremsa kraftig ned. Ca 9 kg hittil.
Mage: ikke stort gitt. Ser den er litt større når jeg ligger på ryggen. Kom rundt uke 25 med storesøster, men er nok litt tidligere ute nå.
Liv i magen: noen stille dager i ny og ne, men brått masse liv. Har jo morkaka foran, men kjenner bevegelser både over og under den. Kjenner mye innvendig og bak mot ryggen. Stikker i blæra i perioder.
Far har kjent bevegelse en gang og så hikking i går
Plager: stortsett ingenting. Det eneste er at jeg kjenner det i ryggen når jeg våkner på morgenen. Bør nok passe på å ikke ligge for mye. Og burde absolutt gå litt (les: MYE) mer tur. Også halsbrann da, men den holdes i sjakk med Novaluzid.
Merker nesten ikke at jeg er gravid på dette punktet.
Jobb: jobber fullt. Stresser litt med at de nå bare teller de tre siste mnd før perm når det gjelder utbetaling i FP. Har jo 87% stilling og skal økes til 100% før sommeren. Men må jobbe så mye ekstra jeg kan de neste tre mnd, for å ikke tape masse penger.
Jeg tar ut litt feriedager nå og da, for jeg slet litt med å slutte 23 og begynne 08. Men er mye mer opplagt nå i denne perioden, så tenker at det går bra en stund. Har fritak fra beboer som er mest ivrig på å angripe personale og ber om hjelp i situasjoner hvor jeg vet at andre beboere, som vanligvis ikke går etter personalet, kan gjøre det. Kollegaene mine er veldig hjelpsomme, så det går helt fint.
Sjefen min er ganske grei sånn at når jeg tar ut feriedager så får jeg ekstravakter isteden, og det er jo rett og slett veldig lønnsomt. Får jo da fastlønn OG for ekstravakter. Sliter jo ikke med å jobbe, bare når hviletiden blir for kort.
Går nok over til mer kveldsvakt er etterhvert.
Tanker om permisjon: vet ikke helt jeg.. Jeg er jo egentlig "heldig", for mannen er i prosess for å søke uføretrygd og har 0 i inntekt, så jeg får jo all permisjonen. Men vet ikke jeg.. (er forresten ikke noe annet positivt med kun en inntekt i familien.
Sykt stress. Men vet jo at det ordner seg etterhvert.)
Gleder meg ikke til å være hjemme i nesten et år. Mulig jeg graderer det de siste mnd. Og tar ut feriedager før perm, isteden for å spare ferie til permisjonen.
Don't get me wrong, gleder meg til å ha masse tid med lillemor, men så mye av min identitet, min selvfølelse, min livsglede ligger i å jobbe. Jeg elsker å jobbe, elsker å utfordres, elsker å ha det litt hektisk.
Og mannen min skal jo være hjemme på fulltid. Han er minst like god på å være omsorgsgiver som jeg er. Vil si han er enda bedre på omsorgsbiten, men særlig strukturert er han ikke, så jeg må jo regissere og legge tilrette.
Høres nok kjent ut for de fleste.
Må jo se hvordan det går med amming og sånt, så tar det litt som det kommer og føler på hva som føles riktig underveis.
Har søkt på masterutdannelse og håper jeg kommer inn og kan begynne neste høst.
Tanker om fødsel: gleder meg faktisk mer og mer. Det var jo en helt rå opplevelse sist og håper den blir like fin denne gangen.
Ble mye detta, men er mye tanker. Det er jo ganske tabu å ikke ønske å være mest mulig hjemme med barn, når man er mor. Men jeg valgte den mannen jeg valgte mye fordi at jeg visste at han ville bli en fantastisk far. Og det er han virkelig. Han er balansert, rolig, ser barn på en måte jeg ikke helt får til, fordi at jeg er litt sånn "suck it up, livet er hardt, move on" liksom.
Vi balanserer hverandre ganske bra da. Er utrolig glad for at han er far til mine barn og at han kan være hjemme med dem.
Jenter trenger virkelig en sterk og stabil farsfigur i livet sitt.
IKM - 16.10
Gynekologen så på skjermen sin først også sa hun: "Nå kan du tørre å se på skjermen" . Så sa hun: "Her ligger det en og spreller." "Ja, fint det, men slår hjertet, tenkte jeg.". Skikkelig rasjonell. 
