Hei!
Er 5+0 i dag og har ikke kommet så langt utenom da jeg var gravid med vår sønn som er 7 år.
Høsten 2015 begynte vi prøvingen på søsken. Ble gravid i PP1 etter pilleslutt , men mistet bare noen dager etter jeg hadde testet positivt. Vi prøvde på nytt igjen og igjen og igjen. Våren 2016 fikk jeg plutselige magesmerter en kveld. Ble lagt inn på sykehus den natta og operert for exu dagen etter. Var ca 8 uker gravid den gangen og hadde ikke ant noe om at jeg var gravid. Mistet en eggstokk og tilhørende eggleder under operasjonen. Begynte å prøve igjen over sommeren, men ingenting skjedde så vi måtte gå for IVF. Hadde første IVF i januar 2018. 3 innsett ble det i løpet av hele 2018, med en kjemisk i høst som beste resultat. Nytt innsett etter jul ble også negativt og vi måtte flytte til privatklinikk. Den satt på første forsøk og jeg kan i dag juble over 5 uker gravid med finfin hcg og ingen blødning så langt.
Dog jubler jeg ikke akkurat, det føles helt surrealistisk at vi er der vi er og hodet klarer nok ikke ta det innover seg. Jeg er livredd for at noe skal gå galt, at det skal komme blod eller andre ting som kan bekymre. Er vanskelig å glede seg over dette, samtidig som det er alt jeg vil! Jeg vil bare nyte dette, senke skuldrene og tro på dette!
Er det flere her inne som har hatt en lang vei for å bli gravid? Hvordan har du det nå?
Tenkte det kan være greit å kunne følge hverandre her inne hvis det er flere som har slitt slik som meg. Jeg vet både hvordan det er å få barn uten å rekke å prøve, og nå med å slite i årevis for å få det til.
Er 5+0 i dag og har ikke kommet så langt utenom da jeg var gravid med vår sønn som er 7 år.
Høsten 2015 begynte vi prøvingen på søsken. Ble gravid i PP1 etter pilleslutt , men mistet bare noen dager etter jeg hadde testet positivt. Vi prøvde på nytt igjen og igjen og igjen. Våren 2016 fikk jeg plutselige magesmerter en kveld. Ble lagt inn på sykehus den natta og operert for exu dagen etter. Var ca 8 uker gravid den gangen og hadde ikke ant noe om at jeg var gravid. Mistet en eggstokk og tilhørende eggleder under operasjonen. Begynte å prøve igjen over sommeren, men ingenting skjedde så vi måtte gå for IVF. Hadde første IVF i januar 2018. 3 innsett ble det i løpet av hele 2018, med en kjemisk i høst som beste resultat. Nytt innsett etter jul ble også negativt og vi måtte flytte til privatklinikk. Den satt på første forsøk og jeg kan i dag juble over 5 uker gravid med finfin hcg og ingen blødning så langt.
Dog jubler jeg ikke akkurat, det føles helt surrealistisk at vi er der vi er og hodet klarer nok ikke ta det innover seg. Jeg er livredd for at noe skal gå galt, at det skal komme blod eller andre ting som kan bekymre. Er vanskelig å glede seg over dette, samtidig som det er alt jeg vil! Jeg vil bare nyte dette, senke skuldrene og tro på dette!
Er det flere her inne som har hatt en lang vei for å bli gravid? Hvordan har du det nå?
Tenkte det kan være greit å kunne følge hverandre her inne hvis det er flere som har slitt slik som meg. Jeg vet både hvordan det er å få barn uten å rekke å prøve, og nå med å slite i årevis for å få det til.
Skjønner at det er tøft nå har ikke så mange gode råd å komme med der. Andre gang jeg mista var jeg helt nervevrak sov ikke å tenkte ikke på ant var helt hysterisk.... men denne gangen går det bedre klarer å sove å prøver å tenke positivt er ikke like bekymra denne gang, men har det seff i bakhode å tenker en del på det men prøver å tenke at det går fint kan ikke gjøre noe for og hindre det som skjer heller... krysser bare alt jeg har for at det går fint det syns jeg vi begge fortjener nå
