Prøvd i 3 år, begynner å bli stresset

[sunny_8]

Hei,
Jeg er helt ny på dette forumet og tenkte å skrive litt om meg i håp om å få noen råd eller høre med andre som er i lignende situasjon.

Jeg har vært uten prevensjon nå i 3 år uten å bli gravid. i 2018 gikk jeg 5 måneder på Femar for gynekolog var usikker på om jeg hadde EL. Dette uten noe effekt.
I januar byttet jeg gynekolog og fikk da beskjed om jeg hadde noe for tynn slimhinne, og at livmoren min var litt T formet. Men fikk beskjed om at dette ikke trengte å være grunnen til at jeg ikke har klart å bli gravid.
i siste syklusfase var jeg innom å tok flere blodprøver, og de var veldig fine, og han var ikke i tvil om at jeg har EL. Så nå er det snakk om mulige tette eggledere.

Jeg kjenner jeg begynner å bli ganske så frustrert, og ikke minst er det veldig irriterende at den første gynekologen jeg gikk hos ikke har klart å se dette tidligere, slik at jeg kunne begynne denne prosessen før.
Nå venter jeg på å bli innkalt på sykehuset for å sjekke egglederen mine. Er de tette blir det IVF neste.

Jeg blir 31 år i år, og føler tiden min begynner å renne ut. Det skal også nevnes at absolutt alle vennene mine har barn så jeg begynner å føle meg ganske så utenfor.

 

[Babybabywish]

Hei,
Jeg er helt ny på dette forumet og tenkte å skrive litt om meg i håp om å få noen råd eller høre med andre som er i lignende situasjon.

Jeg har vært uten prevensjon nå i 3 år uten å bli gravid. i 2018 gikk jeg 5 måneder på Femar for gynekolog var usikker på om jeg hadde EL. Dette uten noe effekt.
I januar byttet jeg gynekolog og fikk da beskjed om jeg hadde noe for tynn slimhinne, og at livmoren min var litt T formet. Men fikk beskjed om at dette ikke trengte å være grunnen til at jeg ikke har klart å bli gravid.
i siste syklusfase var jeg innom å tok flere blodprøver, og de var veldig fine, og han var ikke i tvil om at jeg har EL. Så nå er det snakk om mulige tette eggledere.

Jeg kjenner jeg begynner å bli ganske så frustrert, og ikke minst er det veldig irriterende at den første gynekologen jeg gikk hos ikke har klart å se dette tidligere, slik at jeg kunne begynne denne prosessen før.
Nå venter jeg på å bli innkalt på sykehuset for å sjekke egglederen mine. Er de tette blir det IVF neste.

Jeg blir 31 år i år, og føler tiden min begynner å renne ut. Det skal også nevnes at absolutt alle vennene mine har barn så jeg begynner å føle meg ganske så utenfor.

Hei. Jeg var i akkurat samme båt som deg. Jeg måtte fjerne begge eggledere grunnet giftig væske som bare skyllet ut egget hele tiden. Så var dem jo tett. Måtte avbryte et forsøk. Jeg/vi brukte ingen prevensjon vi heller, så vi ble utredet mye god hjelp der ute, å du er jo enda ung du også

 

[sunny_8]

Hei. Jeg var i akkurat samme båt som deg. Jeg måtte fjerne begge eggledere grunnet giftig væske som bare skyllet ut egget hele tiden. Så var dem jo tett. Måtte avbryte et forsøk. Jeg/vi brukte ingen prevensjon vi heller, så vi ble utredet mye god hjelp der ute, å du er jo enda ung du også

Hei,
Ja, på en måte håper jeg egglederne er tett, slik at det er noe konkret som feiler meg. Er de ikke tett vet jeg ikke hva neste steg blir. Godt du sier det, men jeg føler selv at jeg stresser ekstra pga. alderen min.
Men hva ble løsningen for deg?

 

[Babybabywish]

Hei,
Ja, på en måte håper jeg egglederne er tett, slik at det er noe konkret som feiler meg. Er de ikke tett vet jeg ikke hva neste steg blir. Godt du sier det, men jeg føler selv at jeg stresser ekstra pga. alderen min.
Men hva ble løsningen for deg?

Min løsning ble ivf småskummelt først, men blir fort vant til det ja, klart det er godt å vite hva det er, så vet man sikkert istedenfor å gå å lure hele tiden. Slitsomt nok bare det :/

 

[sunny_8]

Min løsning ble ivf småskummelt først, men blir fort vant til det ja, klart det er godt å vite hva det er, så vet man sikkert istedenfor å gå å lure hele tiden. Slitsomt nok bare det :/

Ja, jeg kjenner jeg har blandet følelser nå. Men er ganske forberedt på det, og vil egentlig bare komme i gang.
Så kjekt at det ordnet seg for deg

 

[Snurri]

Hei,
Jeg er helt ny på dette forumet og tenkte å skrive litt om meg i håp om å få noen råd eller høre med andre som er i lignende situasjon.

Jeg har vært uten prevensjon nå i 3 år uten å bli gravid. i 2018 gikk jeg 5 måneder på Femar for gynekolog var usikker på om jeg hadde EL. Dette uten noe effekt.
I januar byttet jeg gynekolog og fikk da beskjed om jeg hadde noe for tynn slimhinne, og at livmoren min var litt T formet. Men fikk beskjed om at dette ikke trengte å være grunnen til at jeg ikke har klart å bli gravid.
i siste syklusfase var jeg innom å tok flere blodprøver, og de var veldig fine, og han var ikke i tvil om at jeg har EL. Så nå er det snakk om mulige tette eggledere.

Jeg kjenner jeg begynner å bli ganske så frustrert, og ikke minst er det veldig irriterende at den første gynekologen jeg gikk hos ikke har klart å se dette tidligere, slik at jeg kunne begynne denne prosessen før.
Nå venter jeg på å bli innkalt på sykehuset for å sjekke egglederen mine. Er de tette blir det IVF neste.

Jeg blir 31 år i år, og føler tiden min begynner å renne ut. Det skal også nevnes at absolutt alle vennene mine har barn så jeg begynner å føle meg ganske så utenfor.

Hei og velkommen til forumet! Det er vel naturlig at de som holder på med IVF er litt oppi 30-årene, fordi det som regel tar lang tid å gå gjennom prosessen med prøving og så IVF. Jeg har vært aktiv prøver i rett over 2 år nå, og har startet opp IVF-løpet nå i mars. Så ting tar tid. Og man skal jo gjerne ha møtt rett mann å ha disse barna med også. Hadde det vært klaff på første forsøk, så hadde jeg jo hatt en unge på over 1 år her nå. Så du er kanskje eldre med din første enn dine venninner var med sine, men så måtte jo ikke de gjennom den prøvertiden som du har måttet gå gjennom. Hadde de gjort det, så hadde de kanskje sittet her i samme bås som deg. Bare noe å huske på.

Jeg kjenner veldig godt på tidspresset også, det skal være sagt. Jeg er 33 år nå. Den "grensa" på 35 nærmer seg fort. Jeg drømte om flere barn, men må kanskje avfinne meg med ett nå. Det er en sorg for megat vi ikke fikk til på egenhånd, og selv om mange her inne er kjempeglade når de endelig skal komme i gang med ivf, så kjente jeg på stor skuffelse over dette. Det er mange følelser i sving, og det er ikke sånn at alle reagerer på samme måte.

Samtidig så vet jeg at jeg ikke kunne, ønsket eller ville ha startet prøvingen før vi gjorde det, og har ingen ting jeg angrer meg over der. Det ble som det ble, og det var ute av min kontroll. Livet kan ikke planlegges, som de sier. Så den situasjonen vi er i... den har vi jo ikke valgt selv. Den er bare sånn som den er.

Jeg har også erfart at venninner som regel ikke skjønner hvor slitsom denne prosessen er, eller hvor stor skuffelsen er og de store følelsene som er i sving. Så det er ikke lett å være åpen med andre som ikke er i samme situasjon. De forstår ikke. Samtidig er det vondt å sitte og høre på at de snakker om den og den som ikke ble gravid, eller om at jeg skal vel snart få barn, og så orker jeg bare ikke å begynne å fortelle de. Så der må du bare bestemme selv om det er noe du vil dele eller ikke.

Det er veldig kjekt å kunne komme inn hit på forum og lese litt om hvor de andre damene er i prosessen, da. Så finner man et fellesskap i en prosess hvor man ellers kan føle seg alene.

 

[sunny_8]

Hei og velkommen til forumet! Det er vel naturlig at de som holder på med IVF er litt oppi 30-årene, fordi det som regel tar lang tid å gå gjennom prosessen med prøving og så IVF. Jeg har vært aktiv prøver i rett over 2 år nå, og har startet opp IVF-løpet nå i mars. Så ting tar tid. Og man skal jo gjerne ha møtt rett mann å ha disse barna med også. Hadde det vært klaff på første forsøk, så hadde jeg jo hatt en unge på over 1 år her nå. Så du er kanskje eldre med din første enn dine venninner var med sine, men så måtte jo ikke de gjennom den prøvertiden som du har måttet gå gjennom. Hadde de gjort det, så hadde de kanskje sittet her i samme bås som deg. Bare noe å huske på.

Jeg kjenner veldig godt på tidspresset også, det skal være sagt. Jeg er 33 år nå. Den "grensa" på 35 nærmer seg fort. Jeg drømte om flere barn, men må kanskje avfinne meg med ett nå. Det er en sorg for megat vi ikke fikk til på egenhånd, og selv om mange her inne er kjempeglade når de endelig skal komme i gang med ivf, så kjente jeg på stor skuffelse over dette. Det er mange følelser i sving, og det er ikke sånn at alle reagerer på samme måte.

Samtidig så vet jeg at jeg ikke kunne, ønsket eller ville ha startet prøvingen før vi gjorde det, og har ingen ting jeg angrer meg over der. Det ble som det ble, og det var ute av min kontroll. Livet kan ikke planlegges, som de sier. Så den situasjonen vi er i... den har vi jo ikke valgt selv. Den er bare sånn som den er.

Jeg har også erfart at venninner som regel ikke skjønner hvor slitsom denne prosessen er, eller hvor stor skuffelsen er og de store følelsene som er i sving. Så det er ikke lett å være åpen med andre som ikke er i samme situasjon. De forstår ikke. Samtidig er det vondt å sitte og høre på at de snakker om den og den som ikke ble gravid, eller om at jeg skal vel snart få barn, og så orker jeg bare ikke å begynne å fortelle de. Så der må du bare bestemme selv om det er noe du vil dele eller ikke.

Det er veldig kjekt å kunne komme inn hit på forum og lese litt om hvor de andre damene er i prosessen, da. Så finner man et fellesskap i en prosess hvor man ellers kan føle seg alene.

Jeg har vært i lag med min samboer i snart 13 år, og tenker jo flere ganger på hvorfor vi ikke bare begynte før, men så må jeg minne meg selv på at det var en god grunn for det, og at jeg rett og slett ikke var klar da. Men det er lett å tenke slik når situasjonen er som den er. Jeg har "heldigvis" flere jeg kan snakke med, som har vært også har vært gjennom IVF, men de har 1-2 unger nå, og er liksom ferdig og fornøyd, og dermed har de kanskje glemt litt av hvordan det er å stå midt opp i det og ha små lyst på barn, men ikke klarer det (vanskelig å forklarer følelsen) Og jeg tar meg selv i å kunne bli mer og mer sjalu på de som kommer å forteller at de er gravide. Jeg føler meg som en forferdelig person når jeg tenker det, men jeg er dessverre bare slik. Og ikke minst som du sier når man får spørsmålet elle noen sier "nå er vel du neste"

Jeg kjenner også på en skuffelse nå om at vi mest sannsynlig ikke klarer det på egen hånd. Men må vel også bare være takknemlig for at jeg får hjelp nå.

Ja, det er absolutt fint å kunne komme på slike forum og få snakke med andre i lignende situasjoner.

 

[Veslejinta]

Vi er mange som går igjennom IVF her på forumet
Så her er det råd, hjelp og alt å få.

Jeg har prøvd i 12 år, og er ett år yngre enn deg. Og jeg kjenner igjen deg. Det er virkelig frustrerende å ikke få til :/