Pluttselig bare gråter jeg....

Kattepus84

Kattepus84

Elsker forumet
Bare fikk en utrolig stor "sorg følelse" over meg....Er så ufattelig lei meg at tårene bare triller og vil ikke stoppe, jeg skjønner ikke helt hvorfor heller.....

Det har jo med prøvingen å gjøre selvfølgelig...Men satt liksom bare å så på tv med sambo nå og pluttselig bare triller det ustoppelige tårer...

Ikke går jeg på noen form for medikamenter heller liksom...Så det er ikke noe som silsier at jeg burde vært overfølsom nå...

Uff.....kommer til å gråte meg i søvn i natt [:(][:(]
 
Uff.. Stakkar deg lille venn!
Denne prosessen er som en berg og dal bane.. Selv før hormonene...
Etter å ha fått beskjeden om at en trenger hjelp til å bli gravid (noe som en hele tiden har regnet som en selvfølge) kommer det en sorgreaksjon. Den kommer på et eller annet tidspunkt, og kan utløses av hva som helst...

Vil sende deg mange trøsteklemmer, og si at det er ikke unormalt...

 
uff då[:(] Ja det er litt av ein prosess dette her.

Av og til er det godt å rett og slett grina ut litt.
 
Sånn har jeg det også innimellom... Noen dager triller plutselig bare tårene og de er umulig å stoppe. Heldigvis synes jeg det hjelper godt å få det litt ut innimellom. Jeg har lært at jeg av og til trenger å bare spille ut alle følelsene mine- for meg blir det bare verre hvis jeg holder igjen. Jeg hadde virkelig ikke trodd at det skulle være så vanskelig følelsemessig å ikke få til å lage barn- ble skikkelig tatt på senga med dette!
Håper du føler deg bedre i dag og at vi alle er så heldige å lykkes med babyprosjektet snart!
 
Tusen takk alle sammen.

igår når tårene pluttselig bare begynnte å trille mens jeg og sambo så på tv, så lot jeg ikke sambo se det...Han lå på gulvet mens jeg satt i sofa'n, med mine stille og ustoppelige tårer...

Men han kjenner meg vist alt for godt....pluttselig spør han: "Hva er det vennen? Du virker så annerledes..."
Jeg lukker øynene og bare trekker pusten godt før jeg svarer at det er ikke no spesielt.

Like etter går vi å legger oss, han holder rundt meg som vanlig, og igjen triller tårene ustoppelig... Sambo kjenner det på hele kroppen min at det er no, og tar hånda si opp til ansiktet mitt og kjenner tårene.... Da kvikknet han til med en gang og spør: "Gråter du vennen? hva er galt?" Jeg sier jeg vet ikke, for jeg vet virkelig ikke hvorfor jeg bare gråter... Men akkurat det skjønte han ikke med en gang... og han spør igjen hvorfor jeg gråter...Og jeg svarer det samme.

Men så virker det som han skjønner litt mer enn meg, og spør om det er fordi jeg tenker på barn, og med en gang han sa det så ble tårene enda mer intense og enda vanskeligere å holde tilbake..
Sambo fortsetter å holde godt rundt meg og legger den ene hånden på magen min og spør om jeg gleder meg til å kjenne magen vokse.....
De ordene var helt grusome å høre, og jeg begynner å hylgråte...helt ustoppelig..... Jeg måtte rett og slett bare gå ut av senga å få luft....Var helt jævlig....Trodde aldri jeg skulle gråte så mye pga dette....Og jeg gråter enda... Jeg gruer meg til å gå på jobb etterpå å se alle kundene som kommer innom med store mager, barnevogner og småbarn..... Redd jeg pluttselig skal begynne mens jeg er på jobb også...... Uff...

Godt å ha dere her! Utrolig godt å kunne lufte ut litt.
Takk skal dere ha!
 
Huff da, sender over noen trøsteklemmer til deg jeg. Kjenner meg veldig godt igjen i reaksjonen din, det er skikkelig tøft og ikke klare det andre tar som en selvfølge. Ta godt vare på deg selv og la samboeren din skjemme deg bort litt. Det har du godt av!
 
Kom nokre tårer her hos meg no når du beskreiv korleis du grein i senga og at du fyrst skjulte gråten din for din kjære. Har skjedd det samme med meg fleire gonger, men dei oppfattar mykje desse mennene våre sjølv om dei kanskje ikkje alltid forstår oss like godt. Gjer godt å få grina ut i blant! Denne prosessen er og blir tøff sjøl utan at kroppen er proppa full av hormonar! Eg og alle dei andre her inne forstår deg godt! Håpar du har ein betre dag i dag!
 
ORIGINAL: håpomspirenosnart

Kom nokre tårer her hos meg no når du beskreiv korleis du grein i senga og at du fyrst skjulte gråten din for din kjære. Har skjedd det samme med meg fleire gonger, men dei oppfattar mykje desse mennene våre sjølv om dei kanskje ikkje alltid forstår oss like godt. Gjer godt å få grina ut i blant! Denne prosessen er og blir tøff sjøl utan at kroppen er proppa full av hormonar! Eg og alle dei andre her inne forstår deg godt! Håpar du har ein betre dag i dag!
 
Igjen takk jenter.

Idag har jeg vært gråtkvalt hele dagen, og det hjelper ikke veldig mye når et vennepar av oss fikk barn idag [:(]
Orker ikke tenke på hvor lykklige og stolte de er idag..[:(][:(]

Var utrolig vanskelig å jobbe idag, jeg måtte holde tårene tilbake hele tiden, og klarte rett og slett ikke tenke på no annet i hele dag... Og selvfølgelig så var det flere gravide innom butikken idag.... Klarte nesten ikke prate med dem, jeg måtte virkelig ta meg sammen flere ganger......

Forstår ikke hvorfor dette skal være så ufattelig vanskelig nå.....Har ikke følt det så vanskelig i løpet av de 5 årene vi har vært prøvere.. Men nå pluttselig klarer jeg ikke mer... Føler jeg gir litt opp egentlig....Samtidig som jeg ikke klarer å gi opp heller.

Var i tvil om jeg egentlig ville hjem etter jobb idag, hadde veldig lyst å reise rett opp til hytta og bare være litt for meg selv...Slippe å ha noen rundt meg,bare tenke på meg selv og bare rense meg litt liksom...Men jeg skal tidlig på jobb imorgen så da må jeg sove hjemme.... uff..

Nei nå føles alt veldig negativt og tungt...Vil så gjerne smile og være litt mer lystig, men klarer ikke [:(]

Veldig takknemlig for å være en del av dette forumet...Gud så sterke dere alle er... Står respekt av dere asså!!! Virkelig!
 
Jeg har også følt det slik som deg innimellom, og bare hikstet. Det er faktisk en stor kjærlighetssorg man går gjennom, rett og slett. En drøm, mange håp, og et inderlig ønske om noe vakkert som plutselig har blitt sparka beina unna. Det fæøles så fjernt, så urettferdig og så innmari rart...... -For min del handler nok også deler av sorgen rett og slett om at "vi ikke kan lage barn slik barn er ment å bli laget," og at alt som heter sex dermed ble gjort "unødvendig" på et vis. Akkurat som om kjæresteforholdet og ungdommeligheten oss i mellom var blitt forvandlet til et foreldet og labert ekteskap på bare noen uker, måneder og timer. Jeg VET at dette kan komme seg igjen, men det ligger et biologisk aspekt i dette også, som gjør at vi mennesker kan reagere såpass kraftig tror jeg. I vårt tilfelle er det samboeren min "det er noe galt med", og jeg vet at også han har en sorg i seg, og en konstant skuffelse over at han ikke kan gi oss det vi ønsker oss, og at det liksom er hans skyld at jeg må gjennom dette helvetet med behandling og fysiske reaksjoner... Så sorg og gråt er 100% naturlig, men det som slår meg som det aller tristeste nå er at jeg på en måte er HELT ALENE om dette, uansett hvor mange, venner, familiemedlemmer, kolleger etc som støtter meg/oss. -Og ikke minst en enestående omtenksom mann. Likevel er jeg så ensom som jeg aldri før har vært. Og hver gang jeg har fri fra jobb, setter meg ned, og finner tida til å føle etter,- da renner tårene faktisk. Er nå på dag 14 av kuren, og i full gang. Men det er som det hele skjer med noen andre enn meg,- og at jeg observerer meg selv utenfra. Kjemperart.
Det som redder oss er at vi har mye humor og latter i hverdagen. Vi våger å tulle med dette her, dra noen galgen-spøker til hverandre, og flire og grine litt om hverandre. Litt latter og humor kan kurere mye. Dette er jo så absurd at man nesten MÅ le litt også:)

KLEM til dere alle<3
 
Tusen takk for et veldig fint innlegg La petite princesse![:)]

Det gør utrolig vondt å vite at jeg ikke kan bli gravid på den naturlige måten....Hadde vært så utrolig godt å kunne føle hvordan det er å bli gravid på den måten, og bare finne det ut fordi tr er på overtid...
Jeg kan ikke forestille meg hvor spennende det må være å bli gravid sånn...Tenke tilbake å lure på hvilken kveld det store underet skjedde...

Mens nå må jeg nøye meg med at sex er kun nytelse og ingen spenning i form av en mulig graviditet...
Alt med graviditeten blir nå bare stress og bekymringer, ingen kos og nærhet sånn som på normal måte...Nå blir liksom ungen unfanget i en petriskål og så lite romantisk plassert inn i meg... Prossesen føles kald og umennskelig...

Eneste trøsten jeg har er at jeg ikke er alene, selvom man som du sier føler seg ufattelig ensom i denne prosessen...


Tusen takk!
 
Sender over masse trøste klemmer[:)][:)][:)] Å ikke kunne få barn ved den romantiske måten er nok et nederlag, men så snart dere kommer inn på klinikken er jeg sikker på at det er glemt[:)][:)][:)] For der vil du møte de mest fantastiske mennesker som vil hjelpe nettopp deg med å få oppleve den største drømmen[:)][:)][:)] Så har du oss her inne som er her for deg[:)] Masse lykke til på veien[:)][:)][:)]
 
Back
Topp