Jeg hadde liksom en magefølelse på det også. Det er det verste. At jeg hadde en sånn nagende følelse av at det var noe jeg hadde glemt. Som når det er noe du vet du skulle huske å gjøre, men du kan ikke komme på hva det er. Akkurat slik var det. Og tilslutt fikk denne følelsen meg til å sjekke litt rundt, nærmest på måfå. Er alt som det skal være? Jeg søkte på nettet på diverse forum. "Lavt stoffskifte + graviditet". Og der poppet det opp. Alt jeg følte jeg burde ha visst eller skjønt.
Etter at jeg opererte vekk skjoldbrukskjertelen min (den greia man har i halsen som styrer hele stoffskiftet vårt) i fjor sommer, har jeg måttet ta en daglig dose med det som kroppen min ikke lenger kan produsere selv. Også måtte jeg hver 6 uke ta blodprøve for å måle om jeg fikk nok medisin. Og gang på gang viste blodprøvene at jeg lå for lavt.
Dosen min ble øket, men aldri kom vi i mål. Jeg hadde ingen problemer med det og merket ingen bivirkninger av at jeg lå for lavt.
Så ville vi bli gravide igjen og jeg gikk til fastlegen for å ta ut spiralen. Den samme fastlegen som behandler meg for for lavt stoffskifte.
Han nevnte ikke med ett ord at jeg burde bli bedre regulert før jeg ble gravid.
Han nevnte ikke med ett ord at hvis jeg ble gravid, måtte jeg straks ta kontakt med ham fordi han da måtte øke medisinen min med opp til 60% i ett hopp.
Alt dette fikk jeg vite for noen uker siden etter å ha hatt den nagende følelsen som gjorde at jeg søkte på internett. Jeg kom meg på ul dagen etter og ble henvist av henne til spesialist på sykehuset for en mer grundig ul. Babyens indre organer skulle måles osv..
Jeg kom meg raskt inn til spesialisten - fikk brev etter bare få dager med beskjed om å møte. Og det var da jeg fikk vite alt det fastlegen burde og skulle ha gjort. Men som han ikke gjorde. Og som gjorde at jeg gikk gravid helt frem til uke 11 uten å gå til legen. Akkurat de første, livsviktige ukene for babyen å få disse hormonene fra meg - ettersom den ikke klarer produsere noe selv før etter uke 12.
Jeg kjente hvordan jeg ble kvalm og svimmel og alt ble bare mer og mer uvirkelig, mens spesialisten satt der og ramset opp alt vi nå risikerte.
Nå skal jeg følges opp nøye med ultralyder hyppig og blodprøver annenhver uke. Og ja, det er jo bra det - at jeg nå blir passet på. Men jeg klarer ikke tenke på annet enn at noe kan være galt med den lille. At han kanskje ikke får komme til verden. Og hvis han gjør det - så er det ikke sikkert at han er ok.
Jeg ville vite hvor stor risiko det var. Gi meg en prosent, statistikk - hva som helst. Men han kunne ikke svare. Det er for lite forskning. Det kan gå bra, det kan gå ille. Og det kan bli noe midt i mellom.
Jeg er sykemeldt nå og prøver å ikke tenke for mye over dette. Det er lett å bli gal når man går hjemme og får tenke for mye i fred... Men jeg ville bare få det ut akkurat nå. Også ikke tenke mer på det før neste ul som er 26 juni. Skal iallefall prøve å holde meg til kvelden før.
Dette ble et langt innlegg. Terapeutisk for meg var det iallefall.
Krysser fingre for at alt går bra med lillegutt i magen.
Etter at jeg opererte vekk skjoldbrukskjertelen min (den greia man har i halsen som styrer hele stoffskiftet vårt) i fjor sommer, har jeg måttet ta en daglig dose med det som kroppen min ikke lenger kan produsere selv. Også måtte jeg hver 6 uke ta blodprøve for å måle om jeg fikk nok medisin. Og gang på gang viste blodprøvene at jeg lå for lavt.
Dosen min ble øket, men aldri kom vi i mål. Jeg hadde ingen problemer med det og merket ingen bivirkninger av at jeg lå for lavt.
Så ville vi bli gravide igjen og jeg gikk til fastlegen for å ta ut spiralen. Den samme fastlegen som behandler meg for for lavt stoffskifte.
Han nevnte ikke med ett ord at jeg burde bli bedre regulert før jeg ble gravid.
Han nevnte ikke med ett ord at hvis jeg ble gravid, måtte jeg straks ta kontakt med ham fordi han da måtte øke medisinen min med opp til 60% i ett hopp.
Alt dette fikk jeg vite for noen uker siden etter å ha hatt den nagende følelsen som gjorde at jeg søkte på internett. Jeg kom meg på ul dagen etter og ble henvist av henne til spesialist på sykehuset for en mer grundig ul. Babyens indre organer skulle måles osv..
Jeg kom meg raskt inn til spesialisten - fikk brev etter bare få dager med beskjed om å møte. Og det var da jeg fikk vite alt det fastlegen burde og skulle ha gjort. Men som han ikke gjorde. Og som gjorde at jeg gikk gravid helt frem til uke 11 uten å gå til legen. Akkurat de første, livsviktige ukene for babyen å få disse hormonene fra meg - ettersom den ikke klarer produsere noe selv før etter uke 12.
Jeg kjente hvordan jeg ble kvalm og svimmel og alt ble bare mer og mer uvirkelig, mens spesialisten satt der og ramset opp alt vi nå risikerte.
Nå skal jeg følges opp nøye med ultralyder hyppig og blodprøver annenhver uke. Og ja, det er jo bra det - at jeg nå blir passet på. Men jeg klarer ikke tenke på annet enn at noe kan være galt med den lille. At han kanskje ikke får komme til verden. Og hvis han gjør det - så er det ikke sikkert at han er ok.
Jeg ville vite hvor stor risiko det var. Gi meg en prosent, statistikk - hva som helst. Men han kunne ikke svare. Det er for lite forskning. Det kan gå bra, det kan gå ille. Og det kan bli noe midt i mellom.
Jeg er sykemeldt nå og prøver å ikke tenke for mye over dette. Det er lett å bli gal når man går hjemme og får tenke for mye i fred... Men jeg ville bare få det ut akkurat nå. Også ikke tenke mer på det før neste ul som er 26 juni. Skal iallefall prøve å holde meg til kvelden før.
Dette ble et langt innlegg. Terapeutisk for meg var det iallefall.
Krysser fingre for at alt går bra med lillegutt i magen.
