Planlagt keisersnitt, endte opp med traumatisk vaginal fødsel

[Bkno1067650]

Hei,

Jeg er 42 år og har hatt fødselsangst hele livet mitt. Etter at jeg snakket med jordmor, fikk jeg time for samtale på sykehuset. Den første legen jeg snakket med ga meg dårlig samvittighet for at jeg vil velge keisersnitt. I den andre samtalen med lege nr 2 så forsto legen meg veldig godt og jeg fikk planlagt keisersnitt. Jeg kunne slappe av og nyte de siste to månedene uten å stresse for fødsel.
Men barnet mitt ville ikke vente så lenge og vannet gikk tre dager før termin kl 3:30 på morgenen. Jeg ble lagt inn på sykehuset, men siden jeg ikke hadde noen rier eller smerter fikk jeg beskjed om at det ikke var kapasitet og jeg måtte vente til dagskiftet kom og imens observerte de både meg og barnet.

Jeg lå der i mange timer og når legen endelig kom så sa legen at jeg var i aktiv fødsel og barnet kunne bli født vært øyeblikk og de hadde fortsatt ikke kapasitet i operasjonsrommet pluss at det sto loggført fra første samtale at jeg skal føde vaginalt hvis jeg kommer tidligere enn termin (som jeg allerede hadde avklart i den andre samtalen og legen sa at det skulle være keisersnitt uansett). Både jordmor og lege prøvde å overtale meg til at det er det best både for meg og barnet at jeg prøver vaginalfødsel. At de hjelper med smertestillende og smertene blir glemt etter fødsel og det blir bare morskjærlighet jeg vil føle når jeg ser på barnet mitt. Tross alle talene de holdt for meg visste jeg hva jeg ville og tvilte ikke et sekund på at jeg ville ha keisersnitt. Jeg forklarte til legen at jeg har fødselsangst og at dette overhodet ikke er noe for meg å tenke på.
Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg tenkte på å dra hjem, men hvis barnet skulle bli født i bilen (som legen sa) tenkte jeg at det beste er å være på sykehuset i tilfellet barnet blir født før de finner ledig operasjonsrom.
Men fødselen var ikke på gang i det hele tatt og jeg hadde god tid hvis de ville ta keisersnitt. Barnet mitt ble født kl 19:30 på kvelden. Etter en langsom fødsel og forferdelige smerter forløste legen barnet med vakum. Jeg fikk masse rifter og smerter, men den verset smerten for meg var at det ikke var noen glede i fødselen for meg. Ingen gode minner og ingen fin opplevelse som jeg ønsket. Det er klart at kroppen til slutt klarte fødselen, men det skadet meg psykisk. Jeg opplevde fødselen som et trauma og slet masse med depresjon og dårlige følelser både under og etter fødselen. Jeg brukte mange timer hos forskjellige psykologer istedenfor å bruke tiden med familien min.
Jeg forstår ikke hvorfor de prøvde å overtale meg til å velge vaginal fødsel mens jeg hadde planlagt keisersnitt? Selv om jeg sa nei så bestemte de at det er best for meg og kjørte meg mot det. Hvorfor måtte sykehuset tvinge meg å føde vaginalt til tross for at jeg sa jeg vil ha keisersnitt?

Jeg lurer på om dette har skjedd kun for meg eller er det andre som har opplevd det samme? Er det noen som hadde planlagt keisersnitt, men når dere kom på sykehuset prøvde legen å overtale dere til å velge vaginal fødsel? Hvis ja, hvordan har dere opplevd fødselen? Er det noen som har opplevd fødselen som et traume?​

 

[Solstråla94]

Så utrolig dårlig av sykehuset!! Er det lenge siden? Ville klaget det inn. Du hadde vedtak på planlagt keisersnitt og da skulle du ha fått det selvom fødselen startet før! God klem til deg!

Skulle ha pks med nr.2 pga risikofødsel, men siden fødselen startet før så prøvde de overtale meg til å prøve vaginal fødsel. Var veldig redd for vaginal fødsel pga at det var en risikofødsel. De prøvde og overtale meg flere ganger og sa at det kunne ta mange timer før det var ledig på operasjon. Men siden fødselen gikk så fort, ble det etter 3 timer på sykehuset med rier bestemt for akutt snitt. Sånn sett en grei opplevelse men syns ikke det var greit at de skulle bruke så lang tid for å overtale meg..

 

[Bkno1067650]

Så utrolig dårlig av sykehuset!! Er det lenge siden? Ville klaget det inn. Du hadde vedtak på planlagt keisersnitt og da skulle du ha fått det selvom fødselen startet før! God klem til deg!

Skulle ha pks med nr.2 pga risikofødsel, men siden fødselen startet før så prøvde de overtale meg til å prøve vaginal fødsel. Var veldig redd for vaginal fødsel pga at det var en risikofødsel. De prøvde og overtale meg flere ganger og sa at det kunne ta mange timer før det var ledig på operasjon. Men siden fødselen gikk så fort, ble det etter 3 timer på sykehuset med rier bestemt for akutt snitt. Sånn sett en grei opplevelse men syns ikke det var greit at de skulle bruke så lang tid for å overtale meg..

Hei,
Takk for hyggelige ord.
Det var for tre mnd siden. De gjorde feil og jeg har fått konsekvensers. Jeg holder på å klage, men det hjelper ikke så mye fordi fødselsdagen var kun en dag og man kan ikke gå tilbake i tid. Jeg ville ha gode minner med mitt eneste barn og nå er det som om noen har tatt den fra meg.
Da er det sant. De prøver å overtale de som har pks. Så bra at du fikk kst til slutt. Var det akutt kst med stort arr?

 

[CanisBebis]

Ikke det samme, men jeg hadde en traumatisk fødsel under corona. Ble glemt helt alene på en fødestue i 3+ timer, for mannen fikk ikke komme inn før jeg var 4cm. Gikk fra 1-9cm alene på rommet, og fikk først hjelp etter å ha krabbet over gulvet for å få tak i ringesnora. Fikk aldri pressrier og måtte få henne ut på ren vilje- det var MYE GREIER. Etter fødsel sendte de henne til et annet sykehus uten å si fra, kom bare og sa: vi har sendt henne til regionsykehuset i taxi. Hvis dere vil være med må dere komme dere dit selv.

Jeg endte med å be om en samtale med sykehuset der jeg fikk snakket ut med dem, og de bekreftet at jeg er blitt behandlet feil og dårlig hos dem. Det har hjulpet en del i etterkant, det at de innrømte feil.

Er nå gravid igjen, denne gang med tvillinger, og jeg velger et helt annet sykehus. Har ikke fødeangst nå, og håper egentlig å kunne føde dem vaginalt (hadde et kontrollert klipp som jeg ikke merket sist og det gikk helt fint). Jeg er mer nervøs for ks enn vaginalt- men jeg må bare gjøre det som er best for babyene tenker jeg.

Håper du får god og riktig hjelp!

 

[Margrethe]

Det er veldig vondt å lese historien din, her er det mange ting som skurrer og jeg ville klaget. Du skriver at det ikke hjelper deg, og det er helt sant - men det logges og det hjelper andre som kommer etter deg.

Om du orker, klag. Du trenger ikke klage nå. Du kan klage om ett år. Eller to. Eller trie. Du kan klage når du orker.

Se gjerne Barselopprørerts sider for hjelp: https://barselopproret.no/klage

 

[Starflower]

Hei,

Jeg er 42 år og har hatt fødselsangst hele livet mitt. Etter at jeg snakket med jordmor, fikk jeg time for samtale på sykehuset. Den første legen jeg snakket med ga meg dårlig samvittighet for at jeg vil velge keisersnitt. I den andre samtalen med lege nr 2 så forsto legen meg veldig godt og jeg fikk planlagt keisersnitt. Jeg kunne slappe av og nyte de siste to månedene uten å stresse for fødsel.
Men barnet mitt ville ikke vente så lenge og vannet gikk tre dager før termin kl 3:30 på morgenen. Jeg ble lagt inn på sykehuset, men siden jeg ikke hadde noen rier eller smerter fikk jeg beskjed om at det ikke var kapasitet og jeg måtte vente til dagskiftet kom og imens observerte de både meg og barnet.

Jeg lå der i mange timer og når legen endelig kom så sa legen at jeg var i aktiv fødsel og barnet kunne bli født vært øyeblikk og de hadde fortsatt ikke kapasitet i operasjonsrommet pluss at det sto loggført fra første samtale at jeg skal føde vaginalt hvis jeg kommer tidligere enn termin (som jeg allerede hadde avklart i den andre samtalen og legen sa at det skulle være keisersnitt uansett). Både jordmor og lege prøvde å overtale meg til at det er det best både for meg og barnet at jeg prøver vaginalfødsel. At de hjelper med smertestillende og smertene blir glemt etter fødsel og det blir bare morskjærlighet jeg vil føle når jeg ser på barnet mitt. Tross alle talene de holdt for meg visste jeg hva jeg ville og tvilte ikke et sekund på at jeg ville ha keisersnitt. Jeg forklarte til legen at jeg har fødselsangst og at dette overhodet ikke er noe for meg å tenke på.
Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg tenkte på å dra hjem, men hvis barnet skulle bli født i bilen (som legen sa) tenkte jeg at det beste er å være på sykehuset i tilfellet barnet blir født før de finner ledig operasjonsrom.
Men fødselen var ikke på gang i det hele tatt og jeg hadde god tid hvis de ville ta keisersnitt. Barnet mitt ble født kl 19:30 på kvelden. Etter en langsom fødsel og forferdelige smerter forløste legen barnet med vakum. Jeg fikk masse rifter og smerter, men den verset smerten for meg var at det ikke var noen glede i fødselen for meg. Ingen gode minner og ingen fin opplevelse som jeg ønsket. Det er klart at kroppen til slutt klarte fødselen, men det skadet meg psykisk. Jeg opplevde fødselen som et trauma og slet masse med depresjon og dårlige følelser både under og etter fødselen. Jeg brukte mange timer hos forskjellige psykologer istedenfor å bruke tiden med familien min.
Jeg forstår ikke hvorfor de prøvde å overtale meg til å velge vaginal fødsel mens jeg hadde planlagt keisersnitt? Selv om jeg sa nei så bestemte de at det er best for meg og kjørte meg mot det. Hvorfor måtte sykehuset tvinge meg å føde vaginalt til tross for at jeg sa jeg vil ha keisersnitt?

Jeg lurer på om dette har skjedd kun for meg eller er det andre som har opplevd det samme? Er det noen som hadde planlagt keisersnitt, men når dere kom på sykehuset prøvde legen å overtale dere til å velge vaginal fødsel? Hvis ja, hvordan har dere opplevd fødselen? Er det noen som har opplevd fødselen som et traume?​

Jeg skjønner både deg og legene egentlig. Jeg tror det er viktig at de går igjennom den regla med at det er bedre for deg og barnet å føde, men de må også vite når nok er nok. Du skal ikke måtte trenge å si nå er det nok, jeg vil ha keisersnitt. Har du snakket med sykehuset i etterkant?

Jeg tror nok motviljen din til å føde vaginalt spilte en veldig stor rolle her, for hvis du er redd og ikke har lyst så jobber du ikke med kroppen din og da kan en fødsel bli ganske tøff. Jeg sier ikke at det er din feil, legene burde sett dette og hørt på deg og koblet disse to sammen.

 

[Bkno5926650]

Det er veldig vondt å lese historien din, her er det mange ting som skurrer og jeg ville klaget. Du skriver at det ikke hjelper deg, og det er helt sant - men det logges og det hjelper andre som kommer etter deg.

Om du orker, klag. Du trenger ikke klage nå. Du kan klage om ett år. Eller to. Eller trie. Du kan klage når du orker.

Se gjerne Barselopprørerts sider for hjelp: https://barselopproret.no/klage

Jeg holder på å sende klage. Selvom lege sa at hun er lei seg, vil jeg klage. Jeg vet ikke om det hjelper, men jeg har vært gjennom helvete og jeg vil ikke noen andre opplever det.

 

[Margrethe]

Jeg holder på å sende klage. Selvom lege sa at hun er lei seg, vil jeg klage. Jeg vet ikke om det hjelper, men jeg har vært gjennom helvete og jeg vil ikke noen andre opplever det.

Du er tøff som klager! Vit at det spiller en rolle! (Vil også anbefale å sende kopi til ditt regionskontor for pasient- og brukerombud og be dem svare med kopi til dem også).

 

[Bkno5926650]

Jeg skjønner både deg og legene egentlig. Jeg tror det er viktig at de går igjennom den regla med at det er bedre for deg og barnet å føde, men de må også vite når nok er nok. Du skal ikke måtte trenge å si nå er det nok, jeg vil ha keisersnitt. Har du snakket med sykehuset i etterkant?

Jeg tror nok motviljen din til å føde vaginalt spilte en veldig stor rolle her, for hvis du er redd og ikke har lyst så jobber du ikke med kroppen din og da kan en fødsel bli ganske tøff. Jeg sier ikke at det er din feil, legene burde sett dette og hørt på deg og koblet disse to sammen.

Jeg hadde flere samtale med jordmor og lege og til slutt fikk jeg pks. Da kommer en lege når jeg ligger der i vondt og stress og maktløs, sier at «vet du va, du må føde vaginalt! Dette klarer du.» så lett!! Som om alt var tull. Det at jeg hadde blitt lovet ks betydde ingenting for dem. Fordi de fant meg frisk nok for å føde. Ingen tenkte på mental forberedelse. Jeg visste ikke heller hva planen er. Jeg trodde at vi venter på kapasitet i operasjonsrommet, men de hadde en annen plan.
Det som er enda mer vondt er at de hadde kapasitet etter noen timer, men de dreit i meg. Hadde ikke plan for å ta ks for meg fordi legen TRODDE at jeg klarer å føde vaginal. I tillegg kunne de sende meg til et annet sykehus, men de gjorde ikke det heller. Det står i journalen min at «mor velger å prøve vaginal»??!!!! Er det mulig??! Jeg fatter ikke.
Ja. Jeg har snakket med sykehuset.
Legen sier at hun er lei seg og at hun trodde ikke jeg får problem, men det hjelper ikke meg. Jeg har fått PTSD og klarer ikke huske eller snakke om den dagen uten å få panikk. Det skulle ikke bli sånn.

 

[Starflower]

Jeg hadde flere samtale med jordmor og lege og til slutt fikk jeg pks. Da kommer en lege når jeg ligger der i vondt og stress og maktløs, sier at «vet du va, du må føde vaginalt! Dette klarer du.» så lett!! Som om alt var tull. Det at jeg hadde blitt lovet ks betydde ingenting for dem. Fordi de fant meg frisk nok for å føde. Ingen tenkte på mental forberedelse. Jeg visste ikke heller hva planen er. Jeg trodde at vi venter på kapasitet i operasjonsrommet, men de hadde en annen plan.
Det som er enda mer vondt er at de hadde kapasitet etter noen timer, men de dreit i meg. Hadde ikke plan for å ta ks for meg fordi legen TRODDE at jeg klarer å føde vaginal. I tillegg kunne de sende meg til et annet sykehus, men de gjorde ikke det heller. Det står i journalen min at «mor velger å prøve vaginal»??!!!! Er det mulig??! Jeg fatter ikke.
Ja. Jeg har snakket med sykehuset.
Legen sier at hun er lei seg og at hun trodde ikke jeg får problem, men det hjelper ikke meg. Jeg har fått PTSD og klarer ikke huske eller snakke om den dagen uten å få panikk. Det skulle ikke bli sånn.

Stå på ditt om å klage, det er ikke greit å bli behandlet sånn. Det er derfor vi har en plan før vi kommer til sykehuset nettop fordi det er ikke alle som klarer å motarbeide dem. Jeg er selv en person som ikke har noe problem med å kjempe for meg selv, men når det kommer til sykehus så er jo de en autoritet og jeg har jo sånn sett respekt for autoriteten og da er det vanskeligere å stå på sitt og være tydelig. Derfor har vi slike planer! Jeg følte jordmødrene på sykehuset motarbeidet min føde «plan» også litt, de sa det på en måte som gjorde at jeg ikke følte jeg hadde et valg, men i etterkant har jeg fått vite at den endringen faktisk ikke var nødvendig. Det gikk fint, men jeg skjønner liksom hvor lett det er å bli tråkket på selv om bevisst jobber mot det.

Stå på ditt og klag. Det skader ikke. Det er synd du sitter igjen med de følelsene du gjør, og det er ofte sånn at jo bedre/vondere opplevelse man har, jo bedre husker man dem også. Man husker det som stiller seg ut. Så det er nok lurt å be om en samtale med noen som kan hjelpe deg å bearbeide fødselen.